Hva mener dere med Europeisk framtidsmusikk og hvorfor er det viktig å presisere at dere kun spiller dette?

Eirik: Det kan ikke understrekes tydelig nok at Trist Pike ikke er for “retro”. Vi er også en svært europeisk gruppe, både kontinental og nordisk.

Svein: Jeg mener det er “Europeisk Fremtids Musikk”, og at det handler om å lage musikk tilpasset verdensdelens potensial de neste ca. tusen årene. Det var en annen gruppe fra rett sør for Oslo som også slo seg på det tusenårsperspektivet for en tretti års tid siden, og det var et veldig inspirerende og motiverende trekk, synes vi. Og, som Eirik skisserer over her, det er viktig for oss å få frem at selv om vi er en “synthgruppe” prøver vi ikke å gjenskape noe idealisert åttitallspiss. “Åttiårene var ikke noe herlige”, for å sitere Yan Friis, “det var en tid da folk begynte få et erotisk forhold til kjøleskap”. Selv om det var svært mye bra der også. Når jeg tenker på “80s” tenker jeg først og fremst på Dire Straits feat. Eric Clapton live på Knebworth i 1990 som en slags tiårets kulminasjon, og det er ikke noe jeg går god for.

Det sies på Fysisk-kontoret at dette er den mest politisk potente plata utgitt i dette århundre, hva mener dere om dette?

E: Jeg kan ikke komme på noen som konfronterer klassesamfunnet og åndelig uthulning under markedsveldet like “head on”, i alle fall! Men det skal jo sies at det finnes enkelte temaer vi ikke er helt kvalifisert til å uttale oss om, så i så måte kan jeg anbefale et par som tar bra tak i rasehat: “Skid Row” med James Ferraro og “BBF Hosted By DJ Escrow” ved Dean Blunt-sideprosjektet Babyfather. Mye bra om “urban virkelighet” og “media hellscape” på disse også.

S: Både jeg og Eirik er i tilstrekkelig grad kortholdere og praksisutøvere til at vi ser i klartekst at absolutt alle ting er politisk. Det omfatter såkalt rubbel og bit, jeg sier ikke til en taxisjåfør at han kan sette meg av på hjørnet der så kan jeg gå derfra uten at det er politisk. Mulig det er et døllt “take” å komme med og det får jeg i så fall bare beklage, men det er ingen musikk der ute som ikke er politisk i samme grad som vår.

E: Det mest politisk ladede et menneske gjør i løpet av en vanlig dag er måten de behandler servicepersonell på.

S: Ja, det er klart. Men når det kommer til politiske innspill i popmusikken vil jeg påkoste meg en liten nevning av min favorittartist Molly Nilsson. Jeg husker veldig godt da jeg så henne introdusere en låt for en fire-fem år siden med at “dette er en låt om hva som kan skje når hjertet ditt blir gentrifisert”.

På plata kan jeg kan høre desperasjon, fortvilelse, en smule håpløshet og følelser av maktesløshet, samtidig som jeg opplever at det er klarsyn, evne til å sette i system og forstå, og en veldig vilje og ønske om noe annet. Kort sagt slik som kanskje de fleste mennesker går rundt og føler i vårt kapitalistiske samfunn. Hva tenker dere om den beskrivelsen?

E: Ja, jeg er nok enig i at det er våre “lyrical themes” i grove trekk. Den siste låten handler veldig om håpet om en utvei (det er derfor den er sist) men det er fortsatt litt ullent hva utveien egentlig er. Av kunsten som har inspirert meg mens vi jobbet med denne platen har Hollywood-filmene til Verhoeven gode portretter av hvordan det er å leve midt i denne virkeligheten og romanene til Houellebecq noen gode pekere til utveier som IKKE funker, men konkrete løsninger er vanskeligere å finne. Mulig Carpenters “They Live” er inne på det. Rævsparking og boblegum, finnes det trøst i det?

Har dere noe forhold til uttrykket, som kanskje først og fremst brukes på nett, “Late stage capitalism”? Er dette stadiet av kapitalismen spesielt i fokus på plata?

E: Vi har mast om senkapitalisme både felles og individuelt siden en god stund før vi startet gruppen engang, men jeg har begynt å innse noe virkelig hårreisende: jeg tror det fortsatt er en god stund til vi når det virkelig sene stadiet.

S: Jeg er enig med Eirik i dette, og mener vi egentlig befinner oss i “jappetiden” fortsatt. Det har ikke blitt noe bedre siden “They Live”. De kjipe blir kjipere og de funny blir færre og færre, og vi kommer til å tape ganske lenge før det eventuelt snur en gang. Det betyr imidlertid absolutt ikke at vi burde gi opp den kampen, bare så det er sagt.

