Nettbutikken

Sjappesnakk: Mono

Skrevet 15. februar, 2019 av

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva «Nowhere Now Here»!

The title of the new album is «Nowhere Now Here». What do you mean by this title?

«Nowhere Now Here» became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of «if it was a regular band, this is when they’d disband». We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced «Nowhere Now Here»?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Stikkord: , , , ,


Sjappesnakk: Espen T. Hangård

Skrevet 8. februar, 2019 av

x

Den nye plata heter «Elementær» og den forrige «Primær», og du kaller dem «companion releases». Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene «ferdige». Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som «her mangler det noen akkorder» eller «denne låta må mikses på nytt», osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på «Primær», mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på «Elementær». Når det gjelder titlene, så henspiller «Primær» og «Elementær» på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis «primitive» plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som «Elementær» og «Primær» beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger «Elementær»?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Dangerface

Skrevet 1. februar, 2019 av

Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.

Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ «V» og Die A Legends «Progression Through Retrospect».

Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.

Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og «Get Loud»?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.

Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.

Dangerface på Tigernet

Stikkord: , , , ,


Sjappesnakk: Spielbergs

Skrevet 25. januar, 2019 av

Foto: Tord Litleskare

I anledning den kommende Spielbergs-debuten «This is Not the End» – samt det faktum at de skal ta over sjappa et par timer førstkommende onsdag – passet det bra med en sjappesnakk med det fortryllende orkesteret av herda Oslo-indiehuer! Liste har de også laget …

Tittelen «This is Not the End» akkompagneres med et bilde av et forfallent forstadshus. En slagkraftig kombinasjon! Er det snakk om en slags påminnelse til dere selv om å ikke stagnere?

Det kan tolkes som en intern beskjed til oss selv ja, både om å ikke stagnere og at det går an å fortsette å lage relevant musikk selv om livssituasjonen gjør at vi ikke henger på Revolver hver helg lenger. Forstadshuset kan vi ikke ta æren for selv, det var Christina Disington og Stig Andersen som fikk frie tøyler til å lage et cover de følte passet til skiva. Vi kicket veldig på ideen deres, som åpnet for flere tolkninger av skivetittelen. Forstaden er ikke døden, men bare begynnelsen av den!

Tekstene varierer fra eksistensielle temaer til kalde føtter knyttet til fastfood-bestillinger. Hva er den røde tråden i låtene på plata, om noen?

Om det er en rød tråd, så er det vel ærlige utleveringer av våre dårlige sider (som å spise burger på Mac’ern og ikke tørre å si fra når de føkker opp bestillinga), ispedd en liten tanke om at det kanskje går greit likevel. Men egentlig så er det vel mest klassisk emo-syting.

Neste onsdag (30. januar) kommer dere og tar over sjappa vår for å selge både egne skiver og hva annet folk måtte finne på å ta med seg. Har noen av dere egentlig erfaring som butikkmedarbeider, profesjonell musikkpusher eller begge deler?

Jeg, Stian, jobba noen år på den lokale nærbutikken på Vestli mens jeg gikk på videregående. Der lærte jeg gode, merkantile triks som:

– Står det ikke pris på varen? Gå for 29,90, det passer til det meste.
– Er sjefen blitt for klåfingra på julebordet? Si at mannen hennes er utro på dassen, og løp det du makter derfra mens hun sjekker.
– Er du på fylla hele fredag kveld, og kommer plutselig på at du skal jobbe lørdag? Spander et par øl på en kompis og få han til å ta de første timene av vakta for deg mens du sover bort den verste rusen. Ingen merker noe forskjell uansett.

Alt dette regner jeg med kommer godt med, så dette skal nok gå fint!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Mens vi holdt på å spille inn skiva viste Marius Drogsås Hagen oss en låt av et band han spilte litt med, som låt jævlig farlig og fett. En stund etter stakk vi og så de live på Soria Moria etter en øving, og ble blåst av banen av riffinga og kulheten i låtene. The Basement Shake heter de, og har fire låter ute nå. De er produsert av Emil Nikolaisen og låter skikkelig bra, men har ikke fått noe særlig ståhei rundt seg, så her burde folket komme på banen nå som vi er blåst av den.

Tre skiver som har inspirert albumet?

