Stian:
Band: Zeni Geva
Skive: Freedom Bondage
Label: Alternative Tentacles, 1995
Det var Tom Helge, som driver Etch Wear Records, som viste meg skiva først. Det må ha vært på slutten av 90-tallet. I samme periode møtte jeg Hai og Tormodd fra Next Life, og noe av det første vi hadde til felles var at vi digga Zeni Geva, og da spesielt Freedom Bondage. Vi har snakket høl i huet på hverandre om hvor sinnssykt bra den skiva er. Veldig variert, men alltid intens. Selv de roligere partiene holder deg på kanten av stolen. Jeg blir aldri lei og den slutter ikke å overraske. Den drar meg tilbake til en fantastisk tid i livet og bidrar absolutt til at det ikke er så verst nå heller.
Erik:
Band: Suicidal Tendencies
Skive: Suicidal Tendencies
Label: Frontier Records 1983
Takket være skateboarding oppdaget jeg utrolig mye hard og rå musikk på 80-tallet, men når jeg fikk høre Suicidal Tendencies for første gang var jeg helt blåst av “rampen”. Kompromissløst, hardt, kjapt, fullt av rå energi og utrolig mange fete riff gjorde at denne skiva ble et vendepunkt i livet. Skateboarding var fremdeles forbudt i Norge, og Suicidal var lydsporet. Det var da jeg fant ut at musikken av den harde typen var det som ga meg og fremdeles gir meg mest. Ikke minst var det dette albumet som fikk meg til å spille gitar, og sangene på dette albumet var de første jeg lærte meg. Et nydelig album som fremdeles gjør meg dritsugen på å skate.
Jon:
Band: Alltid Jaget
Skive: Hjelpeløs
Label: Siri Rekkårdz, 1997
Jeg hadde skjønt en stund at heavy skulle bli en stor del av livet mitt allerede da. Men da familien flyttet til den bittelille øya Tjøme, ble jeg straks rastløs. Jeg ble fortalt av lederne på ungdomsklubben at det fantes et band på Tjøme som var noen år eldre enn meg, og de fortalte meg hvor øvingslokalet deres var (i garderoben på sportshallen). Jeg dro dit en dag jeg hadde mannet meg opp, og der ble jeg blåst så til de grader i bakken av hva som møtte meg. Bandet var Alltid Jaget. Litt senere ga de ut sjutommern «Hjelpeløs», og jeg kunne ikke begripe at jeg kjente noen som kunne gi ut noe som låt så fett! Det forandret livet mitt på mange måter. Den viste at man kan få til ting bare man har en drivkraft og at man kan være det feteste bandet i verden selv når man kommer fra Tjøme. Senere har jeg spilt i band med både Gunnar Frantzen, Chris Bjørndalen og Stig Sætevik fra Alltid Jaget, og de har, på hver sin måte, lært meg det meste jeg vet om å spille i band.
Dag
Band: The Haunted
Plate: Made me do it
Label: Earache, 2000
Ganske umulig oppgave å velge bare en plate, men det første jeg tenkte på var The Haunted. Jeg hadde hørt mye på den første plata til The Haunted, den var helt rå! Men på Made me do it hadde de fått inn ny vokalist, og for min del så passa det helt perfekt. Deilig roping, sinnsyke riff og glimrende lyd, jeg ble helt satt ut. Rett etter jeg fikk plata så var jeg på to ukers bilferie i Europa, hadde med meg discman og bare The Haunted Made me do it. Det var det eneste jeg trengte. Den åpnet også dørene for å dypdykke ned i den svenske hevviens nydelige rike!
Truls
Band: Slayer
Plate: South Of Heaven
Label: Def Jam, 1988
Å velge én plate er mildt sagt en utfordring. Jeg kunne, eller kanskje burde, valgt Master of Puppets av Metallica. Men velger South of Heaven fordi minnet av den er så tydelig og tar meg tilbake til høsten 1988.
Jeg hadde nettopp fått mitt første skateboard. I høstferien det året var jeg hjemme hos Espen – en kompis av Erik – da han satte på plata. Jeg husker øyeblikket helt klart. Lyden som fylte rommet, det skumle og mørke coveret, bandet på bildene... alt virket så intenst, så annerledes. Jeg ble fullstendig oppslukt. Dette var ikke bare musikk – det var noe helt nytt.
Fra den dagen var musikk ikke lenger det samme for meg. Jeg begynte å utforske alt som var hardt, raskt og kompromissløst. Og selv om jeg fortsatt hører på mye forskjellig, var det Slayer som åpnet døra – og de fortjener en stor del av æren for det.
