Satan is back! Etter lange uker og måneder med venting og shipping-tekniske viderverdigheter er endelig Deathhammers Evil Power å finne i Tigers reoler, hvorfra den også lekende lett sklei inn på den høythengende "Ukas album"- hylla.
Vi skriver post-1968. Vietnamkrigen tok ikke slutt likevel og økt toleransenivå gjør at de euforiserende drogene kun skaper ubehagsfølelse og skrekkinngytende hallusinasjoner. Det folk sitter igjen med etter the summer of love er noia og kjønnssjukdomsdiagnoser som en trudde var utrydda i seilskutetida - men også en solid plattform for eksperimentell og banebrytende musikk.
Det er nettopp denne epoken britiske Uncle Acid har fordjupa seg i. Etter bandet blei grunnlagt i 2009 hevda de seg kjapt som et av de aller, aller mest interessante innen stoner-revivalen som har herja de siste åra, noe som i seg sjøl er en bragd i en sfære der det etter hvert har kommet til mange gode kandidater.
Ofte betyr et besøk på Tiger vill moshpit og deilige, svette og nakne manneoverkropper. Men noen ganger kan vi bli fanga i øyeblikk der vi sitter og glor drømmende ut på, og forbi, midtrabatten i Hammersborggata. I de øyeblikka kan det meget godt være Beach House på anlegget.
Desaparecidos første album er en av de skivene som kan oppfylle det ikoniske platesjappe-øyeblikket hvor folk omfavner et band første lytten. Nå er de tilbake igjen, 13 år senere og låter som om det ikke har gått en dag. Bandet som frontes av Bright Eyes' Conor Oberst, drar på fra første låt med harmdirrende indierock som balanserer perfekt mellom vekkelsmøteaktig megalomani og skjemtende ironi. Dette er stolt og heroisk og harmdirrende rock av beste merke!
Deler av staben på Tiger liker å se på seg sjøl som tøffe rockere, som ikke lar seg rive med av alskens elektronisk hipsterræl. Men iblant så sniker det seg noe inn gjennom sprekkene i rustninga og treffer noen spots vi har antakelig har godt av å føle på. Jaakko Eino Kalevi er noe slikt.
Jasså du, din krampaktige electronica-hipster; "Faith No More var bedre med Chuck Mosley på vokal, og har ikke gjort noe interessant sida We Care A Lot i 1985." Vel, stikk og dynk skjegget ditt i bållukt-parfyme og pell deg til Berlin, din dott, for du tar feil.
Tradisjonelt har Tiger, med all ektefølt respekt, overlatt til andre aktører å hylle den lille skaren av ensomme norske bygdekarer med kassegitar og underfundige tekster om heimplassen og livet generelt. I General Forsamling sitt tilfelle gjør vi et sjeldent og velfortjent unntak.
Göttemia har sluppet en split og slikt, dann og vann med ujevne mellomrom sida tidlig 2000-tall. De har holdt seg til en oppskrift som ikke kan gå spesielt dårlig: uhøytidlig, kjapp og energisk punkrock, der musikken ikke drukner i humor, tant og fjas (som på sin side finnes i rikt monn).
En real fullengder - bandets første - er på trappene, men for å korte ned ventetida dropper de EPen "Trigger Happy Fat Family Album", sjølsagt med et utsøkt bildebilag fra livet i de østfoldske skoger.
Enda en i rekka av nittitallsband som finner sammen igjen, men kan Sleater-Kinney virkelig bare være det? Selve spydspissen for den positive, progressive og produksjonsmessig hyperaktive Olympia-scenen, nok et ufarliggjort skall av det foregående?
Når ti av Norges drøyeste frijazzister (+ en svenske) samles i storband, under ledelse av tromme-satan sjøl, Paal Nilssen-Love, veit en at det ikke legges opp til daffe standarder a'la danskebåten.