Her gir Dylan Mondegreen deg fem album som har inspirert «A Sound Rings True» som kommer ut 5. september!

The Smiths - The Queen Is Dead
Kanskje ikke så originalt valg, men definitivt det albumet som gjorde mest inntrykk på meg og den sterkeste inspirasjonen da jeg begynte å skrive låter som 15-16-åring på gutterommet på Nordmøre på 90-tallet. Hørte veldig mye på The Smiths fram til tidlig i 20-åra. Fikk drømmejobben som gitarist og orkesterleder i forestillingen Bikubesong på Det norske teatret første halvdel av 2000-tallet, der vi bare spilte The Smiths- og Morrissey-låter. Fikk lagt av litt det jeg tjente der til å spille inn debutalbumet mitt, så The Smiths har definitivt vært viktig for meg, selv om jeg sjelden hører på dem i dag. Huff, nå følte jeg meg gammel …

Nick Drake - Pink Moon
En annen inspirasjonskilde som kom til meg på gutterommet, første gang via en opptakskassett fra min gamle venn Alex Rinde, som noen kanskje husker som vokalist i The Margarets. Det tok noen år før interessen tok helt av. Den ble kanskje sterkest da jeg begynte å synge for alvor selv. Han har en avmålt vokal som ble et slags ideal for meg. Han har jo etter hvert blitt allemannseie, og dukker opp som bakgrunnsmusikk i den ene tv-serien etter den andre, men Pink Moon er et album jeg fortsatt hører på jevnlig, aller helst ganske sent på kvelden.

Prefab Sprout - Steve McQueen
Også et band jeg begynte å høre på tidlig, men som alvor blomstret for meg enda senere igjen. Etter debutplata mi var det noen som mente jeg var inspirert av Prefab Sprout, men det var jeg egentlig ikke. Men disse kommentarene gjorde at jeg dro fram de gamle platene, og først og fremst Steve McQueen. Tror nesten jeg ikke hørte på annet i et års tid. Jeg skrev til og med en hyllestsang til frontfigur og låtskriver Paddy McAloon, som ble med på mitt andre album. Han fikk CD-en overlevert av en tysk journalist, leste teksten og ble visstnok veldig smigret. Etterpå angret jeg, for det ble ikke færre Prefab Sprout-sammenligninger etter det.

The Aluminum Group - Happyness
Det minst kjente bandet på lista. Også et tips fra nevnte Alex, men denne gang da han stod bak disken på kles- og platebutikken Los Lobos på Grünerløkka etter at vi begge hadde flyttet til Oslo. Albumet er fra 2002 og traff i hvert fall meg veldig godt da, med en smakfull produksjon fra Tortoise- og The Sea and Cake-trommis John McEntire og veldig fin vokal fra de to Chicago-brødrene John og Frank Navin. Jeg ble etter hvert kjent med dem, og de korer på en sang på mitt andre album pluss min versjon av Cinnamon Girl, et bidrag til Christer Falcks Prince-hyllest Shockadelica. Fikk dem også til Norge for å spille på Sommerfesten på Giske. De holder på fortsatt og det er mye gull i katalogen deres.

Everything But The Girl - Idlewild
Jeg begynte egentlig ikke å høre ordentlig på Everything But The Girl før for om lag ti år siden, men siden har jeg vært hekta. De er nok muligens mitt favorittband i dag. Jeg var veldig heldig og fikk se dem live i London nå i juni, sammen med omtrent 150 andre i publikum. Det var helt umulig å få billetter på vanlig vis, men jeg har heldigvis en tannlegekompis i London med kontakter/pasienter, så vi fikk gjestelisteplass. En helt fantastisk inspirerende konsert!