(foto Karl Halse)

”Progress Mailorder, du snakker med Tor André!”

-Mitt første møte med Tor André var en annonse for Progress Mailorder i Musikkavisen Puls rett etter at Blitz Hits CDen fra 10-årsjubileumet kom ut. Det må ha vært i 1992. Jeg kan godt huske at den første bestillingen var de to første studioalbumene til Life… But How to Live It? på vinyl. Etter det ble det en tett relasjon. Tor André sendte mange pakker opp til Bodø og begynte etter hvert å ringe hjem til meg på foreldrene mine sin fasttelefon. Det ble lange samtaler om hardcore/punk og livet generelt.

-Jeg husker jeg følte meg veldig sett av han til tross for at han holdt til på Østlandet og jeg bodde i nord. Jeg kan huske at jeg og Tor André reflekterte mye sammen. Tor André var opptatt av at Norge var et langstrakt land geografisk og at dette var en utfordring når det kom til å skape en tett scene. Tor André var alltid opptatt av at flere band måtte følge Life… But How to Live It? sin modell og spille hele Norge fra nord til sør. En kunne ikke bare reise på turné i Tyskland hvis en hadde som ambisjon om å få et navn også i Norge mente Tor André. Dette var veiledning som traff mitt hjerte. Da jeg senere gikk i gang med å hjelpe The Spectacle med å booke sine turnéer, var det alltid viktig å få inn spillejobber på Inndyr eller i Ørsta. Ofte var disse spillejobbene mye gøyere og viktigere enn de i København og Milano.

-I 1996 husker jeg at jeg planla å reise til Oslo for å se en av So Much Hate sine mange avskjedskonserter. Jeg kan huske at jeg nevnte det for Tor André at jeg vurderte å ta turen til Oslo og kan huske at han skrev et brev tilbake om at jeg gjerne kunne bo hos han, men han spesifiserte et krav om at jeg ikke måtte spy ned hele leiligheten siden han og de andre som bodde der var sånn halvveis straight-edge. Jeg husker at jeg synes dette var en festlig invitasjon. Jeg endte dessverre ikke opp med å reise. Det skulle likevel vise seg at denne invitasjonen var åpen så lenge han levde…

-Mot slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet skulle det bli utallige timer på madrass på gulvet i leiligheten til Tor André. Han var alltid på giversiden og det var aldri et nei i hans munn. En gang husker jeg vi sikkert var 15 personer som lånte leiligheten hans en helg i forbindelse med en konsert på Blitz, selv så dro han til foreldrene sine for å sove. Jeg tror det at jeg og de andre i min gjeng var fra ulike avkroker i Norge gjorde at relasjonen til Tor André ble helt spesiell. Tor André og Tiger ble vårt forankringspunkt i Oslo. Vi ble rask kjent med hele mennesket. Tor André kjente etter hvert begge brødrene mine og traff dessuten foreldrene mine.

-Tor André var helt unik. Jeg tror det jeg satt aller størst pris på var at han hadde en evne til å utfordre meg og de perspektivene jeg hadde. Det gav grobunn til mange gode samtaler. Jeg savner han!