Stikkordarkiv: sjappesnakk

Sjappesnakk: Sverre Knudsen

Sverre Knudsen avslutter albumtrilogien med Lasse Marhaug denne uka i form av plata “Lit”. Den gamle ringreven hadde sjappa som arbeidsstasjon da han fôret både CDer og LPer med teksthefter. Viktige tilskudd, ettersom plata er full av underlige, underfundige og dyptpløyende betraktninger om samfunnet og samtiden. Vi tok en prat med Sverre om hva vi har i vente med “Lit”.

Sverre, ditt nyeste album heter “Lit”. Hva legger du i denne tittelen, og henger den sammen med dine to forrige album “Vi” og “Gud”?
“Lit” betyr jo håp, tillit, å stole på, og det synes jeg er et bra fokus å ha både her ute i en ganske alarmerende verden, og som avslutning på triolgien jeg har gjort med Lasse Marhaug. Selv om jeg føler at de to første albumene aldri ga opp håpet, så var de nok ganske mørke – både tekstmessig og musikalsk. Det første “Vi” er mitt første skritt inn i en stort sett digital verden av synther, samples og loops, og tekstmessig forsøker jeg å utforske hvilke “vi” som finnes i dag; hva bringer oss sammen, og hvordan ville fortiden og hvordan vil fremtiden vurdere dagens “vi”? Det er bilde av en masse glade og pene nazister fra Tyskland i 1934 på baksiden, og vi tenker i dag “Hvordan kunne det skje? Hvprdan var Holocaust mulig?” Hva tenker folk om 75 år når de ser bilder av oss fra i dag? Fikk Spellemann som Årets Tekstforfatter for forsøket. “Gud” handlet i veldig stor grad om rasismens destruktive kraft, selv om Gud er innom han også. Sammen med Anja Lauvdal, Myra, Lars Øyno og Mannskoret. “Lit” er mer personlig, mer poppete og groovy, og tekstmessig handler det mye om meg; nå og før og etterpå. En mulig rød tråd er at jeg flagrer som en godt voksen Askeladden og leter etter noe/noen å stole på, håp å vende meg mot, og styrke og kunnskap til å gjøre noe konstruktivt. Det er til og med blomster på baksiden av coveret. De kommer faktisk fra plansjene til en fæl norsk rasebiolog som prøvde å bevise den ariske rases overlegenhet – selvfølgelig uten å lykkes – og Kim Hiorthøy har gitt dem fine farger.

Tekstene på plata veksler mellom eksistensielle og politiske temaer. Blant annet skriverdu i introduksjonen til låta “Overalt” at “patriarkatet er fascismens vugge”. Hva mener du med det?
Det er så lett å tenke på fascismen som en politisk pakkeløsning som gjerne kommer ved et kupp. Men fascisme er et sett holdninger, som plantes og dyrkes og vokser – først hver for seg, og etter hvert mer og mer sammen. Den mest sentrale holdningen er nok troen på en sterk og ærefull fortid, med slagord av typen “Make America Great Again”. Det trenger ikke være et snev av fakta inne i bildet – at propaganda er bygget på løgn er et annet grunntrekk ved fascismen (og mer og mer vår egen tid ogs¨) – bare en ide om at “før” var vi store og sterke og edle og flotte, men så kom “noen” å ødela det. Dermed peker man ut en fiende – jødene på 30-tallet og muslimene nå . Når tidene er vanskelige for vanlige folk fordi de rikeste stikker av gårde med hele potten, hele tiden, griper mange begjærlig etteren syndebukk for raseriet sitt. Men i denne fiktive drømmen om en gyllen fortid ligger også patriarkatet som en klippe i bånn. Alt var så enkelt den gangen far bestemte, og mor holdt seg på kjøkkenet. Fascister og høyrepopolister elsker drømmen om patriarkatet; en autoritær og kvinnefiendtlig far som holdt familien sammen med rå makt. Når man overfører disse verdiene på samfunnet, blir far til den sterke lederen for nasjonen, han som definerer fiendebildet og hamrer inn den løgnaktige propagandaen.

Ordet “Ungdomssløvsinn” fra åttende spor, NIKO, er særlig fint og originalt. Hva betyr det?
Det er en form for svært alvorlig schizofreni som rammer ungdom. Gjerne fra midten og slutten av tenårene, men ofte tar det mange vonde år før det er slått ut i full blomst. Slik som skjedde med mine beste ungdomsvenn Niko. Låta om han er en av tre låter uten beat, bare et lydlandskap med opplest tekt. Spoken word, som vi sier her oppe på Torshov.

