Enda en i rekka av nittitallsband som finner sammen igjen, men kan Sleater-Kinney virkelig bare være det? Selve spydspissen for den positive, progressive og produksjonsmessig hyperaktive Olympia-scenen, nok et ufarliggjort skall av det foregående?

Plata ble spilt inn i hemmelighet - kanskje for ikke å ha prestasjonsangst hengende over seg? Nuvel, det høres ikke ut som om de hadde trengt det heller. «No Cities to Love» ruger på en selvdisiplin som er enestående i en vaklete og halvhjertet indierocksfære. Sleater-Kinney har alltid visst hva de vil, men nå vil de mye mer; i denne plata forenes foregående The Woods’ eksperimentering, All Hands on the Bad Ones melodiske teft og, selvfølgelig, villskapen til bandets glade nittitallsdager. Legg til medlemmer som har ladet batteriene og modnet til hver for seg, og formelen er komplett.

Forhåpentligvis vil plata være et lite innhogg i spaltene til Pitchfork og The Quietus. Her bør smørja av avledende band stoppe opp, lytte, så spørre seg selv hva ens neste trekk skal bli. Det er ei sånn plate.

Sjekk ut tittelsporet her: