Stikkordarkiv: Fysisk Format

Sjappesnakk: Agenda

Foto: Ivar Vasstveit

Agenda er tilbake! Hardcore-stayerne fra Stavanger kliner til med sitt mest apokalyptiske og ambisiøse verk til nå. Mer aggende og surnet enn noen gang, og med nye høydepunkter i låtporteføljen. Vi tok en sjappesnakk med Hans-Olaf fra bandet i anledning skiva, som er ute i dag på Fysisk Format.

Det har gått en del år siden forrige tolver-framstøt fra Agenda, «Menneskehetens massegrav» fra 2014. Tida flyr! Hvordan har Agenda utviklet seg i løpet av årenes gang?
Nja. Det har nå vært litt liv i oss etter “Menneskehetens Massegrav”. Vi ga ut en splitt-7er med trønderske Mørkt Kapittel høsten 2014 og en splitt-7er med danske Afmagt i 2017. Men det har vært et par rolige år inni mellom der, og du har helt rett i at tida flyr. Når det kommer til det du egentlig spør om har Agenda blitt det man kan kalle litt mer voksent. Hvis det går an å si i denne sjangeren. Selv om mange kanskje ikke kommer til å høre det har vi vokst litt fra det “rett frem i 220 hele tiden”-kjøret vi var på tidligere, og vi har lært oss at vi kan roe litt ned mellom mellom d-beat-slaga. Samtidig har nok det lyriske forandra seg noe da vi var veldig politiske før, mens nå har de forskjellige politiske ståstedene innad i bandet endt opp med et fokus på det vi er rimelig enige om: At verden går til helvete. Så kan vi ta diskusjonen på øvingsrommet om det er sosialisme eller anarkisme som vil redde oss. Hah!

Tittelen på den nye plata er «Apocalyptic Wasteland Blues». Det tegner til at det er dystopisk stemning i Agenda-leiren. Hva handler egentlig plata om?
Plata skulle egentlig hete “Cognitive Dissonance” da det er min påstand at folks kognitive dissonans er hovedgrunnen til at verden går til helvete. Men etterhvert som vi tygde mer på den tittelen konkluderte vi med at vi ikke ville være så pretensiøse og heller gå for et litt mer pønka navn med et lite hint av humor, selv om jeg tror ingen andre enn oss selv ser noe humor i verken tittelen eller musikken. Plata handler om mye og ingenting. Noen av sangene er i grunn bare satt sammen av setninger som høres kule ut, da naturligvis med masse død og fordervelse som sjangeren dikterer. Mens andre sanger har et klart budskap om at vi mennesker behandler både hverandre og jorda særdeles dårlig. Plata presenterer ingen løsning til det hele. Derfor var “Apocalyptic Wasteland Blues” enda mer passende.

I harde tider som våre er dystopien ikke langt unna, men desto viktigere kan det være å holde motet oppe og jobbe for den verdenen man vil ha. Kommer det noen gang utopisk musikk fra Agenda? Hva er deres utopi?
Dette rører jeg litt med i svaret til det første spørsmålet. Vi deler nok ikke en felles utopi innad i bandet da vi er splitta mellom rød og kølsvart ideologi. Så her tar jeg egoismetoget helt til endestasjonen, som de fleste vokalister ville gjort, og skriver litt om min utopi. Og jeg mener at verken staten eller det “frie” markedet presenterer en løsning for de store problemene vi står ovenfor. Slik jeg ser det har staten vært et flittig brukt verktøy av kapitalen for å sikre et fokus på profitt fremfor jordas velvære samtidig som den individuelle friheten har vært fraværende i de sosialistiske prosjektene som har eksistert, mye på grunn av sosialismens legitimering av statlig voldsbruk mot de individer som ikke føyer seg. Verden må gå gjennom en desentraliseringsprosess hvor hovedfokus blir selvforsyning og reelt demokrati hvor folk har reell individuell frihet. Og ikke minst sannhet, som vi idag er veldig opptatt av å fornekte som art. Jeg sier det igjen: Kognitiv dissonans. Slå det opp. Sånn! Stopper der jeg før jeg forviller meg inn på en sti stappa med motstridende sitater fra Emma Goldman og Bill Hicks. Til ditt spørmål om det noen gang kommer utopisk musikk fra Agenda: Nei. Vi har nok innsett at verden går til helvete og at vi heller vil gjøre det vi kan best: Lage hard musikk om død og fordervelse. Med litt humor i form av de for lengst oppbrukte klisjeene som vi elsker så inderlig. Takk for meg!

AGENDA PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Karina Ljone fra Blood Command

Endelig ny vinyl fra Blood Command! En tolvtommer som følger opp Arsonist-fortellingen som går nesten hele veien tilbake til bandets spede begynnelse for over ti år siden. Det er selvfølgelig en merkedag på Tiger i dag, og vi feirer skiva med å spille den høyt og gjennom noen kjappe poeng med vokalist Karina Ljone.

Hva er favorittlåta di fra den nye Blood Command-tolveren «Return of the Arsonist»? 
Favorittlåten min på den nye EPen må være «No Thank You». Den er gøy å spille, har mye variasjon, og masse fin koring. Jeg liker så godt når gutta må jobbe litt med syngingen og, hehe.