SVERRE KNUDSEN PÅ TIGERNET

Sverre Knudsen holder slippkonsert på Blå fredag 16. august. Gratis inngang.

Skiva som forandret mitt liv Patrick fra Evig Lyttar

Siden alle musikkhjerters favorittsogning Patrick Fardal startet opp musikkbloggen Evig Lyttar i 2015 har musikkjournalistikken fått harde slag. Desto viktigere og mer imponerende at en undergrunnsorientert musikkblogg som Evig Lyttar har klart å holde skuta på vannet, attpåtil med full fart forover.

Les videre

Sjappesnakk: Permafrost

Permafrost var en del av den særdeles aktive punkscenen i Molde på åttitallet, og deltok blant annet på den beryktede Moldepunx-kassetten. Vi må likevel ikke så langt tilbake for å finne musikk fra moldenserne: senest i forrige uke gav Permafrost ut en ny 12″ med treffsikker postpunk, som du får eksklusivt her på Tiger. For å feire et liv i punkens tjeneste bød vi gjengen med på en liten sjappesnakk.

Permafrost så dagens lys i Molde tidlig på åttitallet. Hvordan var scenen som for alle oss andre er dokumentert på kassetten (og den kommende LPen) Then Molde Punx Go Marching Out?
Det første punkbandet i Molde, The Pigs (som senere ble til Anfall) startet opp i 1979, inspirert av en konsert med Crisis. Etter de første konsertene vokste det raskt fram et stort miljø av 14-16-åringer som etterhvert startet 10-15 punkband. Når Permafrost startet opp noen år etterpå bestod de av en ny generasjon unge som ikke bare var inspirert av den tidlige pønken, men som også var dypt inspirert av post-punk-band som f.eks. Magazine, Joy Division, Public Image Ltd og The Aller Værste. 

Det hadde gått rykter om et fantastisk band bestående av kids som het Permafrost, men det var ikke før under innspillingen av kassetten «Godt ment» at det gikk opp for oss eldre som hjalp til i kjellerstue-studioet at disse gutta blåste resten av oss av banen, både musikalsk og tekstlig. En ny generasjon unge startet en rekke nye band på begynnelsen av 90 tallet som f.eks. Lash Out, Palfinger og Last Straw for å nevne noen.

Hvordan var det punkscenen i Molde endret seg?
Punkscenen på tidlig åttitall var i høyeste grad en DIY-scene. Det ble startet band og spilt konserter nesten uten at medlemmene kunne traktere instrumentene sine. Det var et rent opprør mot foreldregenerasjonen. Den yngre generasjonen som Permafrost var en del av var langt mer kyndige instrumentalister og hadde et helt annet tekstunivers enn de gamle opprørsbanda.


Hvilke artister og/eller skiver har påvirket lydbildet på Permafrosts nye tolver?
Det er mange band som har påvirket lydbildet vi opererer med. Joy Division, Interpol, DIIV og LCD Soundsystem er noen av dem. Vi lyttet mye til DIIV under produksjonen av EPen.

Fortell litt om «håpløshetsfilosofien» som etter sigende har vært med på å danne Permafrost.
Permafrost hadde en ganske tragisk start på karrieren, der bandmedlem gikk bort under tragiske omstendigheter. Det personlige savnet og det musikalske vakuumet som oppstod påvirket naturlig nok bandet for all senere tid både tekstlig og musikalsk. Kombinasjonen av denne hendelsen samt det å finne mening i å lytte til Joy Division, studere Magazines litterære referanser pluss en god porsjon generell ungdomsangst, var med på å skape det som skulle bli Permafrost videre.

PERMAFROST PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Monograf


Tigerblogget fikk huket tak i de oslobasserte post-rockerne i Monograf midt i mellom radio og avisintervjuer for å snakke om inspirasjonskildene bak deres fantastiske debutalbum ‘Nadir’ som har gått på repeat på annlegget i sjappa den siste uken.

Blant inspirasjonskildene deres nevnes et navn som kanskje er ukjent for ganske mange som ellers trekkes mot musikken deres: felemesteren Nils Økland fra Haugesund. Fortell litt om forholdet deres til musikken hans.

