Forfatterarkiv: Andreas

TIGERTIPS: LIFE, BUT HOW TO LIVE IT? – REISSUES

life_debut

Det kom noe avsindig fet musikk opp fra kjelleren på Blitzhuset på slutten av 80-tallet. Et lite knippe band skulle i noen hektiske år definere en særegen sjanger skandinavisk hardcore, gjennom intens turnevirksomhet, skiver som fortsatt står som megalitter i punkhistoria og låter som har vist seg å tåle tidas tann bedre enn det aller meste av annen norsk rock.

Banda var Stengte Dører, So Much Hate og Life, But How To Live It?. Sistnevnte besto av brødrene Tom og Roger Andreassen, som tidligere hadde spilt i hardcorepunk-bandet Barn Av Regnbuen, Geir “Dyret” Jensen, med fartstid fra fantastiske Mitti Skritti og Hjertesvikt A/S og et til da ubeskrevet noteblad, vokalist Katja Osvold. De utgjorde en kombo som sto bak over 300 konserter mellom 1988 og 1994, og som det fortsatt går gjetord om langs hele den legedariske “Blitz-ruta”, fra Italienske squats, via tyske punkbarer og tilbake til en veggiskafe i Pilestredet.

“Life”, som det heter seg på folkemunne, forblei hele tida tro mot DIY-idealene. Visst kunne det låte melodiøst og “emo”, men det løp hele tida en rødsvart tråd av rettferdig og ektefølt harme over alltings jævlighet langsmed det hele. Når en idag lytter til disse gamle greiene gir det også en ekstra hyggelig dimensjon til musikken når en veit at de som spilte den er aktive på scena i skrivende stund, med nye band som Castro og DangerMan.

Life But How To Live It? sin diskografi presses opp på ny av engelske Boss Tunage og dermed endelig gjøres den tilgjengelig utafor et samlermarked, hvis priser har antatt et særs u-anarkistisk nivå. Det gjelder intet mindre enn fire – ja, 4 – album: den sjøltitulerte debuten fra 1989, “Day By Day” fra 1990, “Ugly” fra 1992 – og “Burn Green Live”, som består av de to sjutommerene SAMT 20 UUGITTE SPOR. Det slippes mange unødvendige gjenutgivelser for tida, men disse er faen tute helt essensielle!

Dette eventyret starter allerede neste uke med “Life, But How To Live It?” og en kan sikre seg å få fulgt det til ende ved å forhåndsbestille fra Tiger HER

Bli med Lange-Harald på Life-konsert på Blitz:

UKAS KLASSIKER: TELEVISION – MARQUEE MOON

marqueemoon

Det kom mye fett i 1977 – eller år 0, som de mest ihuga regner det som. Vrede og fest, kåthet og glede, systemangrep og fuck you-attitude. Sjøl om vi omtrent daglig hengir oss til kontor-pogo med gamle punktriller her på Tiger, går det et godt stykke mellom utgivelsene vi må konstantere er genuint bra også reint musikalsk, om vi skal se strengt på det.

Marquee Moon er en slik milepæl. Television var allerede godt drukket inn på CBGB da punken slo igjennom i England, og prominente folk som Richard Hell hadde allerede starta og slutta i bandet da debuten forelå. I 1978 kom den utmerka oppfølgerskiva Adventure, før det brått var slutt for Television (i denne runden vel og merke), men de rakk altså å etterlate seg en tolvtommers kulturarv av et helt sjeldent kaliber.

Bare å ha et tittelspor på over ti minutter var et durabelig sjansepill i et klima der progrocken sto meget lavt, men den ekstremt triksete protopunk med NY-avantgarde, 60s beat og endog (*grøss*) jazz (!)-influenser gikk hjem hos kidsa og der blei den værende til denne dag. På Tiger er Marquee Moon ukas klassiker og hylles med dans.

TELEVISION PÅ TIGERNET

UKAS ALBUM: BRANSJEVELTER #9

bv9

Vi har få, om noen, skrupler med å sole oss i glansen av at Bransjevelter #9 er sluppet, nå med et sjeldent utsøkt bilag i form av rykende ferskt musikkmagasin. Utgivelsen føyer seg også inn i en stolt tradisjon som den niende i rekka av dokumentasjon av det ypperste av hva som rører seg i den norske undergrunnen. I det henseende er vi såpass freidige – for ikke å si ærlige med oss sjøl – at Bransjevelter #9 er ukas album her på bruket.

