Jeg skal skrive om de 400 platene som har inspirert meg, e’kke sikkert jeg blir ferdig, så jeg begynner med fire.
Sufjan Stevens skulle, om jeg husker riktig, lage en plate for hver amerikansk stat, han er ikke helt i mål, men jeg elsker Come On Feel The Illinoise, ga han seg kanskje der? Ta alt jeg skriver med en stor klype salt, for jeg kommer ikke til å google riktig svar, holder ikke på med quiz og hva heter det på norsk? Kviss lissom? Spørrelek? Hukommelsen, har jeg skjønt, er ikke til å stole på og det samme gjelder eget selvbilde, slik jeg skrev om i låta, Looking For A
Person fra fjorårets London Dry, plata jeg lagde med Aslag Haugen. Sjekk ut Susanne Sundførs eminente bidrag, nå snakker vi øverste hylle, men det er ikke poenget, det var teksten, klype salt, hvem er vi, du, jeg, osv.
Anyhow, jeg har hørt på mye rart og elsker masse musikk, men tror ikke annen musikk har inspirert min låtskriving noe særlig mer enn alt det andre som skjer i livet; forelskelse, politikk, miljøvern, barn, selvmord, fødsel, latter, jobb, fremkomstmidler, natur, kultur, naturlig og unaturlig død, fødsel, skilsmisse, barnebarn, språk, drømmer, økonomi og angst.
Jeg holder meg til plater med elementer som jeg gjenkjenner i eget hode og i egen musikk, men som jeg ikke forventer at noen andre gjør, om dere skjønner. Jeg elsker McCoy Tyner, Bobby Womack, og 600 andre artister, men det er ikke dermed mye av deres musikk i min musikk, jeg lager helst ting jeg tror jeg behersker og ord og melodier som ramler naturlig ut av egen munn.
PS. Jeg leste den snydelige bloggen til Orions Belte, og her var det mye kjent og kjært. Richard Thompson, som jeg har sett i USA, England og spilt support for i Norge, ja, vi preika litt, Allen Toussaint har jeg hørt på like lenge som jeg har hatt ører, Lee Dorsey, Dr. John, Irma Thomas; de to siste der har jeg også kjørt lyd for, men det blir en annen story, og Coltrane, som alle elsker, så ja, svart belte til Orion.
Lucinda Williams, Car Wheels On A Gravel Road var en åpenbaring for meg. I en periode da jeg skrev mye popmusikk, og snart barnemusikk, var det digg å få en opptur gjennom en roots-plate, jeg sliter med americana-begrepet. Med både norsk og amerikansk pass savner jeg større egenart; norske gater og kjøpesentre er pepra med amerikanske navn, motebildet på Grünerløkka kopierer Brooklyn, så roots, var ikke det OK da? Bedre enn Amerifuckingcana. MRGA! Lucindas plate er historiefortelling, den magiske symbiosen mellom tekst, melodi, groove og formidling! Jeg elsket de to platene hennes som kom i etterkant også, Essence og World Without Tears, etter hvert forsvant diksjonen.. men hun er en cool dame. Jeg spilte også solo-support for henne på Rockefeller, det ble påpekt at buksesmekken hennes var åpen, var det jeg som nevnte det? Husker ikke helt.
Taj Mahal - Mo’ Roots, skjønner du?! Taj Mahal, Bob Marley, Ry Cooder og 10000 andre gitarister har lånt fra min yndling Curtis Mayfield, men Taj nailer det og skaper sitt eget, her går han seriøst i egen retning og blander røttene fra St. Kitts, Chicago og Boston til verdens nestbeste gumbo, og hør fraseringen i linja my grandfather married one fine St. Kitts woman. En masterclass i tekstformidling, og en helt snydelig plate! Og ja, han har jeg også kjørt lyd for, (hans datter var på konserten og for meg som 25-åring var hun det vakreste mennesket jeg hadde sett), masse ære og kjærleik til Taj Mahal!
Joni Mitchell - Blue
Tenk å skrive så bra, og i en periode var hun verdens nest beste låtskriver, det skjønte jeg da hun kom ut med Wild Things Run Fast ti år etter. Mens alle de andre heltene fra 70-tallet hoppet ut i 80-tallet med solide mageplask, var hennes talent og teft så til de grader intakt. Jeg trekker likevel fram Blue, låtene funker som faen med enkelt komp, stemmen var fremdeles en gummistrikk, grunn nok til å saksøke tobakksindustrien, og alt traff! Alle kan bli kjent med Joni fra 1971 når de hører på Blue. Værsågod.
The Who - Meaty Beaty Big And Bouncy
En slags samleplate med singler og hits fra verdens nest beste rockeband. En av mine første selververvede LP-er, den og Steppenwolf - Monster. Pete er en mester på hardtslående refreng, bandet var fantastisk og selv om jeg er Beatles-fan på min hals og sikkert har hørt både Abbey Road og i tillegg Dylans Blood On The Tracks mer enn noe av The Who, så er låtene The Seeker og I Can See For Miles låter som har inspirert meg som låtskriver en hel masse. I mitt hode skrev jeg refrenget i låta Dirt Poor (Folk-A-Dots) som om jeg
var Pete Townshend, så der..
* MRGA: Make Roots Great Again, right?