Hva ville være ditt første vedtak dersom du ble kulturminister?
Gi mer støttepenger til musikere og artister.

Hvilken musikk går det mest av i bandvanen?
I bandbilen går det mye i egne propper, men når vi hører sammen, er det mest gamle klassikere. Mye Abba, Cher, Boney M, Belinda Carlisle, med mer.

BLOOD COMMAND PÅ TIGERNET

Tigertips fra Nag

Nag er innom Oslo for å spille konsert med Sovereign, men før kvelden tar fullstendig fyr borte på Vaterland stakk trioen innom Tiger for å anbefale noen plater fra den skitnere kanten av sjappa til dere Tigerkunder.

Ørjan:

Uncle Acid & the Deadbeats – Blood Lust

Jabba – Vice

Arnfinn:

C.H.U.D. – Drapsmaskin

Halshug – Blodets Bånd

Peter & the Test Tube Babies – Mating Sounds of South American Frogs

Espen:

Pissed Jeans – Why Love Now

The Good, the Bad and the Zugly – Anti-World Music

Nag på Tigernet

Sjekk ut konserten på Vaterland her

Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske “Mjusic”. Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke “Mjusic”-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Første episode av Fysisk Format-kulturmelding!

Husplateselskapet Fysisk Format feirer 10 år i 2018 og har gjennom året feira med brask og bram. Framover skal labelet legge krona på verket gjennom sin egen kulturmelding: “Why Music Matters”. Se første episode under her, med intervjuer av folk som har vært i og rundt Fysisk Format gjennom årenes løp.

Ukas Album: Nag – Nagged to Death

Andreskiva til Nag i hus dundret inn dørene på Tiger i dag tidlig! Den siste misdannelsen fra disse passiv-aggressive motorhuene fra vestkysten kjører opp samme traktorveien som sist: en grådig sammensveising av Motörhead og Burzum.

Skiva ligger an til å virkelig ta sjappa med storm, slik forgjengeren gjorde, hvor førsteopplaget røk ut fortere enn du kan grynte bandnavnet deres. Slå til raskt nå når nettene blir lange og det åndelige armodet setter inn.

NAG PÅ TIGERNET

Tigertips: Obliteration – Cenotaph Obscure

Det går noen år mellom hver gang Obliteration slipper skive. De bruker god tid, slik deres sirupsseige death metal også gjør. Men hver gang budskapet når oss om at ny musikk er på vei, rydder vi tid i kalenderen på slippdagen og de kommende ukene, for da vet man at det er forbanna bra metal i vente.

De plasserte seg i toppsjiktet allerede fra den Fysisk Format-utgitte “Nekropsalms” i 2009. På dagen ni år senere kommer “Cenotaph Obscure” og breier ut lydbildet litt – det låter litt mindre grovkornet og mer episk enn før, så klart uten at det særegne Obliteration-soundet forringes. Akkurat slik vi vil ha det!

OBLITERATION PÅ TIGERNET

Ukas Album: Leonov – Wake

Leonov er tilbake med sin andre plate, denne gang på huslabelet vårt Fysisk Format! Det har kriblet i fingrene etter å sette ut denne skiva i sjappa helt siden vi fikk den fra trykken, med sitt utbrettbare cover, forlokkende motiv og ikke minst: det forjettede innholdet som lusker rundt i rillene her.

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Leonov lokker lytteren inn i et kammer av mørk, melankolsk doom som får det til å blåse kaldt der oppe i himmelhvelvet – med andre ord Celestial Doom, som de selv sier. Nå som oktober glir inn i november og soltimene virkelig er på vikende front, finnes det ikke bedre akkompagnement enn Wake.

LEONOV PÅ TIGERNET

Ukas Jubilant: Haust – Ride the Relapse

Tenk at det har gått ti år siden den første Fysisk Format-langspilleren ble utgitt. Det er heller ingen sped begynnelse, for Haust-debuten “Ride the Relapse” la grunnlaget for en helt ny, malevolent misdannelse av punk, noiserock og metal. En oppskrift som en drøss band i undergrunnen har tatt til seg siden, uansett avskygning av den etter hvert så svære hardcore-paraplyen.

Et sånt jubileum går selvfølgelig ikke forbi i stillhet. Snarere tvert imot, siden Haust-besetningen av 2008 gjenforenes for én kveld for å spille plata i sin helhet. Dette skjer førstkommende lørdag, 16. juni 2018, under Fysisk Fest på Blitz. Facebook-event her.

Og, forresten? Det er kun ett eks igjen av Ride the Relapse på vinyl.

HAUST – “RIDE THE RELAPSE” PÅ TIGERNET

Ukas Album: Spurv – Myra

Det som nok må være Norges beste instrumentale rockeplate noensinne kommer ut i dag. Albumet heter “Myra” og bandet heter Spurv.

Albumet er en ordløs utforskning av tilværelsens gåtefullhet gjennom intens og melodiøs instrumentalmusikk, støyete droner, orkestrale clustere og inderlig postrock/metal.

 

Spurv – “Myra” på Tigernet