Marte Wulff har forlengst etablert begrepet "klimapop". Med det mer eksperimentelle kunstpop-albumet Øya/Øyet har hun skapt et bildelrikt musikalsk univers til en multimedial teaterkonsert som ennå ikke finnes. Albumet er komponert og arrangert med dette i bakhodet, og Wulff skriver selv manus. I den forbindelse lurte vi på om Marte ville fortelle oss litt om hvordan det har vært å jobbe med et slikt konseptalbum. Her får du det!

I Oslo Gate 35 ligger det en blokk som i dag huser øvingslokaler, scene, økologisk hage og atelier. I seks år har frivillige drevet stedet som må anses som en subkulturell kulturinstitusjon i Gamlebyen i Oslo. Nå trues de med utkastelse av BaneNor. Vi på Tigerbloggen har fått brev fra kulturkollektivet OG35 med informasjon om saken og en invitasjon til konsert nå på lørdag, 5. november!

Mat Callahan er en veteran i musikklivet. Karrieren hans trekker seg fra han reiste USA rundt og spilte på streikemarkeringer og Vietnam-demonstrasjoner med visegruppa Prairie Fire på 1960 og 70-tallet, via worldbeat-gruppa The Looters på 1980-tallet til sjelfulle tolkninger av den irske sosialisten James Connellys poesi de senere åra.

I dag bor Callahan i Sveits der han sammen med sin partner Yvonne Moore og et knippe venner har produsert et eksplosivt dobbeltalbum med den talende tittelen "It Is Right to Rebel" som ble sluppet den siste fredagen i juli i år på det progressive plateselskapet No. 13.

Vi tok en prat med Mat Callahan om dobbeltalbumet, musikkbransjen og litt om verden i dag.

Trist Pikes andre helaftens album heter "Kjærlighet uten frykt" og ble gitt ut 21. januar. Bandet beskriver plata som "en ~33 minutter lang plate om problemstillingene rundt forsøksvis personværing og livhaing i senkapitalismens rotunde svindelbilde." Vi har tatt et lite spadetak i bandets materie... prøvd i hvert fall!

I saken "Du skal frykte min sang og gitar" følger vi Maria Refsland, tidligere brigadist for Latin-Amerikagruppene og bookingansvarlig i Fjellparkfestivalen og UKA i Ås, inn i verdenen av politisk visesang. Vi skal innom tider og steder i verden hvor kombinasjonen musikk og politikk er langt mer selvfølgelig – og kanskje langt mer nødvendig – enn her hjemme. Vi følger henne inn i delene av verden vi mener så mye om, men lytter så lite til.

Og vi følger hennes ferd hjem igjen til Norge, i samtale med det rødeste ansiktet til visemusikken her til lands: Ohnesorg.