1. Blondie -
Kung Fu Girls var aldri noe punkband, men vi stjal som rever i hønsegården - gitarlyd, beat, attityde og desibel. På begynnelsen av 80 tallet gjemte jeg Blondie-skivene mine når kompiser skulle henge rundt for å høre Judas Priest og Motorhead. Blondie var for soft og svarte ikke til vennekretsens behov for hardrock. Sannheten er at jeg alltid har elsket softe melodier pakket inn i vrengte gitarer med hard beat. Det beste fra begge verdener. Blondie har foret meg med låter som Denis (kanskje verdens beste poplåt), Union City Blue, Dreaming, Hanging on the Telephone (JA, jeg vet at det er en Nerves cover menblondieversjonenersådritfetatjegatdengirmegteenagekickshvergangjeghørerden) …… og Debbie var min teenagecrush – noe må opp på veggen i gutterommet.
Kung Fu Girls uten Blondie? – utenkelig, selvfølgelig.
2. Swell Maps – A trip to Marineville
«What would Biggles do in a case like this!!» Swell Maps – one of a kind - Her snakker vi ikke om teknisk fingerspitzengefühl, men jeg elsker band som spiller litt over evne. Låttitler, lydbilde, vokal – du finner ikke dette i noe annet band - en melodi langt der inne pluss en litt odd 2. verdenskrigsromantikk. Massiv tysk inspirasjon – Cluster, Neu, Faust. Midget Submarines ble jevnlig spilt på tidlige Anal Babes øvinger (kanskje konserter også – litt uklart) og «Full Moon in my Pocket» ah, støy og humor - hvilken kombinasjon! Det fins noen band du tar med deg fra «langt tilbake» - Swell Maps er et av disse. Undisputed attitude!
3. Leather Nun – Slow Death
My kind of Punk! Stockholm 79 – «detta är hur smutsig som helst!» To låter – No Rule og Ensam i natt – relativt forskjellige men med den aggressiviteten og attityden som får meg i gang. Åpningen av «Ensam i natt» begynner med trommer og bass og man tenker «hmm kanskje ikke?», så kommer gitaren inn – «å faen!!», men nei, det faller ikke på plass før vokalen hogger inn – «Skuggorna jager meg i natten – Mörkret pressar ned mig mot gatan». Det er mørkt, og jeg får alltid det samme elektriske sjokket når jeg hører den – (og all annen bra punk forsåvidt). Jeg har prøvd å se for meg disse gutta stå i en kjeller å øve i Stockholm på slutten av 70 tallet. Høyt, herlig høyt og ja - innimellom skriker alla OI!
Takk Sverige!
4. Television Personalities – And Don't The Kids Just Love It
Nok et band som aldri slipper taket. Deilig å ikke helt kunne sette fingeren på hva som egentlig beveger meg med TVP. Kapellmester Daniel Tracy virker mer som en gammel venn. På et tidspunkt ble jeg lei av all tøffheten og kynismen i musikken og det kjentes godt å høre et band som hverken prøvde å forandre verden eller fortelle deg hvordan du skulle leve. Tekstene kommunisere med deg nærmest som en likemann. Mange sier at de spiller naiv musikk – tullprat! – å stille spørsmål og å være opptatt av det nære og personlige kan være vel så befriende og opplysende som å innbille folk at du sitter på alle svarene. Daniel Tracy har påvirket min kulturelle oppdragelse gjennom bøker, kunstnere, poeter, malere og filmer som dukker opp i låtene hans. Oscar Wilde, Syd Barret, Bill Grundy, The Angry silence, A girl on a motorcycle, Malcom Mc Dowel, Jackanory stories, Albert Finney, Lichtenstein, Warhol, David Hockney, Dali…
“I remember somebody told me
That god is yours and mine
But nobody ever told me - the pigs could fly….”
5. Kim Fowley – Outrageous
Klovn og/eller geni, your choice! Det er ikke bare Turbo som har skjønt at humor og rock går helt utmerket sammen. Dette er høyt, tøft og «funny as hell»! Man trenger ikke alle Kim Fowley skivene, men denne bør du ha! Bandet kjører av gårde med Kim hengende etter på slep – snøvlende, rapende, hviskende – ravende. At det er noe utemmet over Kim er et understatement, men på denne skiva er han fullstendig sinnsyk! Tror vi snart må være enige om at punk ikke oppstod i 76 eller 77. Rett fra gata!
«What bothers you about everything? – reality! What bothers about reality? – everything!”
RIP - rockens ektefødte heksedoktor.
