:Jeg husker første gang jeg hørte The Lawrence Arms. Året var 2005, og jeg var 15 år gammel. Året før hadde jeg fått tak i Rock Against Bush vol. 1, og nå sto oppfølgeren for tur (jeg veit nå at jeg var seint ute, den kom ut i august året før, men det visste ikke jeg. Bush hadde rukket å bli valgt på nytt, så jeg burde kanskje stusset mer over det hele).

Jeg hørte meg gjennom de tre første sporene, og Green Day, Bad Religion og Operation Ivy suste inn gjennom ørene mine mens jeg satt med CD-heftet i hendene og så på bildene av bandene og leste det lille som fantes av tekst tilhørende hvert spor. Plutselig skjedde det noe på spor fire. En eksplosjon av en låt med det ubegripelige navnet «Necrotism: Decanting the Insalubrious (Cyborg Midnight) Part 7». Det gikk unna i et sinnsykt tempo, smalt fra seg, og vokalen var ulikt noe jeg hadde hørt før. Jeg satt lamslått, og det kjentes ut som noen hadde slått meg i magen med et balltre, men på en bra måte. Jeg så på bildet av bandet og lurte på hvem av de på bildet som kunne synge så raspete og lidenskapelig samtidig. The Lawrence Arms var et av de få bandene på samleskiva som også hadde inkludert låtteksten i heftet, og jeg lærte meg den utenat mens jeg hørte på spor 4 på repeat.

2005 var også året da jeg oppdaget Tiger, og jeg hadde vel allerede rukket å kjøpe alt de hadde av Alkaline Trio. Nå sto katalogen til The Lawrence Arms for tur, og de hadde nettopp sluppet samleskiva Cocktails & Dreams, som ble soundtracket mitt for resten av sommeren 2005. Jeg var på hyttetur med mamma og pappa og lå i senga mi med discmanen og hørte på CDen lenge etter at mamma og pappa hadde lagt seg. Heftet inneholdt både bilder av bandet fra turné samt sangtekster og fotnoter til hvert spor. I tillegg til Necrotism, ble både Quincentuple Your Money, Overheated og Turnstiles personlige favoritter. Bonussporene var akustiske country-inspirerte låter som helt klart kan ha vært med på å inspirere Epen bandet mitt nettopp ga ut.

Det tok vel et år eller to før jeg innså at Cocktails & Dreams var en samleplate (da jeg kjøpte meg spliten med Chinkees og innså at alle låtene var på Cocktails & Dreams). Det sier mye om hvor konsekvente The Lawrence Arms er i både låtskriving og sound. Låtene henger utrolig godt sammen, og utgivelsen er minst like sterk som albumene deres.

I 2016 kom mesterverket Oh! Calcutta! Ut på selve 16-årsdagen min. Jeg hadde selvsagt forhåndsbestilt den hos Tiger, men på Platekompaniet på Byporten, hadde den ankommet fra leverandøren og blitt lagt skjødesløst på disken. Jeg visste at de ikke kunne selge den før dagen etter, men tok en sjanse på at personen bak disken ikke visste det. Den som intet våger, intet vinner osv, og jeg endte med å kanskje være den første i Norge som fikk kjøpt Oh! Calcutta! på CD. Jeg hadde faktisk såpass dårlig samvittighet overfor Tiger at jeg dro innom og fortalte at jeg hadde kjøpt den på Platekompaniet, til tross for bestillingen min. Som med foreldre, var det verre at Christer bak disken var skuffet, men ikke sint. Jeg måtte love å ikke bestille varer jeg endte opp med å kjøpe et annet sted.

Nå har det gått 15 år siden jeg hørte Necrotism: Decanting the Insalubrious (Cyborg Midnight) Part 7 for første gang, men The Lawrence Arms har fortsatt en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg er veldig takknemlig for at de fremdeles gir ut god musikk.