Bjarte! Du er kjent for mange ting - bransjens barskeste klemmer og kongens fortjenestemedalje i punk idealisme for å nevne bare et par ting - men ikke alle vet at du har magistergrad eller ka det heter i "Ondskap i helsevesenet". Her må det finnes overføringsverdi. Så vær så snill å fortell oss om Ondskap i musikkbransjen. Om det finnes. Koss arter den seg? Ka kan vi gjøre med den. Seriøst spørsmål.
Oj!
Wow. Eh, altså jeg har skrevet en bachelor-oppgave om “småskala-ondskap” og holder foredrag basert på den som er rettet mye mot hjelper-yrket. Fordi det er der jeg selv har blitt kjent med mine egne mørkesider og tenker at dette må jeg fortelle til hele verden haha! Nei men seriøst, bare gode tilbakemeldinger. Jeg er forresten på samme byrå som Bruce Dickinson. Eller, han er på samme byrå som meg, kan du si. Google it.
Mørkesider finnes i alle mennesker i større eller liten grad. I hjelper-yrket, musikkbransjen og ellers overalt hvor mennesker møter andre mennesker (eller dyr) og relasjoner oppstår. Sjansen for å utføre onde handlinger synker omvendt proporsjonalt med viljen til å ta til seg dette faktumet. Mye ondskap i rock da. Ikke så kult med den historikken “vi” har og hvordan enkelte deler av sjangeren fortsetter å feire/hylle det som om en el-gitar gir deg fripass til å være en douchebag liksom. På den annen side kan man si at jo strengere rammer man gir seg selv å operere innenfor (trve black metal, straight edge, kun de to første Exploited 7erne osv.), jo større sjans er det for at det pipler ut noe jævelskap enten her eller der. Veien til en harmonisk tilværelse går gjennom å gi seg selv fritt spillerom til å like alt fra GG Allin til Madonna. Eller å synge høyt på gaten. Eller som mann å klemme andre mannfolk og si at du er glad i de mens du ser dem varmt inn i øynene. Eller gråte på bussen. Ikke undertrykke følelser og ikke kjøre i deg et halvt medisinskap for å kunne føle noe. Da kommer i hvert fall all dritten ut. Snakker litt av erfaring her.
Hva vi skal gjøre? Vær snill med hverandre sånn helt på ekte og ordentlig. Ikke baksnakke. Snakke hyggelig til oss selv. Være tålmodig og raus med oss selv og andre. Da er mye gjort.
Bjarte! Du og Tiger har nylig innledet stadig tettere samarbeid. Gjennom sommeren har feks kundene på Tiger hatt stor glede av at din mobile platebutikk har hatt en trygg havn hos oss mellom festivalturneene dine. Og du har gjort en deal med Diger for fysisk og digital distribusjon av plateselskapet ditt Punkebjartes Punkeplater. Vi har åpenbart stor gjensidig glede og nytte av hverandre. Hvorfor tror du likevel så mange idealister og punkere velger å gjøre ting hver for seg og vegrer seg for samarbeid?
Først og fremst takk for at jeg og bandene mine får nasjonal og digital distribusjon. Helt genialt. Endelig kan jeg laste ting opp på Spotify uten å begynne på tutorials som begynner med 1 min med “so what were gonna do here today is…” der jeg faller av etter 10 sek. Genialt!
Tja, 70% av følelsene våre er visstnok negative og vi er jo i utgangspunktet skeptiske til andre mennesker. Så er vi jo ofte litt traumatiserte i rocken - gjerne derfor vi har søkt oss hit - og blir jo dette med relasjoner litt vanskelig. Stole på andre mennesker osv. Sliter med det selv jeg. Jeg er jo på daglig basis redd for at du skal ringe og si at “nei, nå går ikke dette lengre” og jeg må ta med meg kassene tilbake til Bærgen.
Så samarbeid må baseres på god kommunikasjon over tid, tenker jeg. Der er mange av oss drita dårlige + vi har ikke tid til å sikre dialogen. Det er krevende. Pluss vi er vel redde for at noen skal ødelegge det stygg-vakre DIY kassett-imperiet som har tatt ett og et halv studielån og altfor mange år å bygge opp så da er det tryggere å sitte i en krok for seg selv og tørr-runke uten utløsning (unnskyld språket mamma). Eller sagt på en annen måte: det er bedre med et kjent helvete enn en ukjent himmel. Pluss folk sliter kanskje litt med konseptet “gi og ta”. Jeg vet. Jeg har vært kronisk singel i over 20 år liksom.
Så da vil jeg herved kalle undergrunns-rockenorge inn til veilednings- og delings-sirkel der vi holder hender og prater sårt, ærlig og ekte mens vi gråter litt. Klær er valgfritt. Kan ha det på bakrommet på Tiger der det er så god plass.
I det siste har du signet en fin rekke nye norske band: Klikkpanikk, Rismann & the Stakedrivers og Payphones. Hva ser du etter når du signer band idag?
Takk!
De må være sultne, originale og positive. Sjanger er nesten uvesentlig, men kjenner jeg må passe meg så jeg ikke utvanner “punk”-konseptet mer enn jeg allerede har gjort.
Merker forøvrig at ikke alle band ser verdien av å signere med et label. De vil heller gjøre alt selv. Da tror jeg vi er tilbake på frykten som driver oss alle. Det eneste jeg vil er å løfte band opp og frem litt. Og så starte en commune i Nord-Telemark da. Tar du med Kool Aid’en når du kommer Kristian?
Og Bjarte! Hvis du må nevne ett norsk band på vei opp som få har hørt om - kem skulle det vært?
The Malum Experience. Det er ikke meg og det er ikke punk for å si det sånn. Men det kommer til å bli essebra!
Si fra om det er flere ting du vil bli spurt om!
Yes, jeg vil gjerne bli spurt om hvorfor jeg gidder å holde på med dette, for det lurer jeg litt på selv av og til. Det er veldig hyggelig å kunne reise rundt, selge plater, spille litt, hilse på nye og gamle venner, alltid ha et sted å sove og sånn. Men pensjons-kalkulatoren går ikke akkurat varm, kan du si.
Og så vil jeg bli spurt om hva meningen med alt sammen er. Jeg tror det handler om å føre arten videre. That's it. Alt vi gjør koker ned til det. Gjør det ikke?
Og så må dere rydde det kontoret deres. Det ligger SÅ mye potensial der. Jeg tar gjerne jobben, men da må jeg ha litt frie (kunstneriske) tøyler.
Takk for alt Kristian og takk for meg.
