Det er så klart mange bra plater man skal høre opp igjennom, men om jeg skal trekke fram en virkelig skjellsettende opplevelse, må det være da jeg hørte Mew sin Frengers for første gang.

Jeg har helt siden jeg var en liten pjokk vært helt enormt interessert i musikk og sugd til meg alt av sjangre og band, så lenge det er bra hooks involvert! På ungdomsskolen ble jeg introdusert for mer alternativ musikk gjennom ei venninne som hadde en tøff storebror som skata og sånn. Den musikalske verdenen min endra seg totalt etter det. For det første utfordra denne musikken meg mer. Låtene var som koder som måtte knekkes, uforutsigbare og litt vanskelige å forføye, men jeg var likevel så fascinert at jeg hang med videre. For det andre begynte jeg å føle på mye større eierskap til musikken jeg hørte på enn tidligere. Nå var det jo stort sett bare jeg og venninna mi som visste om det, og det var jo ganske kult. Det var en gøy tid å oppdage nye band og dele det med mp3-filen med hverandre som man hadde lasta ned ulovlig eller fått tilsendt via bluetooth (Selvfølgelig veldig uetisk og anbefaler ingen å gjøre det, men sånn var det i alle fall).

Det var indieband som gjaldt for meg, og de fleste sang i falsett og hadde trange jeans. Men Mew skilte seg ut der. Hvis du ser bort ifra falsett-greia da. Mew var mer storslått, drømmende og eksentrisk og etterhvert som jeg har mistet interessen for mange av de andre banda, har jeg skjønt at denne plata er tidløs. Den står igjen som en bauta over min musikalske oppvåkning og refereres hyppig til i Killer Kid Mozart sin musikk (og andre band jeg spiller i for den saks skyld). Bare hør for eksempel på If I Dropped By, hvor det er tydelige nikk til Comforting Sounds for den observante lytter.

Gullegod plate ihvertfall!

Vi nikker i vei og hører på den herlige Killer Kid Mozart plata som er ute nå!