Kan du fortelle litt om din egen bakgrunn?
– Jeg er født og oppvokst i San Francisco. Jeg vokste opp under den musikalske renessansen på 1960- og 70-tallet og ble inspirert av datidens musikk og politiske bevegelser. Jeg spilte i en rekke ulike band og turnerte over hele USA. Et høydepunkt var da bandet mitt, The Looters, ble invitert til å spille for sandinistene i Nicaragua.
Hvordan syns du musikkbransjen har endret seg i løpet av tiden du har vært aktiv?
– Grunnleggende sett har den ikke endret seg. Noen store selskaper eier alt fra opphavsrettigheter og de store mediene, til artister og konsertsteder. Det som er annerledes nå fra for femti år siden er noen teknologiske endringer, men disse er ikke like viktige som den konsentrerte kontrollen over alle fasetter av musikkbransjen. Dette har gjort alt vanskeligere for millioner av musikkskapere (musikere, teknikere, instrumentbyggere, konsertarrangører). Det har økt gapet mellom en håndfull superstjerner og alle andre. Men bransjen er fortsatt en kapitalistisk bransje, drevet av pengegriskhet og kjendiseri, ikke musikk. Det har ikke endret seg siden minstrel-artister i blackface etablerte den moderne musikkindustrien tidlig i det nittende århundre.
Hvorfor gir en amerikaner som bor i Sveits ut albumet sitt på en norsk label? Kan du fortelle hvordan det skjedde?
– Jeg og partneren min, Yvonne Moore, skrev et album fordi vi hadde musikk og et budskap vi ville ha ut til publikum. Vi måtte også finne på noe under pandemien, så vi brukte lockdownen som en anledning til å spille inn. Da vi var ferdige sendte jeg albumet til en gammel venn som er DJ i New York. Han var veldig entusiastisk og spurte om han kunne sende det til noen venner i Norge. Jeg sa «Selvsagt!» Deretter fikk jeg en svært oppmuntrende mail fra Brage i No. 13 som spurte om vi ville være interessert i å gi ut albumet på vinyl i Skandinavia. Jeg tenkte umiddelbart «Dette er storartet! Jeg har ikke gitt ut musikk på vinyl siden 1988.»
– Ikke minst var det åpenbart at No. 13 stod bak budskapet i sangene. Det var til og med de som foreslo tittelen på LP-en, It Is Right to Rebel.
De fleste av låtene deres har et eksplisitt politisk budskap. Hva tenker du om musikk som et middel for politisk endring?
– Musikken husker det historien glemmer. Og den er alltid tilgjengelig for de som lærer seg å bruke den. Over hele verden, og i mange århundrer, har folk brukt musikk for å feire og minnes opprør og revolusjoner, seire og nederlag, og de de undertryktes helteskikkelser. Musikk har vært brukt til å spotte og latterliggjøre undertrykkerne, til å holde liv i drømmen om frihet og til å inspirere i kampen for rettferd. Ingenting kan stoppe musikken så lenge vi er tro mot den.
Hva kan folk forvente av det kommende albumet It Is Right to Rebel?
– Musikalsk er det et variert album. Det som binder det sammen er rytme, gruppesang og akustiske instrumenter (om enn med litt elektrisk gitar). Men vi trekker på mange ulike inspirasjonskilder fra den vestlige halvkule.
– Også lyrisk er det en variert plate, men tekstene er bundet sammen av en selvtillit vi føler. Vi ser en økt bevissthet. Folk vet at store endringer må komme. Og flere og flere mennesker innser at det er vi som må lage dem. Det er her inspirasjonen vår kommer fra, og det er dette vi ønsker å dele med verden.
Foto øverst i sak: Karlheinz «Charly» Hug
