For å velge en skive som endret livet mitt, så må man gå godt og langt inn i seg selv for å finne ut NÅR livet endret seg. Jeg tror timing spiller en stor rolle i akkurat dette. Hvor man var mentalt i livet.

Som veldig ung liten fjert fra Karmøy, så gikk det i klassisk rock n’ roll som Chuck Berry, Elvis Presley, Blues Brothers, Little Richard, Joe Cocker o.l Og jeg kan si med hånda på hjertet at jeg var den eneste i hele vennekretsen min som lytta til så gammel musikk. Tatt til betraktning, dette var tidlig på nittitallet.

Jeg ble introdusert til punk (les; skatepunk), i en alder av 15 ca. Jeg befant meg på en husfest i Stavanger, og anlegget blæsta ut noen fete riff og fengende refreng som låt: «Black coat, white shoes, black hat, cadillac, yeah, the boy’s a time bo-o-omb», etter det var jeg solgt. Låten «Timebomb» pumpa kraftig hele kvelden. Rancid var en vesentlig stor prosentdel av mine trommehinner etter det.

SÅ, hvis jeg skal være skikkelig klisjé, så må jeg si «And out come the wolves…» av Rancid. Det var skiva som laga ringvirkninger for meg. Kort etter det kom Sublime - selvtitulert,(jeg røyka aldri weed da, eller røyk generelt faktisk) Millencolin - Life on a Plate, og låten Dammit av Blink 182, som bare strakk ut sansen min for mer, mer og mest punk. Det var altoppslukende. Jeg har aldri spilt i et ska-band, og aldri mekka en ska-sang, men jeg kommer alltid til å ha en elsk for skapunk.

Senere kom det mer hardcore-punkmusikk inn i bildet, som formet litt mer hva jeg er komfortabel med å fremføre. I det lille hardcoremiljøet i Stavanger/Sandnes fant jeg min personlige stemme. Og det var bare «all downhill fra der». Det er et uttrykk som sier Punk Rock Saved My Life, men jeg tror det er rake motsetningen. Punk Rock Ruined My Life høres en del mer rett ut. Økonomisk i allefall.

Alle som spiller i band vet godt at det er praktisk talt økonomisk selvmord å drive med musikk. På hobbybasis hvertfall. Å spille PUNK gjør det ikke lettere. Å LIKE punk gjør det ikke lettere. Spesielt ikke om man avhengig av å samle på vinyl. Som meg. Jeg kan ikke skryte på meg en svær samling med plater, iom det koster å samle på faenskapet. Kjenner det i magen bare jeg ser band selger vinylutgave av plata si. En glede. Men lommeboka mi, not so much. Men det er verdt det. Å spille punk, er verdt det. Å dele gleden av å lage ny musikk med venner i et lite og usjarmerende rom, er verdt det. Å få skryt og anerkjennelse for å gjøre det man elsker, GJØR det verdt det.

Dangerface starta med en liten testøving en seig desemberkveld. For å se om dette kunne vært litt gøy. Vi trodde aldri vi kom til å reise rundt på inn og utland for å spille låtene vi lirer ut av oss i det der mørke rommet. Men sånn ble det. Og mer skal det bli. Og eldre blir man. Vi gjør dette til vi er for gamle til å spille punk. Som er sikkert ca. Aldri.

Jeg tror ikke noen av oss hadde hatt det fett med å spille Vikingarna-covers på en brun pub i en falmende alder nede i Vågen i Stavanger en vinternatt. Jeg tenker FUCK det… men ironisk nok hadde det sikkert betalt mye bedre.

Punk er fett. Og i mitt tilfelle endra det livet mitt. Jeg har opplevd sååå mye, av den enkle grunn at jeg spiller i et band. At jeg tok et valg med å holde en mikrofon, hvor jeg ikke hadde peiling på hva faen jeg dreiv med. Er det beste valget jeg har tatt. Gøy ble det. Og gøy er det ennå.