Background
Tigernet logo
Tilbake til bloggen

Skiva som endret mitt liv med Dag Ole fra Rongeur

av Maria Refsland, publisert 01.04.2022, 11:30.
Rongeur Skiva som endret mitt liv

Vokalist og bassist Dag Ole Huseby fra sludgemetal-trioen Rongeur gir oss skiva som endret hans liv!

Converge - Jane Doe

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet startet et nytt kapittel i min musikalske dannelsesreise. Etter et tiår med 1990-tallsmetall, grunge, alternativrock, hardcore og stonerrock, åpnet det seg en nye musikalske avenyer innen postrock og postmetall.

Flere band drev på denne tiden å pusha grensene innen hardcore- og metallsjangerene, og la grunnlaget for hybridsjangerer som «metalcore». Det kom skiver på slutten av 1990-tallet/begynnelsen av 2000-tallet fra blant annet band som Dillinger Escape Plan, Coalesce, Botch, Cave In og Converge som brøt en del barriere og forventinger.

Converge sin tredje fullengder «Jane Doe» fra 2001 er en slik skive. Converge var et band jeg såvidt hadde toucha innpå tidligere og synes var solid nok, men de var liksom bare en i mengden på den tiden. «Jane Doe» var imidlertid noe annet. Det er litt vanskelig å forklare med ord, men «Jane Doe» synes å skille seg ut ved å ha en ekstra dimensjon andre band og skiver ikke hadde på den tiden. Musikken var som tidligere brutal med elementer av thrash metal og hardcore, men leflingen med de rolige, seige, såre og melankolske Neurosisaktige partiene, som de også hadde drevet med på de to foregående skivene, synes nå mer vellykket. I tillegg ble det brukt noe mer catchy riff enn tidligere - dette blandet med til tider halsbrekkende mathcoreriff og intelligente løsning hva låtstruktur angikk, var lett å like da det var variert og utfordrende.

«Jane Doe» er vel egentlig en breakup plate, men vokalist Jacob Bannon klarer å formidle oppgjøret med en poetisk tristhet, og med det unngå det banale og flaue gnålet man kan forvente rundt et slikt tema. Den nå legendariske coverarten med omrisset av den skjellettaktige, arrogante og hoverende dama, gav uttrykket et virkningsfullt visuelt tilsnitt, og komplementerte det hele. Converge var etter min mening aldri bedre enn på «Jane Doe».

Skiva er for meg ikke bare svært viktig som lytter, men også som musiker. Skiva beviste at det var mulig å blande aggressivitet og melankoli uten å høres cheesy ut. Jeg liker veldig godt det rå, skitne og uproduserte soundet på skiva, som bidrar til å forsterke stemningen i oppgjøret Jacob Bannon tar med tidligere relasjoner. Som bassist kan jeg heller ikke fornekte den utrolig fete bassvrengen Nate Newton har på skiva.

Skiva er en tour de force fra begynnelse til slutt. Høydepunktene på skiva er mange, men om en skulle velge ut noen, må det bli den eitrande forbanna åpningslåta «Concubine», den catchy og punka «Homewrecker» fra midtpartiet, og den hjerteskjærende avslutningen på skiva fra låta «Thaw» inn i avslutningslåta og tittelsporet «Jane Doe». Skiva var i mange år en trofast følgesvenn på joggeturer, da albumet har en bra oppbygning med illsinte låter i første halvdel, og er noe seigere mot slutten. Låtene ble enda bedre når runners high’en slo inn for fullt halvveis inn i skiva rundt «Homewrecker».

Vinylgeek som jeg er klarte jeg endelig for 5-6 år siden å skaffe et eksemplar av førstetrykket av vinylen, gitt ut på labelen Equal Visions i mint condition. Jeg vet at det er materialistisk, men det var på en måte med på å sette prikken over i’en i musikkopplevelsen. Det var kult å endelig kunne sitte med den opprinnelige versjonen i fanget etter så mange år.

Jeg hadde faktisk også billett til en gig Converge skulle spille i Oslo på Jane Doe turneen rundt 2002-03. Tror den skulle være på Barongsai (nå Revolver), med ble av en eller annen grunn avlyst. Det skulle ta mange år før jeg fikk sett bandet live. Det var på «All We Love We Left Behind» turneen ca. 2012, og da ble jeg faktisk ikke særlig imponert. Bandet spilte en del «Jane Doe»-låter, men de var bakpå, og vokalen til Bannon var ikke noe særlig å skryte av. Mulig de bare hadde en dårlig dag, for nyere videoer jeg har sett på YouTube viser en helt annen kvalitet.

Uansett, dette er en plate jeg til stadighet tar frem da den fortsatt har mye å gi, og som sammen med en del andre utgivelser fra perioden bidro til å definere en viktig periode i livet mitt.