Stikkordarkiv: punk

Tiger Eksklusiv: Pybanen

pybanen

Pybanen fra Bergen slipper debutsjutommeren sin nå og vi har fått gleden av å dele en av låtene fra den lekre lille saken i Tiger Eksklusiv serien vår.

Bandet er neste evolusjonsmessige skritt fra Manheads og har fått med seg Robbie fra Di Kjipe/Hjerteslag som vokalist. Utgivelsen er produsert av Ruben Willem (ex Haust, Hombre Malo osv). Bandet sier selv at de spiller “pop” men dette er regelrett sonisk avretting: Den herlige udefinerbare plassen midt mellom punk og metal et sted. Sjekk det ut og kjøp sjutommeren før det er for sent!

  • PYBANEN PÅ TIGERNET
  • pycover

    Tiger Dobbeltips: Timeworn & Hombre Malo

    hombrem

    Våre venner i Disiplin Media har i løpet av kort tid høsta anerkjennelse for en pen remse med kule utgivelser i punk/hardcore-sfären, og denne uka klisser de til med to tette nesestyvere av noen skiver.

    Det at Timeworn består av folk med bakgrunn fra grupper som Black Blood World, Eksatol og Summon The Crows burde gi en pekepinn om at vi her befinner oss blant rockens tyngre segmenter. Debuten deres er da også noe av det mest intense, presise og heavy vi har hørt på veldig, veldig lenge og på Tiger sitter vi fjetra fra det monumentale åpningssporet “A Fire Warning”, like til den dystre apokalypsen “Cellular Dissident”. Sjøl presenterer bandet seg som en hybrid av post-hardcore, metal og hardcore punk, og om en legger til at Luminescent Wake er uhyre velspilt, til tider overraskende groovy og at produksjonen er upåklagelig, kan en nok danne seg en forestilling om hva denne Oslo-baserte gjengen presterer.
    Hele skiva stream her nå:

    Hombre Malo har i en god stund spredd skrekkblanda fryd på undergrunnsscenene både i inn- og utland. “Persistant Murmur Of Words Of Wrath” er deres andre fullengder, men det er ikke mye murmur å spore her; snarere er det en overveldende, smart og støyende fryktkompott av sludge, black metal, crust og gitarriff med få sidestykker . Bandet har dog begge militærstøvlene trygt planta i hardcorepunk, og det sosiale engasjementet går hånd i hånd med både hysterisk angst og målretta raseri.

    Skivene kommer med utsøkt coverkunst og så langt en liten beholdning rekker, også med raff splatter-vinyl. Lördag 22. november er det dobbel slippfest på Barrikaden i Oslo og mens Tiger gleder seg som yre barn, spiller vi dem non-stop.

  • TIMEWORN på Tigernet
  • HOMBRE MALO på Tigernet
  • Tigertips: Witchface – Skrekk & Gru EP

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Det gåtefulle enpersons-prosjektet Witchface viser at ikke alle på sørvestlandet har behov for å artikulere den indre jubelen over oljeeventyret. Den rystende debutsjutommeren kom for rimelig nøyaktig ett år sida og nå foreligger oppfølgeren. Skrekk & Gru er som om det er satt toner til et blodig bikkjeslagsmål en skabbete og sjuk kjøter har med seg sjøl, det er black metal og skranglete punkrock på samme tid, det er urovekkende, styggfint – og helt fantastisk fengende.

    Coveret er trykket av Drid Machine og musikalsk passer også Witchface inn i mangfoldet av vestnorsk ulyd som Noxagt, Brutal Blues, Staer og Parlamentarisk Sodomi.
    Kun 200x trykket!

  • WITCHFACE på Tigernet
  • Ukas klassiker: 4 Skins – The Good, The Bad & The 4 Skins

    4skins

    Punkens sjanglende inntog i England på slutten av søttitallet kom også til å innebære en ny giv for skinhead-kulten. Et band som sto steilt imot nynazistenes forsøk på å tilsmusse denne kulturen med rasisme, og også mot kommunisters framstøt for å underordne denne partienes agenda i “den store kampen”, var 4 Skins. Med “Hoxton” Tom McCourt i spissen holdt bandet fra sin base i London indre øst fast i eviggyldne verdier som fotball, pub-fylla, gateslagsmål og bråk med politiet, men problematiserte også politisk hykleri, dyrtid og dårlig stell for arbeiderklassen i England

    Debutalbumet “The Good, The Bad and The 4 Skins” består av et knippe sinte og kjappe, men allsangvennlige og fengende oi!-truddelutter. Åpningssporet, “Plastic Gangsters” er det minst typiske for plata; en sjarmerende 2 Tone-inspirert låt for dansegolvet, med piano og det hele. Men så ruller det på med punk-klassikere som “Jack The Lad”, “Wonderful World” og “One Law For” Them. 4 Skins er neppe opphavet til ACAB-akronymet, men de skal iallfall ha en en stor del av æren for at det verden over er tattovert på enhver person, og spraya på veggene til enhver by, som har respekt for seg sjøl.