Det er plutselig gått et par år sida sist – noe som iallfall ikke skyldes mangelfullt tilfang av materiale. I denne runda møter vi både gamle sirkushester og purunge foler, fra begge sider av ring 2. Hovedfokus er som seg hør og bør på hardcore / punk, men også med befriende innslag av indie, elektronika, plingplong og ubestemmelige greier som bare er farout. Akkurat som Tigers forderva sjel. Vi vil ikke legge føringer for hvilke bidrag du skal regne som favoritter i nettopp din avspillingsplattform, men en ting kan vi melde: finner du IKKE noe her du nidigger så er antakelig ikke konseptet Musikk noe for just deg.

4. mars inviteres forøvrig til slippfest og kalas med livemusikk og honningdrikk på Pokalen (SJEKK UT FACEBOOK-EVENTET HER!)
vi gleder oss no inni hekken, som de ville sagt i Flekkefjord.

Sjekk Tigerbloggen for smakebiter på bladet og KJØP BRANSJEVELTER PÅ TIGERNET

Sjekk ut en av mange bidragytere; fabelaktige Biru Baby:

UKAS KLASSIKER: KING TUBBY – SOUND SYSTEM INTERNATIONAL DUB

kingtubb

King Tubby er en av de aller største navna innafor den helt eksepsjonelle jamaicanske musikkhistoria. På 50-tallet dreiv Osbourne Ruddock, som moren hans kalte ham, en en liten sjappe i Kingston der han reparerte radioer og liknende. Med en opparbeida fingerspitzgefühl innen grovelektronikk bygde han et eget sound system og blei på grunn av den fete lyden et populært innslag på de stadig mer populære gatefestene og dancehall-happeningsa på den karibiske øya.

Dette gode ryktet førte ham mot slutten av 60-tallet inn i Treasure Isle, studioet til Duke Reid, der han hadde som oppgave å mixe såkalte versions – altså b-sida på singler med instrumentalversjoner av tittellåtene. Og det var her Tubby skulle bidra til revolusjon: du trengte ikke nøye deg med å dra ned vokalspora, du kunne fikle med all instrumenteringa, legge på ekko og lage en helt ny versjon av låta; en remix!

Seinere skulle King Tubby få boltre seg med utgivelser av top boys som Bunny Lee, Lee Perry og ikke minst de uforliknelige platene til Ausgustus Pablo.

Denne samlinga, kom ut noen år etter det tragiske drapet på King Tubby i 1989 (vi overlater til Lee Perry å spekulere rundt hvem gjerningspersonen var).

Den inneholder noen av de eldste eksperimentene Tubby gjorde ved miksebordet med låter av en annen legende, Clancy Eccles. Eccles ga ut skiver allerede da det het blue beat på tidlig seksti-tall og med størrelser som The Dynamites, King Stitt og en lang remse andre.

Sound System International består av groovy, tjalla og / eller smoothe dubs av klassikere som Kingston Town og Bangaran Crash. Coveret er rundhånda utstyrt med utfyllende kommentarer, noe som er stor stas for den kvalitetsbevisste dub-connoisseur, og skiva står som et av mange viktige ettermæler etter hans majestet King Tubby. En klassiker og et stykke kulturarv som rocker Tiger med jevn frekvens.

KING TUBBY PÅ TIGERNET

LES DEG OPP PÅ DUB-HISTORIA HER

Sjekk ut greiene under og føl deg irie:

TIGERTIPS: PAAL NILSSEN-LOVE – News From The Junk Yard

a2260682977_10

En kan snu og vende på ham alle veier, Paal Nilssen-Love har ikke noen latside å ligge på. For noen par uker sida blei de ti beste utgivelsene hans i 2015 (!) kåra av
Deichmanske
sin utmerka musikkblogg, og blant dem var “News From The Junk Yard”, som blei gitt ut helt på tampen av fjoråret og som nylig fant veien inn i sjappa vår også.

De fleste er vant til å oppleve Nilssen-Love der han sitter på trommestolen, i band som The Thing, tidligere Atomic, Offonoff – for ikke å glømme hans behemoth av et orkester – Large Unit, samt et utall samarbeidsprosjekter av kortere eller lengre varighet. På denne plata har han reist seg og rota fram alskens perk-stæsj han har raska med seg gjennom sin evige turne gjennom alle verdensdeler. Han inviterer lytteren til å bli med på en aural reise hvis assosiasjoner kan ta en fra et mystisk øst-asiatisk tempel med gonger og greier, via det som i noen sekunder høres ut som et barn som går bananas med kjøkkenservise, før en plutselig havner i en rudimentær jam-session i Addis Abeba. Noen ganger nakent og nedstrippa, andre ganger høres det ut som tjue folk er i sving; improvisert, men aldri tilfeldig.

