Converge - Jane Doe
På
slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet startet et nytt
kapittel i min musikalske dannelsesreise. Etter et tiår med
1990-tallsmetall, grunge, alternativrock, hardcore og stonerrock,
åpnet det seg en nye musikalske avenyer innen postrock og
postmetall.
Flere band drev på denne tiden å pusha grensene
innen hardcore- og metallsjangerene, og la grunnlaget for
hybridsjangerer som «metalcore». Det kom skiver på slutten av
1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet fra blant annet band som
Dillinger Escape Plan, Coalesce, Botch, Cave In og Converge som brøt
en del barriere og forventinger.
Converge sin tredje
fullengder «Jane Doe» fra 2001 er en slik skive. Converge var et
band jeg såvidt hadde toucha innpå tidligere og synes var solid
nok, men de var liksom bare en i mengden på den tiden. «Jane Doe»
var imidlertid noe annet. Det er litt vanskelig å forklare med ord,
men «Jane Doe» synes å skille seg ut ved å ha en ekstra dimensjon
andre band og skiver ikke hadde på den tiden. Musikken var som
tidligere brutal med elementer av thrash metal og hardcore, men
leflingen med de rolige, seige, såre og melankolske Neurosisaktige
partiene, som de også hadde drevet med på de to foregående
skivene, synes nå mer vellykket. I tillegg ble det brukt noe mer
catchy riff enn tidligere - dette blandet med til tider halsbrekkende
mathcoreriff og intelligente løsning hva låtstruktur angikk, var
lett å like da det var variert og utfordrende.
«Jane
Doe» er vel egentlig en breakup plate, men vokalist Jacob Bannon
klarer å formidle oppgjøret med en poetisk tristhet, og med det
unngå det banale og flaue gnålet man kan forvente rundt et slikt
tema. Den nå legendariske coverarten med omrisset av den
skjellettaktige, arrogante og hoverende dama, gav uttrykket et
virkningsfullt visuelt tilsnitt, og komplementerte det hele. Converge
var etter min mening aldri bedre enn på «Jane Doe».
Skiva
er for meg ikke bare svært viktig som lytter, men også som musiker.
Skiva beviste at det var mulig å blande aggressivitet og melankoli
uten å høres cheesy ut. Jeg liker veldig godt det rå, skitne og
uproduserte soundet på skiva, som bidrar til å forsterke stemningen
i oppgjøret Jacob Bannon tar med tidligere relasjoner. Som bassist
kan jeg heller ikke fornekte den utrolig fete bassvrengen Nate Newton
har på skiva.
Skiva er en tour de force fra begynnelse til
slutt. Høydepunktene på skiva er mange, men om en skulle velge ut
noen, må det bli den eitrande forbanna åpningslåta «Concubine»,
den catchy og punka «Homewrecker» fra midtpartiet, og den
hjerteskjærende avslutningen på skiva fra låta «Thaw» inn i
avslutningslåta og tittelsporet «Jane Doe». Skiva var i mange år
en trofast følgesvenn på joggeturer, da albumet har en bra
oppbygning med illsinte låter i første halvdel, og er noe seigere
mot slutten. Låtene ble enda bedre når runners high’en slo inn
for fullt halvveis inn i skiva rundt «Homewrecker».
Vinylgeek
som jeg er klarte jeg endelig for 5-6 år siden å skaffe et
eksemplar av førstetrykket av vinylen, gitt ut på labelen Equal
Visions i mint condition. Jeg vet at det er materialistisk, men det
var på en måte med på å sette prikken over i’en i
musikkopplevelsen. Det var kult å endelig kunne sitte med den
opprinnelige versjonen i fanget etter så mange år.
Jeg
hadde faktisk også billett til en gig Converge skulle spille i Oslo
på Jane Doe turneen rundt 2002-03. Tror den skulle være på
Barongsai (nå Revolver), med ble av en eller annen grunn avlyst. Det
skulle ta mange år før jeg fikk sett bandet live. Det var på «All
We Love We Left Behind» turneen ca. 2012, og da ble jeg faktisk ikke
særlig imponert. Bandet spilte en del «Jane Doe»-låter, men de
var bakpå, og vokalen til Bannon var ikke noe særlig å skryte av.
Mulig de bare hadde en dårlig dag, for nyere videoer jeg har sett på
YouTube viser en helt annen kvalitet.
Uansett, dette er en
plate jeg til stadighet tar frem da den fortsatt har mye å gi, og
som sammen med en del andre utgivelser fra perioden bidro til å
definere en viktig periode i livet mitt.