Da jeg begynte å spille med folkemusikere for omtrent ti år siden følte jeg det åpna en helt ny verden for meg. Felespill kan være så utrolig ekspressivt, og det treffer hjertestrengene mine på en uforklarlig sterk måte. Samtidig er/var det meste av norsk folkemusikk skrevet som dansemusikk, ikke musikk man egentlig hørte på, så det har sine begrensninger. Uansett hvor mye jeg liker uttrykket er det relativt få norske slåtter jeg finner som jeg virkelig liker. Da en kompis derimot viste meg Nils Økland følte jeg med én gang at en brikke datt på plass i mitt musikalske univers; her var en musiker som stod med begge bena godt planta i folkemusikktradisjonen, men som samtidig gjorde sin helt egen musikk ut av det. Den ene plata hans heter jo Monograph, så bandnavnet vårt er jo til dels en ode til musikken hans. Noen av låtene hans så herlig sørgelige. Det har alltid fascinert meg i musikk. Jeg er en relativt glad kar, men musikk som klarer å beskrive sorg og smerte har alltid tiltrukket meg. Må spesielt nevne låta hans Avminnast. Når jeg tenker meg om er ikke uttrykket der veldig ulikt de (for meg) beste minuttene med musikk hos Godspeed; de siste to minuttene av låta Antennas to Heaven.

Dere nevner også canadiske Godspeed You! Black Emperor som en viktig påvirkning på Monograf. Hva er det som er så forlokkende med musikken til GY!BE? 

Åh, det er så mange ting! Det aller viktigste at de tidlige platene er så vanvittig godt komponert. Alle instrumentene er veldig godt utnytta, og hvert eneste et av dem spiller minneverdige melodier i ett sett. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan de har fått det til! Samtidig tar de seg dødsgod tid, og lager det man kan kalle “kunstmusikk” uten at det blir pompøst og selvhøytydelig. Noen ville kanskje kalt de lange lydlandskapspartiene kjedelig, men jeg elsker variasjonen og stemninga det skaper. Så ambisiøst og unikt. Det er musikk man kan høre på mange, mange ganger og fremdeles oppdage nye ting, uten å bli lei. Uttrykks/imagemessig er det en også en herlig autentisitet over det hele. De står ikke på scena og gjør seg til, og musikken viser et engasjement og omtanke for andre.

Med “Nadir” stiller dere en del politiske spørsmål. Hvordan stiller dere dere til det politiske innholdet på for eksempel platene til Godspeed? Har dere hentet inspirasjon fra også det tekstlige og tematiske til det bandet?  

På en måte kan man si at GYBE er (bevisst) utydelige om nøyaktig hva de mener. Jeg digger det politiske engasjementet deres, og den er jo en av grunnene til at musikken er så engasjerende, men samtidig er jeg usikker på hvor enig jeg ville vært med dem i en diskusjon om verdens tilstand. Man kan lese mye inn i musikken deres, og jeg tror etter hvert som jeg er blitt eldre at jeg har sett mer av de anarkistiske elementene, og det er ikke en ideologi jeg deler. Jeg er mer for å forbedre det vi har enn å rive ned og starte fra bunnen av. Samtidig tror jeg også vi har mye til felles. Farene ved multinasjonale selskap og deres jag etter profitt over menneskers og naturens ve og vel, problemene med kapitalismen, følelsen av å være et utskudd, og presset ved å prøve å følge idealene sine i en rimelig nådeløs verden, blant annet. De skrev en gang i et intervju “Music should be about things that are not OK, or else shouldn’t exist at all.” Det er kanskje litt ekstremt, men jeg føler det satte ord på hva jeg selv tenkte Monografs musikk skulle være. Samtidig kom det én låt på plata vår om ting som faktisk er bra i verden! Låta Intermission kom med helt til slutt, etter at alle andre låtene var ferdige, men jeg følte den måtte med. Ble kanskje en motreaksjon mot mørket på resten av plata. Det er viktig å sette pris på det som faktisk er bra i livet. Følte det var viktig å si dét og.

Bandet feirer utgivelsen med konsert på Revolver 05. mars

MONOGRAF PÅ TIGERNET

NILS ØKLAND PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Hærverk Industrier

To gode, gamle Tigertravere satt seg nylig fore å lage plateselskap, i tillegg til driften av et av de siste par årenes mest spennende steder i Oslo. Petter og Vegard fra konsertscenen Kafé Hærverk setter nå inn skytset også med innspilt musikk, nemlig gjennom det nye plateselskapet Hærverk Industrier. Etter en særdeles lovende start med gjenutgiving av 1993-plata “This is the Kung Fu Beat” av Kung Fu Girls, måtte vi ta et pust i bakken sammen med radarparet.