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead – Source, Tags And Codes

Motorpsycho – Angels And Daemons At Play

The Get Up Kids – Something To Write Home About

Til slutt: Spielbergs’ topp 25 Osloindie-låter, som du kan sjekke ut på Spotify-lista under:

Stikkord: , , , ,


Min musikalske fødsel: Jon Olav

Skrevet 7. desember, 2018 av

I serien «Min musikalske fødsel» inviterer vi folk i miljøet rundt Tiger til å fortelle om øyeblikket, eller utgivelsen, som for alvor åpnet opp musikkens verden for dem. Den første ut i denne serien er Jon Olav, som i dag slipper debutalbumet «Ung poesi» på vinyl!


Kaptein Sabeltann + Jon Olav = Ung poesi

Året er 1998 og eg har fått min første CD. Kaptein Sabeltann. Ein dobbel CD med historiefortelling og musikk frå det fortryllande universet i Kjuttaviga. I ein gamal lærarbustad på Sunnmøre sit eg i ei stove med tømmerveggar og lyttar. Eg er oppslukt i musikken. Som med mykje andre av minna ein har frå treårsalderen er ikkje alt like klart. Eg hugsar for eksempel ikkje kva vær det var då eg høyrte den, og eigentleg ingenting anna heller. Det einaste eg hugsar er den CD’en og at eg digga det med heile det vesle hjartet mitt. Fortsatt kan eg sette på den skiva og oppriktig tenke at det er bra musikk.

Nitten år seinare bankar eg på døra til eit flunkande nytt studio i Kristiansand, der vi skulle lage vår første plate, Ung poesi. I hjørnet står eit gamalt kopparfarga trommesett av typen Slingerland som sto igjen frå førre studioeigar. Undervegs i prosessen kom det fram at det same studioet som vi var i blei brukt til innspelinga av den originale musikken til Kaptein Sabeltann. Trommesettet hadde stått der heilt sidan den tida.

Trommene som vi brukte på debutplata var altså dei som blei brukt på CD’en som sette i gang mi musikkinteresse. Eg trur eigentleg ikkje på skjebnen, men i nokre tilfelle kan ein begynne å lure.

Håper de vil like albumet mitt.

Jon Olav

Kjøp Jon Olavs debutalbum «Ung poesi» på Tigernet

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Skrevet 30. november, 2018 av

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske «Mjusic». Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke «Mjusic»-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,


Torjus fra Hjerteslag: Topp fem norskspråklige punkplater

Skrevet 8. november, 2018 av

Hjerteslag har vekselvis kalt seg punkere som spiller pop og poppere som spiller punk. Siden det forhåpentligvis finnes andre blogger som tar seg av poppere, fokuserer vi på punkere. Så vi hukket opp med Torjus Raknes, gitarist i albumaktuelle Hjerteslag og tidvis DIY-konsertarrangør, for å rangere de beste norskspråklige punkskivene:

KAFKA PROSESS – Ingen Fattige Ingen Rike

Fra (verdens første?) vikingmetalriff i ʼTro Håp & Kjærlighetʼ til hytte med neven og grine av ‘Ingen Fattige Ingen Rikeʼ. Perfekt musikk.

LIVSTID – Livstid

For meg har alltid det viktigste med punk vært at man skal kjenne på en slags inderlighet og desperasjon både i musikken og i tekstene. Den inderligheten er det veldig få band som innehar så gjennomtrengende som Livstid. Hør på ‘Dei du ikkje serʼ, og kjenn på den.

BLA GJENNOM PUNK/HARDCORE-UTVALGET PÅ TIGERNET

FINANSKRISEN – Alt går til grunne

«Ingen grandios finale

Ingen storslått dommedag

Ingen pretensiøs finale

Kun hverdagens nederlag»

DYKK NED I NORSK UNDERGRUNN PÅ TIGERNET

VILDE TUV – Dʼ Meg

Ikke punkmusikk, men allikevel mer punk enn de fleste kan drømme om å bli.

DI KJIPE – Kor e du no?

En moderne klassiker som passer like godt til kjedelige hverdager som en gøyal fest på puben.

