Min kjærlighet for musikk har utvilsomt latt seg forme av en betydelig mengde sanger og album. Fra barndomsårene med Gitarkameratene og samleplater med deLillos, med Phil Collins, tidlige tenår med gitarspilling etter Metallica og Millencolin, og senere en økende interesse for melankolske indie-band som Death Cab For Cutie og Coldplay. Når noen spør pleier jeg ofte å nevne Radioheads "In Rainbows", Kents "Du & jag döden”, men kanskje mest av alt “Broken Social Scene” sin selvtitulerte plate som viktige for mitt bidrag til Ekkolodd sin musikk.
Det er mange plater som har endret livet mitt. Noen hører jeg fremdeles på, men det er også mange plater jeg ikke hører på lenger. Platen jeg vil skrive om hører jeg ikke mye på nå, men den gav meg kanskje min første følelse av musikalsk nyforelskelse, kanskje en av de sterkeste musikkforelskelsene jeg noensinne har hatt. Jeg vil derfor bruke anledningen og Tiger-spalta til å rette en stor takk til gutta i Hot Club de Paris ved å hylle plata "Drop It 'Til It Pops" (2006).
Mitt musikalske møte med Hot Club de Paris kom som et resultat av min helt oppslukte interesse for britiske indieband da jeg gikk på videregående. I kjølvannet av Arctic Monkeys debutplate brukte jeg all min tid på å søke opp liknende band på Myspace og LastFm. Her var det en hel verden å oppdage: Good Shoes, Pigen Detectives, The Cribs, Young Knives, Futureheads, Holloways og Mystery Jets. Fellesnevneren var vel at alle bandene hadde utpreget bruk av gitar, gode pop-strukturer, sparsommelig bruk av effekter og jordnære tekster om britisk byliv og ung kjærlighet.
Hot Club de Paris fant jeg først i rekken av relaterte artister på Myspace. De var en trio fra Liverpool bestående av Alasdair Smith på trommer, Paul Rafferty på bass og Matthew Cameron Smith på gitar. De hadde tre låter ute, blant annet "Shipwreck", som også hadde en musikkvideo liggende på Youtube. Jeg forelsket meg helt i lyden av bandet: det trestemte guttekoret, den sporadiske byttingen mellom taktarter, meloditeften og ikke minst den plingplongete lekne klimpringen.
Vanligvis, når jeg fant et band jeg likte, klarte jeg å finne diskografien deres til nedlastning på torrentsider. Hot Club de Paris derimot, var det helt umulig å finne noe informasjon om. Så, i min tørst etter å høre mer, gjorde jeg noe som var veldig uvanlig for meg, og sikkert mange andre på den tiden. Jeg kjøpte plata på nett! I to uker gledet jeg meg til den skulle komme, og var like spent hver gang jeg åpnet postkassa for å se om det lå en pakke fra England der og ventet på meg.
Dagen albumet kom i posten løp jeg umiddelbart opp på garasjeloftet utenfor barndomshjemmet mitt for å sette den i CD-spilleren. Det som kom ut av høyttalerne skuffet på ingen måte. Her var det kreativt overskudd og leken hyperaktivitet jeg aldri hadde hørt maken til. Jeg ble blåst av banen. Alt hørtes utrolig inspirert ut og resonerte veldig med hvordan jeg selv gikk og følte meg på den tiden. Hver låt ble nøye gjennomhørt og analysert. Jeg telte takter og forsøkte å etterligne gitarspillet. Over en 2 års periode holdt jeg den helt for meg selv, som en slags personlig hemmelighet.
Når jeg i senere år har spilt Hot Club de Paris for mine venner har de sjelden delt den samme entusiasmen jeg har hatt for dette bandet. Sånn er det også med musikk, også i et band. Musikksmaken er forskjellig. Samtidig synes jeg dette er litt fint å tenke på, spesielt når man selv lager musikk. Om man så ikke treffer så mange er det fortsatt mulig at det er én person der ute som man virkelig klarer å berøre. En som sitter i to uker foran postkassa, laster den ned, finner YouTube-videoer, lar seg inspirere og som du, uten å vite det selv, knytter uløselige bånd til. Tusen takk for plata og for de fine årene foran CD-spilleren på garasjeloftet Alasdair, Paul og Matthew. Det var virkelig berikende!:)