Vi mener det er underkommunisert hvordan instrumentparken deres ser ut! Kan vi få screenshot fra softwaren dere bruker med en liten forklaring?

S: Dette er en ting jeg egentlig ikke har lyst til å snakke så mye om. Man ønsker gjerne å verne om det lille “særpreg” man har, og ikke gi for mye innblikk i interne prosesser og mekanismer som kan plyndres av konkurrenter og misbrukes av fiender. Kort oppsummert kan jeg si at det Trist Pike ser at andre grupper og artister gjør, bruker, sikter mot, sier og ikke minst ønsker, det prøver vi i det ytterste å unngå. Det gjelder ikke bare valg av “preset” på synthesizeren, men også for eksempel valg av inspirasjonskilder, tiltro til egen (gjerne sviktende) dømmekraft, kort sagt absolutt alle ledd i hele produksjonen, og innstillingen til å drive med et kulturuttrykk i det hele tatt.

E: Alle mine bidrag i Trist Pike-katalogen så langt er skrevet enten på bassgitar eller inne i hodet mitt.

Det er veldig mye bra linjer i tekstene. Vi vil gjerne høre litt mer om noen utvalgte av dem!

“Hund i hodet, jeg prøver å tegne” er et Taake-sitat. Vet Taake om at dere bruker det på plata, og hva er deres kommentar?

S: Jeg vet ikke helt om det egentlig er et sitat fra Taake, og det er i hvert fall noen andre referanser bakt inn der også. Stedjeberg er en helt for oss på flere måter, blant annet som sier av nokså heftige tekstlinjer og som mildt sagt “stentorian” vokalist. At han i tillegg er en av svært få personer fra Fyllingsdalen som har hevdet seg nasjonalt eller internasjonalt trekker også godt opp. Men nei, vi har ikke ringt ham og tatt opp dette. Å “tegne hunden” er et begrep som for oss betyr å prøve å støte fra seg en verden du ikke vil delta i, og/eller som raser sammen rundt deg. “Jeg satt i et ‘viktig møte’ og tegnet hunden”, kan vi for eksempel finne på å si, “inntil det ble utstedt en helt jævlig teambuildingoppgave”.

E: Utover det tenker jeg mye på at Taake har en låt der de sier “djevelen finnes der inne, ikke så dypt hvis du leter” og Three 6 Mafia har en låt der de sier “the devil’s already in me so I ain’t gotta go too far to look”.

“Sorgens maskineri” - Kan dere fortelle litt om bakgrunnen for det uttrykket?

S: “Ja nei”, hva skal man egentlig si om det, som ikke ligger i begrepet? Hvis du bruker hele livet ditt på å forsøksvis nå en eller annen slags umulig supervirkelighet, f.eks ved å tviholde på babydrømmen om å bli fotballproff og/eller fulltids cosplayer, eller å støtte oppunder politikk som knapt nok trenger å “break a sweat” for å holde deg nede, er det ikke det som er sorgens maskineri? Det handler om å til enhver pris betale for å delta i et spill du kun kan tape. Jeg har hatt en del kolleger opp gjennom årene som hver eneste uke uttrykker sin intensjon om å endelig vinne i Lotto så de kan slutte i jobben, be sjefen reise til helvete og aldri vise seg igjen. Ikke et vondt ord om dem personlig og jeg unner dem den drømmen egentlig og skulle gjerne vært vitne til den “fuck off”-siingen til sjefen. Jeg skjønner at man kan tenke slik når man er tynget ned av den morbide strukturen rundt seg, men hele scenariet slår meg som en veldig “u” måte å leve livet. Kan man bryte ut av det, eller kan man redde seg selv ved å knuge på den fantasien? Kanskje å “ta det utenfor” med sjefen er den egentlige måten å vinne i Lotto, for å parafrasere “Well paid scientist”.

E: Å navigere vår samtid kan ofte sammenlignes med å hoppe rundt i en labyrint av pigger og tannhjul der det minste feilsteg kan knuse deg - omtrent som klokketårnet i Castlevania, bare at det ikke er noen vei ut.

Hva betyr det å henge ut i en dal full av konsistensfett?

E: De fleste ting her i livet handler om å stå alene i en dal full av et eller annet.

S: Ja, for eksempel salgsbomber og incentivreiser.

E: Beklager at jeg maser om grafiske hulespill under to spørsmål på rad, men noen ganger oppleves både det ytre og indre landskapet jeg beveger meg i omtrent som “Valley of Defilement”-brettet i Demon’s Souls bare at det er reklame overalt.