HJERTESLAG PÅ TIGERNET

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Christer Lunnan-Reitan

Skrevet 2. november, 2018 av

Dersom du var innom Tiger i perioden 2004 til 2008, er sjansene veldig store for at du ble kjent med Christer Lunnan-Reitan. Kraftpluggen fra Hobøl rula bak disken i de gylne årene da CDer faktisk var dyrere enn det dengang billige undergrunnsformatet vinyl.

Med sin legendariske musikalske oversikt, kunne han kjapt redegjøre for et tjuetalls nye skiver hver uke. Folk kunne komme opp til disken og dra de drøyeste forespørseler:

-Kan du anbefale et band med
a) skrikevokal på versene
b) syngevokal i refrengene
c) tappegitar-riff
d) litt baklengs samples
e) snakkevokal i bridgen?

SEFF! Christer bladde alltid opp minst tre band som passet beskrivelsen, nøye presentert og kategorisert.

Nyss var Christer tilbake på gamle marker for å levere kassett-knask fra hans nye band Monochrome Nausea, og vi fikk han til å bla opp sine topp tre skiver fra tida da han jobba her i sjappa:

1. Envy – Dead Sinking Story
Denne åpna opp forelskelsen min for musikk fra Japan, og danna grunnlaget for labelet jeg driver – Kakusan – som fokuserer på nettopp japansk musikk.

2. Calla – Collisions
Tidenes høstplate. Du finner ikke noe mer dystert, men som samtidig er så oppløftende.

3. Funeral Diner – Underdark
Dagen etter jeg så dette bandet i 2004, starta jeg første bandet mitt. Det var dette som fikk meg til å begynne å skrike i mikrofoner.

Christer Lunnan-Reitan anno 2007:

Christer Reitan anno 2007

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Stikkord: , , , , ,


Sjappesnakk: Harpefoss Hardcorefestival

Skrevet 11. september, 2018 av

 

Dette er andre året med Harpefoss Hardcorefestival. Fortell oss litt om Harpefoss, og hvorfor Harpefoss trenger en hardcorefestival.

Harpefoss er en perle av et sted som ligger langt oppe i Gudbrandsdalens dype skoger og fjell. Det er ikke flust med denne typen konserter i dalen så når vi arrangerte festivalen for første gang i fjor så vi fort at dette var et etterlengtet arrangement.

Vi ville lage en litt annerledes scene slik at vi kunne bidra til det rike kulturlivet som er i Gudbrandsdalen. Vi vil skape et miljø rundt festivalen slik at det med tiden kan inspirere andre til å starte sine musikalske prosjekter innenfor ulike subsjangere.

Med bare én festival bak oss har vi klart å skape oss et navn i punk- og hardcoremiljøet, dette er vi utrolig stolte over, og vi vil fortsette å prøve og forbedre oss som festival og fortsette og holde DIY-ånden i live.

Dere var innom Tiger med en særdeles smakfull fanzine. Fortell litt om hvorfor dere har lagd den og hva den inneholder.

Jompi: Tusen takk for hyggelige ord! Vi er veldig stolte av den. Etter festivalen i 2017 så satt vi igjen med så utrolig mye bra bildemateriale fra bla. Brennvidde Foto, Bødvar Hole og Gustav Brandbyge. Så vi tenkte at dette må vi bruke til noe kult.

Vi fikk raskt med oss Henrik Zwart fra Anger Management Fanzine på laget og så satte vi i gang. Zinen inneholder mange fotografier fra festivalen i fjor, pluss et eventyr/sagn fra området som er flott illustrert av Øystein Bakke og en tekst om hvordan vinne noen andre sin kjærlighet som er vakkert illustrert av Kristine Knapstad.

Zinen er printet i et begrenset opplag på 100stk og fås kjøpt under festivalen, på Kunstnernes Hus i Oslo og hos dere i Tiger.

Bødvar Hole: Jeg husker ikke helt når ideen begynte å luftes, men når den først var ute var det en no-brainer. Å samle de beste bildene fra alle fotografene som var tilstede under den aller første Harpefoss Hardcorefestival i fysisk format? Selvfølgelig!

Henrik Zwart: Å klippe og lime sammen en hardcore-bildefanzine med kunstneriske vibber er noe jeg har lyst til å lage helt siden jeg begynte å klippe og lime punk/kunst-fanziner. Jeg er alltid ute etter å utvide horisonten, så når Johnny spurte meg om jeg ville hjelpe til var det som en drøm kom i oppfyllelse.

