Det er ingen som er en gøyere kompanjong å gå seg vill i hodet sitt med enn Half Japanese, og «Perfect» åpner opp enda flere ukjente hjertekamre.

Umeå har produsert en MEGET pen rekke band de siste par tiåra. Meshuggah og Refused er de to åpenbare; men så har vi fuckings Cult Of Luna, et definerende post-metalband som gjerne nevnes i samma åndedrag som sjølveste Neurosis, og som i skrivende stund har holdt på i atten samfulle år. Etter å ha pakka og postlagt et tresifra antall kilo av denne plata til en utålmodig ventende fanskare over den ganske kloden, skulle egentlig mye tilsi at vi på Tiger er dritlei hele Mariner. Det er vi ikke. Den er jævlig bra.

"Faen, har det gått litt inflasjon i de der seige doom-banda med downtuna gitarer elle'? Og hva skjer med at Neurosis er booka til fuckings Øya a?" spør du retorisk. "Føler greia di kompis, men i blant siver det no jæskla rått inn blant alt det platte. I det henseende MÅ du sjekke ut nye Tombstones-skiva!", svarer vi da.

Det blir fort høytidsstemning på Tiger når Årabrot slipper skive, og i særdeleshet nå som det har gått tre år sida sist fullengder. Skiva er bygd opp av låter som kom til under bandets hovedmann, Kjetil Nærnes´ dramatiske, og nær på - men heldigvis ikke - fatale sjukeleie for et par år sida.

Vi har få, om noen, skrupler med å sole oss i glansen av at Bransjevelter #9 er sluppet, nå med et sjeldent utsøkt bilag i form av rykende ferskt musikkmagasin. Utgivelsen føyer seg også inn i en stolt tradisjon som den niende i rekka av dokumentasjon av det ypperste av hva som rører seg i den norske undergrunnen. I det henseende er vi såpass freidige - for ikke å si ærlige med oss sjøl - at Bransjevelter #9 er ukas album her på bruket.

Riktigok var sluppet et par frampeik de foregående årene i form av et par singler m.m., men da albumet The Sun Is Not Yellow, It´s Chicken kom i fjor blei folk på opptil flere halvkuler djupt imponert. Et band bestående av kun en gitarist og en trommis kom med ett ramlende og ravende ut av UFFA-huset og leverte heftig noiserock som var aggressiv, kjapp og bråkete, men med en serie twists som gjør Barren Womb til noe helt særeget.

Ok, så hadde vi et artig kvart århundre der, folkens, med uforpliktende nihilisme, ironi, Lille Lørdag og Scissor Sisters. Nå er det slutt. Russerne er skumle igjen, miljøbomba tikker, høyrekrefter på frammarsj, økonomisk krisetid.. I det minste kan vi glede oss over at post-punken ressonerer heftig på ny.

Med tidligere utgivelser har Deafheaven introdusert den sjeldent presise sjangerbetegnelsen blackgaze for et breidere publikum: altså en hybrid av black metal og shoegaze, der mye av bm-stafasjen (som vi i de fleste sammenhenger er svært glade i, for all del) er tona ned til fordel for iblant dronete, iblant indierocka og ofte rolige partier.