Den
kromatiske skalaen inneholder 12 toner. For eksempel fra løs E-streng
på gitaren, innom alle båndene, helt opp til tolvte bånd - hvor skalaen
på magisk vis begynner på nytt! Den er som en trapp hvor du går alle
trinnene, ikke hopper over ett eneste. Opp eller ned. Alle de svarte og
alle de hvite tangentene på pianoet. Skalaen har en annen feel enn en
ren moll- eller durskala, som har rydda unna noen av de mest
dissonerende intervallene.
Den kromatiske skalaen brukes sjelden i
sin helhet, men å bruke kromatikk som del av et riff eller melodi er
jævlig fett. Det kan også brukes som en bro mellom akkorder i en låt.
For eksempel hvis du spiller A til F#, så kan du ta turen innom G# og G
på vei ned til F#.
Her kommer noen låter med kul bruk av kromatikk:
1. Otis Redding - (Sittin' on) the Dock of the Bay (1968)
En
all time favoritt. Otis' silkemyke, men likevel såre stemme, når fram
hver eneste gang. Låta er melankolsk, men samtidig har den noe lystig
over seg. Dette er hans største hit - gitt ut etter at han døde tragisk i
en flyulykke. I versene brukes kromatikk som bro både oppover og
nedover mellom akkorder. En annen fet låt hvor dette brukes er "Avon", åpningslåta på debutskiva til Queens of the Stone Age. Trikset kan gjenfinnes i siste refrenget på HÅKJERRING's "Radio på loftet", blant annet...
2. Edvard Grieg - Ranveig (Op. 66 nr. 12)
Dette
er et kort stykke. Bare tolv takter langt. Kanskje Griegs korteste? Vet
ikke. Ranveig har også en melankolsk åre, og denne forsterkes veldig av
at melodien først spilles med tradisjonell understemme, og deretter med
at bass-stemmen kjører beinhard kromatikk nedover - nesten uten å hoppe
over noen trinn. Dette høres litt rart ut, men det er et jævlig kult
virkemiddel, og fremstår nesten som en dogmeaktig måte å harmonisere på.
"Kjempeviseslåtten" av Harald Sæverud er et annet verk hvor hovedtemaet harmoniseres med kromatikk. Sjekk det ut.
Trikset kan gjenfinnes i 2. og 3. vers av HÅKJERRING's "Fanget i eget hi".
3. Jake Holmes - Dazed and Confused (1967)
Hovedriffet
i denne låta er i stor grad kromatikk, og den danner grunnlaget for
Yardbirds' og Led Zeppelin's versjon, som i sin tur har inspirert
tonnevis av riff. Kromatikken er med på å lage en litt paranoid og
luskende stemning, og det er klart at en låt som heter "Dazed and
confused" må by på sånne følelser. En annen klassiker med et snikende
kromatisk tema er DeLillos' "Hjernen er alene", som Seigmen har en fantastisk cover av.
4. Type O Negative - Drunk in Paris (2003)
En
halvannet minutt lang perle fra albumet "Life Is Killing Me". Et
kromatisk undergangsriff blandet med synth-trekkspill kan faktisk mane
fram en følelse av å være døddrukken i Paris. Kanskje har du tatt på deg
skinnbukser og en for liten jakke kjøpt på Fretex, og oppsøkt graven
til Jim Morrison på Cimetière du Père Lachaise (se bilde). Da kan dette
være soundtracket mens regnet høljer ned, og du bælmer pappvin. En annen
låt med nesten identisk kromatisk nedgang og feel, om enn noe mer
lavmælt, er Kaizers Orchestra's "Bris" fra debutalbumet "Ompa til du dør".
5. Alice In Chains - Whale & Wasp (1994)
Hovedtemaet
i denne instrumentalen fra albumet "Jar Of Flies" backes av en
kromatisk bassnedgang, ikke helt ulik første delen av "Dazed and
Confused"-bassen. I denne låta er likevel det mest fremtredende den
flerstemte gitarmelodien, som høres ut som Thin Lizzy i sakte film. Om
det er Thin Lizzy, Steely Dan eller Alice In Chains som har inspirert
trilling-soloen i HÅKJERRING's "Fandens venteværelse" er jo noe man kan lure på.
6. Nirvana - Mr. Moustache (1989)
Riffet
i denne låta kombinerer to ting jeg liker jækla godt: kromatikk og
bytting mellom dur og moll. Det er fett når en sang tar deg med til en
annen tid i livet. Aaah. Tenk å være 10 år, det er sommer, du leser
"Grøsserne" mens du hører i stykker "Bleach" av Nirvana. Fy faen.
Andre låter med kul bruk av kromatikk:
Phantom of the Opera
Britney Spears - Toxic
Baroness - A horse named Golghotta
Reverend Godless - Unhallowed
Metallica - Master of Puppets
Foto øverst i sak: Erik Hals