“News From The Junk Yard” er intens og krevende og aldri spesielt vakker. Likefullt er det en besnærende og svært interessant demonstrasjon av det rikholdige reportoiret til en av landets mest hardtarbeidende og inovative musikere, som Tiger med dette insisterende anbefaler de mest uredde musikk-friksa.

PAAL NILSSEN-LOVE PÅ TIGERNET

Få en vag idé av hva du kan vente deg med dette klippet fra et par måneder tilbake:

UKAS KLASSIKER: The Specials – The Specials

specials_x

I ukene før og etter årsskiftet blei det ene rocke-dødsfallet avløst av det andre, og et som kom i skyggen av brumlebassisten fra Stoke-On-Trent (RIP Lemmy!) var det til The Specials´ eminente trommis John Bradbury, som vandra til de evige ganja-åkre 28 desember. I den anledning er det betimelig å løfte fram det engelske ska-bandet han var en sentral del av like til det siste.

De myste nok litt skeptisk på hverandre, punksa og rastaene, før de gjorde felles musikalsk sak, og sjeldent – nei, vi sier aldri – har den komboen fortona seg så fett som på Specials sjøltitulerte debut. Bandet var flaggskipet til den udiskutabelt toneangivende 2Tone labelen, som ellers hadde grupper som Madness, Selecter og The Bodysnatchers i stallen.

Det som er så sjeldent kult med denne plata er at den består BARE av bra låter. I tillegg til store sjølsmidde tunes som “It´s Up To You” og “Blank Expression”, er jamaicanske reggae/ska-classics som “Monkey Man” (Toots & The Maytals) og “Too Much Too Young” (Lloyd Charmers) adoptert og gitt et tilsnitt overbevisende sosialrealisme fra arbeiderklasselivet, uten at det går på bekostning av humør eller dansevennlighet. På “A Message To You Rudy” bidrar sågar legendariske Rico “The Man From Wareika” Rodriguez på trombone, akkurat som han gjorde på Dandy Livingstones original fra 1967. The Specials var antirasisme omsatt i praksis på den hyggeligste måten en kan tenke seg, og et velfortjent, øldunstende, men fortsatt friskt pust av moro inn i en traurig engelsk gatevirkelighet.

Seinere skulle The Specials bli allemannseie gjennom låta “Free Nelson Mandela” fra 1984, som på tross av et brutalt rettferdig budskap blir litt vel cruisebåt-aktig for oss her på Tiger. Men denne skiva (og forøvrig oppfølgeren “More Specials” fra 1980) holder så jævlig mål fra start til slutt, igjen og igjen. Respekt!

THE SPECIALS PÅ TIGERNET

Føl på vibben her:

UKAS ALBUM: For Pete’s Sake – In Faith And Loyalty

pete_x

Når de første dryppene fra In Faith In Loyalty lakk ut på verdensveven førte det sporenstreks til salig stemning og gjennomgang av ulike mosh-stiler på sjappas intime dansegolv. Fyttifasan, så stilreint hadde ikke de eldste medlemmene av Tiger-kollegiet hørt det bli gjort sida siste halvdel av nittitallet. Den amerikanske kunstneren Banks Violette formulerer det elegant med en tekst i innercoveret: “(…) it sounds like the Hardcore you remember, but (even better) sounds like WHY you listened to Hardcore in the first place.”

For Pete´s Sake har vært en snakkis i et par år allerede, før det viste seg å være hold i ryktene ved noen spinnville konserter i løpet av fjoråret. Nå er skiva her, gitt ut på Maryland-selskapet React!, som de siste åra har stått bak utgivelser med knallband som Give og Mindset.

At det blir litt kneking om gamle da´r er vanskelig å unngå, idet For Pete´s Sake er en 2016-inkarnasjon av Sportswear, og har et punk-rulleblad som strekker seg tilbake til Rectify, Lash Out og Onward, like til den alkoholfrie ursuppa da skateboard var forbudt. Med såpass voksne folk involvert, og det med en tilnærming til musikken som holder seg strengt innafor Kodeksen, er det objektivt sett mye som tilsier at dette kunne blitt platt, klamt og patetisk. MEN DET LÅTER SÅ INNI HELVETE FRESHT! Dette lukter ikke reunion eller reaksjonær retro. In Faith And Loyalty er ikke “The Shape of Hardcore To Come” med synth, ironi, jazz eller fjas, det er “The Shape Of Hardcore”. Punktum.

