En gang overhørte jeg denne setningen i en rulletrapp på Nordstan kjøpesenter i Gøteborg:

“Problemet med dig är att du är otroligt smart, och otroligt dum på samma gång.”

Oss mennesker i et nøtteskall, tenkte jeg. Vi går rundt med en hjerne som er nesten seks ganger større enn de fleste andre pattedyrene på vår størrelse, og vi får til de villeste ting. Vi kan forestille oss noe som ikke finnes fra før og gjøre det til virkelighet, og vi kan bygge hele verdener i fantasien. Men vi er også suckers for status og kjapp gevinst.

Vi mangler en innebygget stoppknapp som forteller oss når nok er nok, og vi har en lei tendens til å bli litt høye på oss selv. Denne kombinasjonen går nå ut over alt annet liv på jorden, og i siste ende oss selv, prisgitt som vi er av en viss balanse i økosystemer og atmosfære.

Jeg er trolig over gjennomsnittet fascinert av evolusjon og hvordan den har formet livet, og oss, i kropp og tanke. Samtidig er jeg muligens også over gjennomsnittet “åndelig”, uten å være religiøs. Ingenting av dette er motsetninger i mitt hode. Det at naturen, gjennom blind prøving og feiling over milliarder av år, har klart å jobbe frem et menneskeøye som ser stjernehimmelen, og som ser seg selv, er for meg et mirakel.

Her et sted begynner Øya/Øyet, min syvende soloskive. Det er et konseptalbum om verdenssituasjonen som jeg ser den, i lys av natur- og klimakrisa og alt den har å by på av vitenskapelige og eksistensielle floker.

De ti låtene tar deg med fra det ytre rom til det indre, og gjennom sorg, uro, sinne og ensomhet, men også takknemlighet, fellesskap, mening og ro.

Når vi ser opp på stjernehimmelen, eller kanskje inn i flammene av et bål i skogen, skjønner vi at vi er bittesmå, som maur på skogbunnen eller støvkorn i sollyset. Men av natur er vi også del av noe større, noe som hele tiden endrer seg, men likevel er evig.

Pretensiøst, javel, men jeg elsker den tanken, og jeg tenker den ofte, helt bevisst. Den hjelper meg. Det er mye vi mennesker ikke har kontroll over, både i den ytre verden og inne i vår egen kropp. Men vi har fortsatt kontroll over våre egne liv, på den måten at vi faktisk velger hva vi vier oppmerksomheten vår til, hva vi fokuserer på. (Selv om sterke markedskrefter vi ironisk nok selv har lagt til rette for, gjør hva de kan for å ta fra oss den kontrollen.)

Vi står midt i en natur- og klimakrise vi selv har forårsaket. FN sier vi må nå en utslippstopp innen tre år om vi skal ha en halv sjanse til å nå 1,5 gradersmålet. Hva gjør jeg med det? For meg er det faktisk ingenting som er mer kunstnerisk inspirerende enn å fokusere på dette nå ved bl.a. å lage musikk.

Siden dette er en plateblogg er det musikken jeg vil fokusere på her på tampen.

Øya/Øyet er laget i tett samarbeid med min trompetspillende venn og produsent Sjur Miljeteig, som bl.a. annet har vunnet en Heddapris for teatermusikken sin. Jeg ba ham sende meg noen linejer om hvordan han synes det har vært å jobbe med plata.

Det første svaret jeg fikk var dette: «Marte er skikkelig flink og grei og lager veldig fin musikk. Hilsen Sjur».

Etter en liten utdyping av hva jeg tenkte kunne være interessant for folk å vite noe om, fikk jeg denne:

“I motsetning til hva man kanskje forventer av ei Marte Wulff-plate, er nesten alle lyder (med unntak av noen gjesteinnslag på trommer og piano) elektroniske. Det kan være bearbeidede samples eller synther og analoge trommemaskiner. I tillegg er det innslag av trompet i en eller annen form på nesten alle låtene. Som når jeg jobber med teater, har jeg lagd meg visse dogmer for hva slags lyder jeg kan bruke for å tydeliggjøre konseptet og slektskapet mellom låtene. Siden det ikke har vært noen krav om tradisjonell vers/ref-oppbygging eller radio-singel-tankegang, har vi kunnet følge våre første innfall og idéer helt ut, noe som har vært veldig frigjørende og gøy.”

Det siste der kan jeg bekrefte; det har vært utrolig gøy å lage Øya/Øyet, til tross for alvoret i tematikken. Og gøyere skal det bli: Neste skritt på veien er å ta musikken og fortellingene fra plata til teaterscenen!

Lykke til der ute så lenge!

Kjærlig hilsen Marte

Ps: Tre plater jeg jeg ønsker meg til jul:

Pacific - Haruomi Hosono, Shigeru Suzuki, Tatsuro Yamashita
Spirit Of Eden - Talk Talk
Real Ones - Love Your Mother

Foto øverst i sak: Frode Granum Stang