    4 Skins rakk kun å gi ut ett studioalbum til för det var slutt. Det låter nesten helt likt og er nesten like bra. Du trenger begge.

  • 4 Skins på Tigernet
  • Forakt klassepurken til denne:

    Tigertips: CASTRO – The River Need

    castro_the_river2

    I et lite stykke tid har det versert rykter på den utenomparlamentariske venstrefløy om at Israelvis’ samarbeid med “Life-Katja” på Random City-låta fra 2010, skulle bli kimen til mer søt musikk.

    Som et håndfast bevis på at det var hold i ryktene, kom Castro med en singel forrige måned og nå er jaggu LPen her. Som sin aldrende navnebror er de ringrever i gamet. Der vår mann i Karibia er kjent for lange og tørre taler, er det bemerkelsesverdig spretten og melodiøs punkrock som gjelder for det norske bandet, og når det synges “compromise is cool” mer enn aner vi et snev av sarkasme.

    Det er historisk og musikalsk umulig at ikke tankene henledes på tidligere prosjekter, som Katjas markante vokal i Life But How To Live It, eller Israelvis – og Ankor Wat – sin presise hardcorepunk. Når det er sagt er dette langt, langt fra noen flau jam med fallerte ex-rockere på Garbo Dancing.

    Castro har releasefest på Pokalen lørdag 8.november og mens vi teller ned spiller vi på Tiger “The River Need” i fillebiter.

  • CASTRO på Tigernet
  • Og bruk anledninga til å komplettere Israelvis-samlinga her
  • Musikkvideo og greier; sjekk det ut:

    Ukas klassiker: THE JAM – In The City LP

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    “Fuck a mod!” hoia du som ung. Men det var fordi du ikke hadde hørt In the City med The Jam. Det engelske bandet tok med seg pentøy og spilleferdigheter inn i punken, sammen med en uortodoks tilnærming til sjangeren og sporbare influenser av 60s beat, soul, blues og rockabilly. Som et lite nikk til mod’ens første bølge ca. ti år tidligere har Paul Weller og guttene hans sågar inkludert en liten snutt av Läderlappen-themelåta, som band som The Kinks og The Who også likte å more seg med.

    Og spøk til side, sjekk ut evergreens som Art School, Sounds from the Street – og sjølsagt tittelsporet.

    The Jam ga ut en pen rad med bra album fra 1977 og utover, men In The City er antakelig det beste. Den er en basisingrediens i katalogen til enhver som liker å vite hvor punkrocken sin kommer fra, uten at det av den grunn låter
    gubbete eller utdatert.

  • Skaff den via Tigernet
  • Kos deg gløgg med denne:

    Forsmak: Dark Times – Give LP

    DARK TIMESSCR004_digital_distr

    Det skjer mye kult i punkens evig ekspanderende omland for tida, og et band som stadig lyder fresht og fett er Dark Times.

    Den Oslo-baserte trioen har tidligere sluppet et par sjutommere og litt smådrypp i form av kasetter og annet snacks, men nå er endelig en fullengder i kjømda.

    Rause som Dark Times er, gir de en forsmak på stasen i det eminente magasinet ENO allerede i dag. Sjekk det ut og merk av albumslipp 9.oktober i almanakken.

  • LES INTERVJU PÅ ENO
  • FORHÅNDSKJØP DEN PÅ TIGERNET!
  • Tigertips: HARABALL – Half Tux

    haraball

    Årest desidert feteste hardcore LP er her. HARABALL tar alt det de brygget på i de første sjutommerne og 2012-albumet Sleep Tall og foredler formelen sin enda et hakk. Enda raskere og mer frenetisk, men med masse fengende partier, hooks og en hel del maaad shredding fra gitarist Trond Mjøen!

