Scumpunkerne Anal Babes var et banebrytende band i undergrunnsrockescenen i Oslo på 1990-tallet, der de fremstod som de snørrete og horete stesøsknene til de mer berømte men mindre beryktede Turbonegro. I forbindelse med at bokssettet People Are Garbage gis ut måtte vi høre litt med bandet om hva det gikk i på deres spiller. Så her gir David Gurrik fra bandet oss en innføring i lyd som inspirerte Anal Babes i årene 1988 – 1998!

Da jeg som 16 åring i sommeren 2002 dro inn til Oslo for å shoppe, hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle ramle innom Platebutikken Tiger. Jeg hadde vært innom én gang før da en venn dro meg inn på Sound of Noise som lå rett ved siden av, men jeg hadde aldri hatt tid til å gå innom.

Jeg elsket musikk helhjerta på den tiden også, men så ikke helt poenget med vinyl. Heller ikke uavhengige butikker. De fleste kjøpene mine ble gjort på Platekompaniet eller Free Record Shop, men ingen av de butikkene hadde det jeg ville ha eller trengte. Jeg bestemte meg for å gå på Tiger, den sjappa jeg så vidt hadde vært innom før.

Digital og fysisk restrukturering den siste tiden har gjort oss oppmerksomme på det massive antall utgivelser som har funnet veien gjennom dørene våre opp igjennom årene. Det fikk oss til å stille hverandre spørsmålet, "Hva var den første skiva du kjøpte på Tiger?"

Først ut er Jørn med skiva han kjøpte 6 år før han fikk sin første platespiller.

Etter fem år er Wolves Like Us endelig tilbake med ny skive! Brittle Bones settes i hyllene i dag, og i den anledning har vi slått av en prat med gjengen.

Gutta i Danger!Man slapp Weapons of Mass-Distraction for noen uker siden, og vi har vært så heldig at vi har fått tatt en prat med dem i forkant av releasekonserten deres på Enga med Lucky Malice.

De raske rockerne i Boomerang Rapido dukket like raskt opp på blokka da ukas sjappesnakk-planer skulle legges. Førsteskiva, "Rises Again", kommer tross alt på fredag og vil antageligvis slå ned som et før og etter i reinspikka, nåtidig err-o-se-kå her til lands. Ettersom gitarist Jørn også er å finne bak Tigerdisken, og intervjusituasjonen fort kunne blitt klam og litt halvflau, tok bandet saken i egne hender og stilte hverandre ett spørsmål hver.

Det var med en blanding av vantro og hvinende gledeshyl vi sugde i oss de skamløse Van Halen-licksa på "1985", som blei sluppet ¨på nyåret som første smakebit fra et etterlengta tredjealbum. Så endelig, tre år etter "Meir", er siddisene med "Nattesferd" på ny klare til å banke inn i folk at de er et av planetens råeste band.

Det har blitt sagt om Mush fra 1991 at det er den siste virkelig viktige punkskiva som har kommet.

Göttemia har sluppet en split og slikt, dann og vann med ujevne mellomrom sida tidlig 2000-tall. De har holdt seg til en oppskrift som ikke kan gå spesielt dårlig: uhøytidlig, kjapp og energisk punkrock, der musikken ikke drukner i humor, tant og fjas (som på sin side finnes i rikt monn).

En real fullengder - bandets første - er på trappene, men for å korte ned ventetida dropper de EPen "Trigger Happy Fat Family Album", sjølsagt med et utsøkt bildebilag fra livet i de østfoldske skoger.