Etter et par år med konsertscenen Kafé Hærverk har dere altså bestemt dere for å utvide driften til å inkludere plateselskap. Hvorfor det? Er det ikke litt anakronistisk?

Nei, vi synes ikke det. Plateselskapet drives på samme måte som bookingen vi gjør på kafeen. Vi ønsker å formidle god og spennende musikk, og det kan vi da gjøre på flere måter.

Hvordan blir forholdet mellom konsertscenen og plateselskapet?

Det er to helt separate selskaper. Det er vi to, Petter Flaten Eilertsen og Vegard Heskestad, som driver plateselskapet. Og vi har investert våre egne penger i det, ikke Kafé Hærverk sine. Men vi ønsker selvsagt at plateselskapet også skal kunne fungere som «reklame» for kafeen – og omvendt. Noen av utgivelsene vil være liveopptak fra kafeen, mens andre vil være studioinnspillinger med artister som har spilt hos oss. Og platene og kassettene vi gir ut vil selvsagt være til salgs i kafeen. Så det er flere slags forhold og sammenhenger, selv om det finansielle er helt adskilt.

Selskapets første skive var en reutgivelse av Kung Fu Girls-debutalbumet fra 1993. Hvorfor ville dere gi ut denne?

Vi hadde snakket om den ved flere ganger fordi vi begge liker skiva. Vegard kjente jo bandet personlig fra «gamle dager». Og Petter prøvde sammen med noen kolleger å få den gjenutgitt via Popsenteret da han jobbet der for 10-12 år siden, men siden det er kommunalt, så ble det for juridisk komplisert å drive med kommersielle plateutgivelser derfra. Så gikk årene… Da vi kontaktet Andreas Grøtterud om å gjenutgi skiva, så hadde han akkurat fått en ferdig remaster og et nesten ferdig omslag, så da var det jo greit. Men på grunn av at kafeen tok det meste av (fri)tiden vår, så brukte vi likevel et år fra da til vi fikk skrapet sammen penger, startet selskapet og faktisk gitt ut skiva.

I tillegg til klassikere som Kung Fu, skal det også gis ut nåværende artister dere liker. Hva vil det bli det lagt mest vekt på?

I utgangspunktet fokuserer vi mest på nåværende/nye artister, og de 4-5 neste utgivelsene vil være med slike. De to neste LP-utgivelsene blir et minialbum med den kontemporære progressive sekstetten Tip The Scales, med musikk på den ene siden og silketrykk på den andre, og et album med frijazz av Uuskyla Øgrim & Berg with Harri Sjöström, tatt opp live på Kafé Hærverk i fjor. Det kommer også kassetter med improvduoen Skævv, som er Harald Fetveit på elektronikk og Thomas Oxem på trommer, og med Heavenly Bloodbath fra Stavanger, som spiller doom/sludge metal og består av folk fra Hellfire, Noxagt, Burning Axis, No Balls, Black Lodge, Purified In Blood og Helldiver.

Men vi har også en ganske lang liste med klassikere og glemte perler vi ønsker å gjøre noe med. Og den er hemmelig, hehe!

HÆRVERK INDUSTRIER PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Sheep Chase Records

En gjennomgående anbefaling på Tiger, både i 2018 og tidligere år, har vært plater levert av den lille, men særs kvalitetsbevisste labelen Sheep Chase Records. Enmannsoperasjonen fra den lille bygda Hvitsten i Akershus har holdt på en stund, men tok virkelig fart i fjor med knallskiver på rekke og rad. Vi tok en prat med sjefssau Terje om fortid, nåtid og nær framtid.

Les videre

Sjappesnakk: Mono

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva “Nowhere Now Here”!

The title of the new album is “Nowhere Now Here”. What do you mean by this title?

“Nowhere Now Here” became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of “if it was a regular band, this is when they’d disband”. We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced “Nowhere Now Here”?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Sjappesnakk: Dangerface

Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.

Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ “V” og Die A Legends “Progression Through Retrospect”.

Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.

Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og “Get Loud”?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.

Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.

Dangerface på Tigernet