Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjorde at det føltes som Harald Are Lund ikke bare snakket fra hjertet, men at hele jobben var fylt med hjertet hans. Hans profesjonalitet var alltid også personlig. Om han var en av de heldige som hadde en sjef som lot han arbeide med integritet eller om dette var noe han måtte kjempe hardt for vet jeg ikke, men det gjorde han til forbilde i et musikkliv i akutt fare for over-profesjonalisering. Profesjonalisering uten fingeravtrykk og personlighet er et annet ord for glatt ensretting og kjedsomhet. Aldri ord man kan bruke om Harald Are Lunds arbeid!

Idag snakker man om influensere og viser til manierte og anstrengte iscenesettere med desperasjon dirrende bak øyelokkene. Harald Are Lund var så langt unna dette som man kan tenke seg, med sin lune, rare ro. Men svært få har hatt større påvirkning på norsk musikk enn nettopp han. Kanskje ikke i antallet han har påvirket, men i hvor dypt påvirkningen har satt seg og i ringvirkningene det har gitt.

Måten han tok imot stadig nye generasjoner unge visjonære med kritisk respekt og høflighet var helt avgjørende. Alle trenger litt bekreftelse iblant, spesielt når man er ung og nyskapende. I vår tid opplever et alarmerende antall unge mennesker meningsløshet og mismot. Det tror jeg kan knyttes til at man vokser opp med en massiv vegg av likegyldighet fra samfunnet. De voksne er for travle, tradisjonell media er lukket og sosiale media er en nedadgående spiral av irrelevans. Vi er sulteforet på mening og sammenheng. Slik Harald Are Lund ga til hver eneste låt han spilte.

Flere har pekt på hvordan Harald Are Lunds arbeidsliv representerer en reise gjennom en generasjons medieutvikling, fra NRK som mediemonopol og monokultur til dagens mediemylder. Likevel er det påfallende at NRK i dag gjør mindre for mangfoldet av norsk musikk enn i monopoldagene i 1984. Hvis man den gang hadde ihvertfall ett Harald Are Lund program i måneden, er det bedre enn gapet vi har idag mellom de i seg selv prisverdige iniativene MGP Jr og Urørt på den ene siden og feiringen av de feirede på P3 Gull.

Det er hyggelig med mimring, men det kan også bli for mye av det gode og det blir fort forutsigbart og på bekostning av det som skjer idag. Selv Harald Are Lund lot seg fange av P13s nostalgislagside. Når man ser at P13 legger ned programmer med samtidsfokus, mens en rekke programmer med slagere fra gamle dager holdes i live, kan man lure på om Vidar Lønn Arnesen og DaCapo har en skjult innflytelse på P13 redaksjonen.

Jeg var ikke interessert i Harald Are Lunds siste programserie på P13 hvor han så tilbake og "spilte sitt liv". Harald Are Lund for meg er nysgjerrighet, overraskelser og det kritiske blikket som skaper sammenheng og mening i det som skjer akkurat nå.

Takk for alt du var og gav Harald Are Lund!

Hilsen

Kristian Kallevik