Det er noen få sjangre forunt å skape moralsk forargelse bare i kraft av navnet sitt og indierock er fremst i rekken av dem. Kanskje fordi indierock ikke bare er et spørsmål om musikksjanger, men om politikk og personlig integritet?

FemmeBrutal er et feministisk bookingkollektiv som har satt opp veldig mye bra konserter i hovedstaden de siste par åra. Tiger har spurt Jenny derfra om hun kunne liste opp hva som har vært soundtrack til markeringa av den internasjonale kvinnekamp-dagen.

Enda en i rekka av nittitallsband som finner sammen igjen, men kan Sleater-Kinney virkelig bare være det? Selve spydspissen for den positive, progressive og produksjonsmessig hyperaktive Olympia-scenen, nok et ufarliggjort skall av det foregående?