FOR PETE´S SAKE PÅ TIGERNET

Slutt på skolen og hør “Deeper Praise” her:

ÅRETS TOPP 10 PÅ TIGER!

champion

2015 viste seg å være nok et år hvor det var vanskelig å løfte fram skarve ti utgivelser. Kjepphester er slakta, vetoer nedlagt, allianser bygget og brutt og en kollektiv erkjennelse oppnådd: Resultatet blei slik; rekkefølga er tilfeldig:

JAAKKO EINO KALEVI – Jaakko Eino Kallevi

INCULTER – Persisting Devolution

KÖNSFÖRRÄDARE – End Of History

TAU CROSS – Tau Cross

COLLEEN GREEN – I Want To Grow Up

BEGLOMEG – Eurokrjem

FAMLENDE FORSØK – Washing China

SIBIIR – Swallow / Trap Them

PROTOMARTYR – The Agent Intellect

SLEATER-KINNEY – No Cities To Love

I en randkommentar skal her loggføres honourable mentions av KNALLSTERKE boblere som DEATHHAMMER – Evil Power, GHOST – Meliora, FIDLAR – Too, REGN – Mareritt, ELEPHANT9 – Silver Mountain, SLAYER – Repentless, BISHOPS GREEN – A Chance To Change, LIGHTNING BOLT – Fantasy Empire, NIGHT BIRDS – Mutiny at Muscle Beach, BÄDDAT FÖR TRUBBEL – Två Sjundedelar Av Ett Liv, COLIN STETSON & SARAH NEUFIELD – Never Were The Way She Was, CONNY NIMMERSJÖ – Tänk, Nyss Var Här Så Trevligt og PIG EYES – Pig Eyes

We salute you!

UKAS ALBUM: BARREN WOMB – NIQUE EVERYTHING

barrenwomb

Riktigok var sluppet et par frampeik de foregående årene i form av et par singler m.m., men da albumet The Sun Is Not Yellow, It´s Chicken kom i fjor blei folk på opptil flere halvkuler djupt imponert. Et band bestående av kun en gitarist og en trommis kom med ett ramlende og ravende ut av UFFA-huset og leverte heftig noiserock som var aggressiv, kjapp og bråkete, men med en serie twists som gjør Barren Womb til noe helt særeget.

Sjøl om det ikke har gått så veldig mye mer enn halvannet år siden fullengde-debuten, byr oppfølgeren på helt nye finurligheter. Det går fortsatt fet, blytung og støyende moderne hc med emo-elementer (merk at vi her sjølsagt holder oss til den klassiske definisjonen av e-ordet) – men også fyllt av overraskende seige americana/blues-licks. Alt dette med trønder-glimtet i øyet, uten at det glir over i flåsete humorrock – på tross av fortsatt rimelig juicy låttitler som Make Sure You Get Yr Whole Head In Front Of The Shotgun og Man Fucks Burning Goat. Nique Everything er ei plate som umiddelbart høres veldig bra ut, og som bare vokser seg større for hver gjennomlytting. Stående applaus fra Tiger, for ei plate som kommer til å bli en nær følgesvenn inn i det nye året.

Sjekk også ut splitten deres med den glimrende amerikanske trioen Grizzlor som kom for ei lita stund sida.

BARREN WOMB PÅ TIGERNET

Hør en spretten rakker fra nyskiva her:

TIGER TIPS: KRIM U – 1980-1983

krim_u_1981_1983

Krim U – en fortsettelse av punkbandet Kriminell Ungdom – hadde noen små, men intense år på starten av åttitallet, da storpolitikken var på sitt mest ræva, mens musikken var disproposjonalt fet. Og den som har labba gjennom Narvik en høstkveld har erfart at det er ikke akkurat er trang til å lage fusionjazz som sniker seg på. Det blir post-pønk, vøtt! Med all heder og ære til bygde-oi! landet rundt, Krim U er something else, det er storslått og beikmørkt, og låter av en pussig grunn velprodusert, men aldri, aldri overprodusert.

Tidligere har Krim U kun vært å finne på relativt obskure samleplater, men nå er altså en dobbel vinylutgivelse tilgjengelig for den gemene hop. 1980 – 1983 er en samling demoer, konserter og opptak fra øvningslokalet og er samarbeid mellom et nyere tilskudd til staben av undergrunns-krønikeskrivere, SSP, og gode gamle Snack Ohm Tapes. Vi venter med skrekkblanda fryd på neste uslepne juvel de klarer å finne fram fra loft, kjeller, naust, gamme eller sjark.

KRIM U PÅ TIGERNET

Føl på “Tinnsoldat” under: