Hei og gratulerer med slipp! Vi tar sportsjournalistenes spørsmål; hva føler du nå?

Takk! Akkurat i dag har jeg vært litt nedfor uten egentlig å vite hvorfor, men i forhold til albumslipp så er jeg veldig happy. vi har sittet på den plata her veldig lenge nå, og det er utrolig digg å få den ut. føler meg vel egentlig litt stolt.

I pressemeldinga står det at dere siden sist plate har lært dere å spille instrumentene deres, sto det virkelig så ille til?

Ja egentlig as. Det kan jo være veldig kult det og, men det funker ikke å fake det. Man må liksom treffe den sweet-spoten midt i mellom om det skal gå.

Kan du fortelle litt om hva det nye bandmedlemmet Kaspar Nikolaisen Hegre på keys tilfører bandet? Hvordan er soundet på denne plata annerledes fra forrige?

Vi visste at vi savna ett eller annent. Vi merka når vi spilte sammen at det var vanskelig å komme helt dit vi ville med bare oss tre. Vi prøvde ut en gitarist til også, men det var egentlig jævla kjedelig. Så skrev jeg "U" som du kan høre på plata, med det pianoriffet, også balla det liksom litt på seg. Han er jo egentlig den eneste av oss som har et litt dypt og seriøst forhold til instrumentet sitt. Når det er sagt så er nok hans viktigste oppgave likevel sosialt. Han roer liksom ting litt ned når det blir intenst og tar av litt og sånn.

Hvor er det vi tas med i tekstuniverset?

Inn i gjengen vår, i hodet mitt, litt ut av de rammene som vanligvis gir deg trygghet og felleskapsfølelse. Felles for låtene er vel at de alle tar for seg følelsen av å stå litt på utsiden av ting. De er en invitasjon til å se verden gjennom brillene til en brilliant fuck-up. De som sparker og slår og skriker, og nekter å la seg dras inn i voksenverden. Som ikke stoler på noen andre enn hverandre.

Hvordan er man en brilliant fuck-up? Er det en slags selvvalgt utenforskap?

Haha! Det kan man vel på en måte si. Den følelsen av utenforskap jeg har kjent på opp gjennom har aldri føltes som selvvalgt, men heller veldig ekte og overdøvende. På den annen side er jeg en hvit mann i norge. Det er grenser for hvor utenfor ting jeg egentlig kan stå. Jeg har det privilegiet at jeg aldri blir sett på to ganger, jeg får innpass steder andre ikke får, og jeg kommer ikke til å bli oversett av en arbeidsgiver eller utleier på grunn av navnet mitt. Det er vel heller noe med at jeg ikke liker når andre prøver å bestemme over meg eller andre. Hvilket folk virker veldig opptatt av at de skal få lov til.

Hvordan kan man se deres politiske engasjement i disse tekstene?

Tekstene mine er ikke spesielt politiske. jeg ser veldig opp til folk som får det til, men jeg vet ikke om jeg gjør det selv. Nå er det heller egentlig ikke målet med Duvel. Vi er mest bare hypp på å være et fett rockeband. Vi er hypp på å være Wu-Tang eller Stones lissom. Vet du hva? Jeg tar det litt tilbake. Eels er en ganske politisk låt. Jeg var på en utstilling i Berlin med den colombianske kunstneren Beatriz González. Den reflekterte mye rundt krigen mot narkotika. Jeg ser det som en krig mot folket. Jeg så paralleller til Kurdistan, Palestina og USA. Satte meg ned og skrev Eels med en gang.

Dere blir kalt et Blitz-band. Hva er deres historie med Blitz?

Vår historie med Blitz kan kort oppsummeres med at vi hadde vært et mye mer dritt band om det ikke var for Blitz. Vi spilte inn hele første albumet vårt nedi kjellerstudioet med Bjørn for nesten ingen penger. Det var veldig viktig. Det er også et sted vi alltid har fått spille så mye konserter vi bare vil nesten. Det er der vi stort sett har lært oss å spille live. Når det er sagt så ser ikke vi på oss som et Blitz-band. Tror ikke folk på huset stort sett gjør det heller. Vi er et oss-band bare. For meg personlig har Blitz også vært dritviktig. Da jeg kom dit som tidlig tenåring gikk jeg fra og bare være et bøllefrø til å være et bøllefrø for en grunn. Jeg hadde alltid følt at alt skurra, men da jeg kom dit ble jeg presentert med et vokabular jeg kunne bruke til å sette ord på det.

Har dere troa på musikk som en politisk kraft? Hvorfor/hvorfor ikke?

Det er ikke noe vi har prata så mye om. Jeg personlig har det. Jeg har fått masse politisk skolering gjennom musikk. Det er et helt ekstremt effektivt verktøy for å sette ord på følelser, og politikk er jo mye følelser.

Er dere selv aktivister utenom musikken? Hvordan påvirker det bandet?

Ja, holder jo litt på med det. Jeg tror det påvirker på den måten at man sitter igjen med en del opplevelser som man kanskje ikke deler med alle andre. Om man har blitt gassa, sitti litt på glatta eller stoppet og ransaket sammen så blir man nok en del tightere som vennegjeng. Jeg husker for eksempel godt første gangen jeg ble trukket kniv på. Da var jeg 16, og det var to voksne nazister som prøvde å ta livet av kompisen min, bare fordi vi hang på Blitz. Det var egentlig da det gikk opp for meg at politiet og rettssystemet ikke er ute etter å ta vare på vanlige folk. Så ja, man må stole på og ta vare på de rundt seg, og jeg tror det tankegodset blir med inn i hvordan vi fungerer som band og. Det her var egentlig litt spennende, jeg har ikke tenkt over disse tingene før.

Har dere noen band som er forbilder når det gjelder politisk engasjement?

Alle i bandet digger Kendrick Lamar. jeg husker veldig godt da good kid, m.A.A.d city kom. Det er ikke en direkte politisk plate, men den beskriver en oppvekst preget av fattigdom og vold. Da To Pimp A Butterfly kom så gikk vi på videregående. Han var sintere, og det svingte så sjukt. Det slo hardt ned. Ellers så er jo The Clash etter min mening verdens beste pop-band.

Hva ønsker dere at de som hører på plata skal føle?

Ekstase. Og et behov for å bruke masse penger på oss

Hva skjer videre med Duvel nå, har dere noen planer og drømmer?

Vi har vært en liten runde til i studio. Folk får vente å se hva det blir. Ellers så er vi bare hypp på å spille masse konserter. Det er jo derfor vi driver med det her egentlig. Vi er ikke sånn kjempeflinke til å organisere og orge ting, Så hvis noen folk som er driver litt med det leser det her må dere ikke være redde for å ta kontakt assa. Ellers har vi egentlig bare tenkt å fortsette å gjøre ting på vår måte.

Coverfoto: Linnea Vestre