Ole Birger Neergård - DJ-en og platesamleren skaper magi fra gamle jazz- og soulplater! Her gir han deg skiva som endret hans liv.
Det er mange plater som har hatt stor innvirkning på meg i løpet av mine første 32 år. Stevie Wonders “Songs in the Key of Life” er et av de første eksemplene jeg husker fra barndommen, “Stankonia” av OutKast er et annet. Men artisten som sikkert har inspirert meg aller mest som hip-hop-produsent, er James Dewitt Yancey, også kjent som J Dilla eller Jay Dee. Siden jeg slapp plata “Welcome 2 Norway” for noen uker siden, tenkte jeg at “Welcome 2 Detroit” av J Dilla kan være et fint album å skrive noen linjer om her!
J Dilla er nok kjent for mange ulike ting hos ulike lyttere. Mange kjenner ham kanskje fra Slum Village, som produsent for A Tribe Called Quest eller Erykah Badu, eller som samarbeidspartner for Madlib. Størst kommersiell suksess fikk han kanskje med beattapen «Donuts», den siste plata han ga ut før han døde av sykdom allerede som 32-åring. Men hvis jeg skal anbefale ett album fra Detroit-produsenten, så pleier det å være produsentalbumet Welcome 2 Detroit fra 2001.
Dilla hadde fått oppdraget å kickstarte den nye Beat Generation-serien til det britiske plateselskapet BBE, som skulle sette fokus på noen av de viktigste hip-hop-produsentene på starten av 2000-tallet. Det var sikkert forventet at Jay Dee skulle levere en klassisk beattape, et enkelt album med noen titalls korte rap-instrumentaler. Men Dilla lagde i stedet et avansert konseptalbum som skulle introdusere lytteren til de mange ulike musikksjangrene i Detroit, de mange musikerne og rapperne han jobbet med, og de mange ulike inspirasjonskildene til Dilla selv.
Med dette albumet viser J Dilla at en beatmaker kan være så mye mer enn en plategravende boom-bap-produsent. På ett og samme album gjenskaper han nemlig trommegrooves fra frijazzgrupper og sjelfull jazzfunk fra Donald Byrd, han lager bossanova-loops som like gjerne kunne vært innspilt på 60-tallet, han repliserer lyden av Kraftwerk og techno og kutter opp sjeldne tyrkiske folkemusikksamples – og likevel får han alt til å høres ut som typiske Dilla-beats. Det er også en kunst å involvere så mange ulike vokalister og musikere på ett album, og likevel få det til å høres helhetlig og sammenhengende ut.
Siden plata har så mange ulike uttrykk, har den vokst med meg. Første gang jeg hørte albumet, var da jeg fikk tak i en kopi på en klassetur til Berlin som ungdom. Da elsket jeg låta «Think Twice» – den var perfekt for en forsiktig og grei gutt som likte å høre på både jazz, soul og hip-hop, men som også spilte piano, ville bli fotballproff og måtte gå på korpsøving hver onsdag. Noen år senere og voksnere, var låter som «Feat Phat Kat» og «Pause» de som stakk seg ut mest: knallharde raplåter med noen av de mest fengende trommene jeg hadde hørt. Nå er det de jazzete låtene "Rico Suave Bossa Nova", "Brazilian Groove" og "African Rhythms" som inspirerer meg mest, beats som vasker ut grensene for hvordan hip-hop kan høres ut. Plata er over 20 år gammel nå, men jeg synes fortsatt den høres utrolig moderne og nyskapende ut, og det føles som jeg oppdager nye detaljer og får en ny favorittlåt hver gang jeg lytter til den.
J Dilla ble et stort forbilde for mange unge beatmakere. Det har blitt solgt utallige «Dilla Saved my Life»-t-skjorter, og selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt, kan jeg definitivt si at musikken hans har inspirert meg til å skape selv. Jeg har ofte referert til J Dilla i mine egne produksjoner, og tittelen på mitt siste album, Welcome 2 Norway, er et eksempel på dette. Der håper jeg å kunne introdusere lytterne til lyden av Norge ved å bare sample norskspråklige plater. Håpet er å kunne kombinere alt fra gamle norske danselåter til jazz-viser og kristenplater, og likevel få alt til å høres ut som Ol’ Burger Beats.