    Gutta som tidligere har spilt i alt fra Tiebreak, Fairfuck og Euroboys har kommet over kneika der de overrasker alle (inkludert seg selv) at de fakstisk spiller reinspikka hardcore igjen og virker nå veldig selvsikre der de plukker inspirasjon fra øverste hylle når det gjelder kontemporære amerikanske hardcoreband fra undergrunnen og smir sin egen mer komplekse identitet. Det er vokalist Jon Eivind Eriksens hese, karakteristiske røst og rimelig sarkastiske tekster som virkelig gir HARABALL identiteten som løfter de opp i det ypperste sjiktet av nålevende band. Hvis det finnes noe rettferdighet i verden så bør denne plata finne veien inn i et hvert hjem med misstilpassa ungdom og feinschmecker-oldinger  over hele verden. Half Tux er nøyaktig den utblåsningen du trenger akkurat nå!

     

    haraballband

     

    Plata får 5/6 i Aftenposten

    hara-aft

    og 9/10

    hara-metal

    Ukas album: Satan’s Satyrs – Die Screaming

    last ned

    Ventetida har vore lang og hard, men endeleg droppa denne særs etterspurde knallskiva inn i sjappa. Satan’s Satyrs har kapra hjarta til mange metal-heads etter at dei starta å spele saman i 2009, og den smoothe miksen mellom heavy, doom, samt frekke innslag av punk kan få det til å rykke i rockefoten på omlag kven det skulle vere. Die Screaming er den andre fullengderen til dette bandet, men dei har også droppa eit par EPar og eit live-album. Dette er eit band å halde augene oppe for.

     

     

     

    Her kan du høyre ein aldri så liten smakebit:

    TIGERTIPS: BLACK LIPS – Underneath the Rainbow LP

    black lips

    BLACK LIPS fra Atlanta, Georgia USA – har holdt det gående siden 1999 og har gitt ut en hel drøss med overraskende bra album i garasjerocksjangeren. Deres utagerende liveshows i kombinasjon med uimotståelige rockelåter har gjort dem både populære og i tillegg yndede hatobjekter og symbolet på en hel stil av nyere band (i mange kretser bare kjent som Burger Records-band – oppkalt etter plateselskapet med samme navn og deres utgivelser). Bandet har fra dag en blandet  alt fra 50- og 60-talls garasjerock, psykedelia til sleazy punk og hint av korny western-tematikk til sin fordel, men det har alltid virket som om drivkraften har vært å skrive veldig fengende låter.

    Med 2005-utgivelsen Let it Bloom på In The Red records og etter utrettelig turnering begynte bandet å få bredere oppmerksomhet, og fra og med den falske liveskiva Los Valientes del Mundo Nuevo (bandet påstod hardnakket at den var spilt inn i en bar i Tijuana, Mexico, men det har vel blitt avslørt at den egentlig er spilt inn i studio med John Reis bak spakene) og den påfølgende Good Bad, Not Evil på Vice så sa det pang og Black Lips ble så og si allemannseie.

    På sin forrige plate Arabia Mountain tok bandet en frekkis ved å hyre inn den ganske glatte produsenten Mark Ronson (kjent fra Amy Winehouse, Christina Aguilera og en hel del andre sketchy utgivelser på samvittigheten).  Resultatet var ganske enkelt deres suverent mest fengende plate så langt. Kanskje låtene bare var så sterke at selv ikke produsenten kunne få tatt has på dem? Uansett, etter denne utviklingen har vi siden ventet i spenning på at bandet skulle slippe sitt syvende album og spørsmålet var ganske enkelt; kom denne oppfølgeren til å være noe bra?

    Black Lips anno 2014 er ikke det samme skitne, urin-infiserte fylleslagsmålsbandet som ga ut Let it Bloom for snart ti år siden. Naturlig nok har det vært en utvikling i soundet deres og de mørke, stygge lo-fi-støyteppelåtene de var kjent for da må man nok se langt etter. De som savner den biten finner nok heller det i band som Thee Oh Sees og Ty Segall og deres likesinnede. Det bandet har klart isteden er å finslipe pop-identiteten. Enkle superfengende låter mer drevet av vokal og basslinjer enn hvinende gitarer og lag på lag med fuzz. Og litt som på bandets litt undervurderte 2009-album 200 Million Thousand, bruker man litt tid før låtene fester seg.

    Førstesingelen Boys In the Wood for eksempel virket ved første gjennomlytting som en ganske seig og usjarmerende, blues-aktig affære, men her på albumet skinner den som en av platas virkelige høydepunkter som bare blir bedre og bedre for hver gang. Så så lenge man er inneforstått med at bandet ikke ser seg spesielt mye tilbake på gamle bragder, men heller har funnet seg til rette i sin egen minisjanger av garasje-country eller hva vi skal kalle det, så vil man ha en hel del flotte stunder med Underneath The Rainbow. Bare sjekk ut låta Funny – det blir ikke særlig kooleren enn dette! “Come suck some milk from my tittaaays”!

    blacklipsband