Brutalism av IDLES. Det må bli det albumet. Jeg var på treningssenteret en dag og pleide å bruke en Spotify-liste som var koblet til en Reddit-side som het r/listentothis. Jeg hørte på den listen fast for å finne ny musikk.På den tiden spilte jeg ikke i band, gikk knapt på konserter, og jeg hadde en sånn følelse av at rocke- og punkbarene i byen ville bli stille hvis jeg kom inn. Litt sånn som i gamle westernfilmer når noen går inn i en salong, og ikke hører hjemme der.
Låta «Well Done» lå på den lista… Herregud.
Litt bakgrunn: Jeg hadde gitt opp musikk i 2015, etter å ha spilt i et folkband i Kingston, rett utenfor London. Jeg følte at den litt naive tiden var over, at musikk var noe man gjør på et tidspunkt i livet før man går videre til voksengreier. Jeg var helt sikker på at jeg hadde blitt for gammel. Livet som musiker var over. Som 25-åring.
Så jeg følte meg allerede for gammel til å begynne igjen, mistet håret (elsker det nå, gjorde ikke det da), og ble stadig mer usikker på meg selv og plassen min i verden. Dette IDLES-albumet endret alt. Dette var et band som omfavnet det uperfekte, det røffe, og aksepterte at livet av og til er litt shit. Likevel feiret de noe, og styrte publikum på en måte jeg aldri har sett verken før eller siden. Det åpnet øynene mine. For meg er dette bandet fuckings Beatles. De skapte en ny sjanger – et sound og en stil som er større enn dem selv og umulig å begrense til ett band. Flommen av musikk som kom etterpå beviser det. For mange av oss er de selve definisjonen på denne epoken.
Brutalism tok over livet mitt, og jeg hørte på den hver eneste dag. IDLES fikk meg til å skjønne at man ikke trenger å være perfekt for å lage musikk. De viste at man kan omfavne det uperfekte, og bruke hardhet og støy sammen med mykere melodier. Å låte sint, men samtidig sårbar, og at folk faktisk godtar det og finner et slags utløp i musikken.
Noen minner fra tiden etterpå:
1. Jeg sto i middelalderparken i Oslo morgenen låta Danny Nedelko kom ut. Den låta traff meg rett i magen. Åpningslydene i den låta ga meg en følelse jeg ikke klarer å gjenskape, men jeg husker den fremdeles tydelig.
2. IDLES på Øya 2019 – Jeg skrek så høyt at jeg fikk vondt i øynene.På utdrikningslaget til bestevennen min var jeg full og prøvde å etterligne IDLES-gitaristen Mark Bowen mens jeg spilte Guitar Hero
3. Det finnes et bilde et sted, og jeg ser helt klart ut som Bobo.
Når vi først er inne på det – da bryllupet hans var over, fikk jeg en melding om å komme på audition for et nytt band som akkurat skulle starte. Jeg hadde svart på en kontaktannonse på nettet, og han som la ut annonsen hadde egentlig tenkt å lage et indie/synth-band og ba meg lære teksten til en Strokes-låt. Jeg viste ham IDLES, og hjernen hans eksploderte på samme måte som min. Og da var vi i gang!
Vi brukte resten av 2020, 2021 og deler av 2022 på å skrive låter. Ofte med restriksjoner på hvor mange som fikk være i øvingslokalet. Og i skjul fra omverdenen gjorde vi vårtvi eget forsøk på denne nye sjangeren. Det tok tid for meg å komme over flauheten, og ingen jeg kjente visste om Slug Boys før i 2022, da vi hadde vår første konsert på Hausmania. Jeg var livredd, men fikk noen oppmuntrende ord fra en jente med mohawk. En ekte punker! Jeg tenkte: «Sweet – hvis hun liker det, går det nok bra.»
Første konserter er alltid litt kaotiske, men gir det sterkeste adrenalinrushet. Etter den første begynte flere å komme, danse, synge med. Jeg blir fortsatt helt satt ut når noen synger tekstene mine tilbake til meg. Det er som å tenke «vet du hvem jeg er?» – bare motsatt. Jeg blir ydmyk av det hver gang. Konsert etter konsert har folk tatt oss imot, latt oss gjøre dette på vår måte – vanlige folk som lager musikk, omfavner det uperfekte, akkurat slik den plata lærte meg.