“Vi regner ut barmhjertighetens pris i et lyst og trivelig lokale” - Wow! Kan dere utdype?

E: Det dreier seg om når f.eks en stakkars sinnslidende gnom som bor i sokkelleilighet, en anleggsarbeider som har brukket ryggen under konstruksjonen av et opplevelsessenter eller en flyktning som venter på avslag på oppholdstillatelse ikke har råd til å ha lyset skrudd på og hvertfall ikke til å søke trøst i pornoblader, sigaretter, hamburger og hot dog fordi noen i et flott moderne kontorlokale ikke har lyst til å betale skatt. Jeg har bokstavelig talt vært den førstnevnte fyren, så dette er høyst personlig, selv om det heldigvis er en god stund siden nå.

“Du har fått en mandagsbil” er en linje som har blitt trukket fram av folk. Hva er en mandagsbil?

E: Jeg vet ikke helt - det lille jeg vet om bil har jeg fra Ballards “Crash” og katalogen til Gucci Mane, så jeg kan knapt forskjell på luksusbil og shifter car. Men at hyggelige mennesker alltid blir lurt er det i alle fall ingen tvil om.

S: Så vidt jeg vet er alle biler mandagsbiler, bak rattet kan du ikke vinne. Jo mer du kjører, jo mindre intelligent er du, for å sitere “Repo Man”. Å aldri få meg lappen tror jeg har reddet livet mitt, for å si det forsiktig.

E: Vi kan tilføye her at ingen i Trist Pike har lappen, men begge har truckførerbevis.

“Alt det som kunne gjort deg spesiell, er erstattet med komfort og latskap” - Bør alle etterstrebe å være spesielle?

E: Godt spørsmål og et tema jeg har ekstremt blandede følelser om. I bunn og grunn er vel svaret ja, men et høyst betinget ja. Det er to sentrale problemer her. For det første er det et problem når du søker etter å være spesiell ved å plukke et av de mange prefabrikerte Spesiell Personlighet-tilbudene som finnes der ute (“pønker”, “metalist”, “furry”, etc). Dette er jo et kjent paradoks andre sikkert har skrevet bedre enn jeg klarer om, men jeg mener i alle fall det er viktig å definere seg innenfra og ikke utenfra. Det er dog en helt egen “can of worms” om dette er noe alle og enhver kan eller bør prøve seg på, og i hvilken grad det faktisk er mulig. For det andre mener jeg man må ha en sunn balanse mellom det individuelle og det kollektive som de fleste ikke har nå. I et optimalt postkapitalistisk samfunn blir det null stress å være en unik, skinnende rød Gyarados uten at det går på bekostning av ditt bidrag til fellesskapet, men sånn det er nå har vi et ideal om hvordan man er et individ som er umulig å leve opp til. Man er nødt til å enten være ren psykopat eller en etterdilter som nekter å innse egen etterdiltenhet for å kunne trives under disse omstendighetene. Jeg mener personbilen har mye av skylden for dette, men det trenger vi ikke gå så veldig inn i her, dette har sklidd ut nok allerede. For å gi et enklere svar: strengt tatt syns jeg det er viktigere å være nysgjerrig enn spesiell, tror jeg, hvis det gir mening. Men det ville ikke funket like bra i en låttekst, syns jeg.

S: Det må i det minste gå an å gjøre en liten innsats for å ikke være drepende fuckin’ DØLL. Ellers syns jeg Sir Richard Burton hadde en fin en om å følge sin egen indre kokende gryte kun, og ikke forvente applaus fra noen andre enn deg selv.

“Lam og geit har fusjonert til ett” - ????

E: Dette er en ikonisk linje fra Integrity-låten “Abraxas Annihilation” som vi har vært opphengt i lenge. I vår kontekst TROR jeg denne linjen handler om dette ønsket etter “noko attåt” vi var såvidt inne på tidligere, men det er også bare en jævlig fønny ting å rime på “gjør din plikt, krev din rett”.

S: Rart at ikke Eirik skjønner dette siden det er han som har “skrevet” denne linjen for oss, men dette handler nettopp om individ og fellesskap. Lammet (babyversjonen av sauen, altså) er jo kjent for å ha et meget sterkt flokkinstinkt. Blant annet blir den gjerne bjeffet rundt av gjeterhunden, sammen med resten av sauene. Geita (kjent fra omslaget til første Bathory-albumet) er imidlertid en velkjent “særboer”, for å si det forsiktig. Idealet er vel å kunne være begge deler, samtidig.

E: Der ser man! Når man er mer enn én i bandet øker sjansen betraktelig for at det hvertfall er NOEN i miksen som skjønner hva vi snakker om.

Foto øverst i sak: Eivind Imingen