Hva er det beste norske hardcorealbumet gjennom tidene?

Jompi: Her måtte vi velge 2 band siden vi ikke ble helt enige. Johnny holder en knapp på Snöras – Plague Waters og jeg tok Kaospilot – Shadows.

FESTIVALPASS KJØPES HER — ZINE PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Center of the Universe

Skrevet 10. september, 2018 av

Hvor deilig er det ikke å gå inn i dunkle septemberdager med litt sløy, småkosmisk electronica? Svaret er at det føles digg. Metronomicon-stayeren Center of the Universe er en stødig leverandør av dette, både kvantitativt og kvalitativt. Da falt det seg naturlig å ta en prat med senteret sjøl, Jørgen Sissyfus Skjulstad, om denne plata og hva som skjer for tiden.

Fortell litt om tilblivelsen av den nye plata. Du har også fått med deg et stjernelag av Metronomicon-navn, som alle er avbildet på baksiden av plata?
Jeg har tenkt ganske lenge på lage en utgivelse som denne her, det vil si en plate hvor mange forskjellige folk synger på mine beats. Det er vokalistene som står for flere av tekstene og melodiene på plata, og det gjør den ganske variert samtidig som det instrumentale er ganske konsistent. Tanken om at beaten og vokalen kan være laget av forskjellige folk har jeg fra mer kommersiell popmusikk hvor det ofte er veldig mange som skriver og produserer på samme låt. Det kan få en del bisarre utslag, som at en helt grusom låt har en veldig bra beat (f.eks «Work» av Rihanna) Vi håper vi har laget noen slike tilfeldigheter her, selv om vi håper at ingen av låtene er grusomme!

Ideen om å ha et rutenett med de åtte vokalistene på baksiden av coveret var det Vivi (a.k.a. WHALESHARKATTACKS) som hadde. Sangerne er både folk som er gitt ut av Metronomicon, og noen som ikke er i noen band for tida men som jeg synes synger veldig kult, f.eks. Barry Kavanagh (ex. Dacianos). Etter at jeg la ut noen låter fra plata er det flere vokalister som har meldt seg, så det er mulig det her blir den første plata i en serie!


Du innbyder lytteren til sang på denne plata. Hva synes du om karaoke?
Det er vel egentlig først og fremst gjestevokalistene som inviteres til å synge her. Sangene er (heldigvis) ikke særlig allsangvennlige. Når det kommer til karaoke så liker jeg best videone, på den forrige plata mi, Limited Edition, laga jeg karaoke-versjoner av sangene med videoer til. De ble også brukt når jeg spilte konsert, og det var veldig praktisk siden jeg ofte sliter litt med å huske starten av vers.

Like etterpå hørte jeg at Jenny Hval hadde gjort noe lignende på en konsert samme helg! Enten var det helt tilfeldig, eller så var vi begge i takt med tidsånden. Vi finner snart ut om jeg fortsatt er det; det er bare å følge med på om noen andre artister bruker utropstegn-skilt som instrument fremover.

 

Hva er de beste tre platene du har hørt i det siste?

1. Satanicpornocultshop – AtoZ3 – Around The World In A Day

Vi reagerte med sjokk og vantro da vi fikk høre at vår venn DJ Ugh fra dette fabelaktige bandet gikk bort i år. En bauta i den eksperimentelle klubbmusikken er borte.

2. Prunk Möbel – Ambient Excursions Vol. I-IX

Min venn i Fredrikstad ga ut ni (!) plater i år! Derfor er de kanskje best gjengitt som en spilleliste. Fans av f.eks. tidlig Aphex Twin  har mye å kose seg med her!

3. Charlotte Bendiks – Hidden Tracks

Kjipt å komme for sent til festen og vinylen er solgt ut! Men det gleder meg veldig at flere har fått ørene opp for C.B. som også er en helt sinnsykt bra DJ.

Takk for praten, Jørgen! Vi anbefaler leserne å sjekke ut Metronomicons kommende labelfest på Blå her.

Kjøp Center of the Universes nye plate på Tigernet

Stikkord: , , ,