Jeg tenkte å slå et slag for fysisk format i sin pureste, mest nostalgiske form. CD-en. Jeg ga bort en del skiver for noen år siden, men jeg passet på å samle alle favorittene fra ungdommen i en CD-mappe. Denne mappa har jeg liggende i min stinkete Suzuki SX4 med vintage Thule takboks. I sommer kjørte jeg en rundtur alene gjennom landet på jobb, og da spilte jeg utelukkende CD-er fra favorittmappa, noe som føltes utrolig forfriskende og digg. For det første: Det låter dritbra. For det andre: Et lite, kuratert utvalg er unektelig bra for mitt hode i en tid hvor man har alle skiver og podcaster i universet tilgjengelig på telefonen.

En annen grunn til at jeg valgte noen av disse skivene er at jeg kjøpte mange av disse rundt videregående da deluxe editions var en greie. Her fant man plutselig livelåter, uutgitte konserter og materiale som har en helt annen energi enn på studioversjonene. Jeg ble ofte trukket mot disse. Here it goes:

Richard & Linda Thompson - «I want to see the bright lights tonight» (Deluxe Edition)
Richard Thompson er en av mine absolutte favorittgitarister. Jeg har sett han solo en del ganger og det har vært en fantastisk opplevelse hver gang. For 10 år siden spilte jeg med Monica Heldal rett før han på samme scene på en folkfestival i Canada, men jeg turte rett og slett ikke å gå bort og si hei. Uansett: «I Want To See The Bright Lights Tonight» er en folkrock-klassiker med hit på hit, rå arrangementer med elgitar, trekkspill og krumhorn i skjønn forening og fantastisk synging av det daværende ekteparet Thompson. På deluxe-utgaven er det en liveversjon av «Calvary Cross» hvor Richard Thompson spiller det som er min favorittgitarsolo i hele verden.

PS: Et av mine favorittalbumcover ever, også. Brilliant konsept, gjennomføring, farger. Alt. Veldig inspirert av dette coveret når jeg tenker meg om.

John Coltrane - «A Love Supreme» (Deluxe Edition)
Tidenes kvartett med tidenes skive ble om mulig ENDA bedre når deluxe-utgaven kom på CD. Denne kjøpte jeg mest sannsynlig på Platekompaniet i Munkegata i Trondheim som var den aller største platebutikken i Midt-Norge, og min kilde til mange store musikkopplevelser. Elvin Jones er min favorittrommis ever, og den eneste musikeren jeg har dratt alene på pilgrimsferd for å se før han var for gammal. (Tipper at jeg sto sammen med Gard Nilssen og en haug andre håpefulle kids som jeg ikke kjente og håpet på en signatur eller en trommestikke etter konserten på Kongsberg i 2004.) Disc two på denne utgaven inneholder en konsertversjon av Love Supreme-suiten fra Antibes i Frankrike spilt inn i juli 1965. Jeg digget veldig studioversjonen, men når jeg hørte denne konserten fikk jeg fullstendig hakeslepp og var der og da helt sikker på at jeg hadde hørt den beste tromminga jeg hadde hørt i hele mitt liv. Elvins bomber er dypere og treffer meg hardere enn all annen musikk, og dette er det ypperste jeg har hørt han spille noen gang. Hvis man ser bort fra trommingen i ETT sekund er det også så hårreisende bra levert av Coltrane, Tyner og Garrison at det til sammen ikke ble noe annet enn en sjelsettende opplevelse (som jeg heldigvis kan finne frem i Suzukien når som helst).

Allen Toussaint - «The Complete Warner Recordings»
Denne trippel-CDen ble min introduksjon til Toussaint, gudfaren av populærmusikk fra New Orleans. For en fantastisk låtskriver, produsent, pianist og sanger. Her er det tre studioalbum hvor listen over musikere inneholder bl a Bonnie Raitt, Etta James, Chuck Rainey, alle gutta i The Meters og mange fler. I tillegg er det lagt ved en fantastisk livegig fra Philadelphia i 1975 på disc tre. Her får Allen vist frem alle sine pianoskills og det svinger no helt utrolig. Han har den flotte southern soul/New Orleans Funk-vibben blandet med sin softe stemme, som en uptempo Bill Withers eller noe. Han var kanskje først og fremst en bakmann i New Orleans og fikk aldri den statusen som artist som han fortjente, men dæven han er bra.

Keb Darge - «Legendary Deep Funk» (samleplate)
Den sommeren jeg var 14 kjøpte jeg denne på Platekompaniet i Tromsø. Da hadde jeg først vært inne hos Egon Holstad på hans nøye kuraterte platesjappe med postitlapper med notater på coverne. Intetanende om alt gullet gikk jeg ut derfra med en VHS med en samling av Michael Jacksons musikkvideoer. Men på platekompaniet blæsta jeg sparepengene på tre skiver i en serie som het Pulp Fusion og denne samleren fra den skotske DJ’en Keb Darge med det han kaller Deep Funk. Ganske smale band med tunge trommebeats, punkete innspillinger og en del nydelig gitarspill jeg har blitt veldig inspirert av. Spesielt UFoS «…Too Hot To Hold». Jeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med disse samlerne da jeg ikke kunne noe om musikken på det tidspunktet. Sikkert pga coverne. Men jeg elsker musikken og ga meg utrolig mye glede og inspirasjon i ungdomstiden.

Sånn. Dette ble en slags tour down memory lane, en hyllest til CD-mappa samtidig som jeg fikk slått et slag for å dra på bilferie med et kuratert utvalg musikk som underholdning.

Foto: Calla Flanagan/Audiotree