1. Gal Costa – Gal Costa

La oss begynne forfra.. mine to største musikalske kick – foreløpig i livet – var åpenbaringene jeg fikk fra å oppdage brasiliansk musikk – spesielt den såkalte Tropicalia-bevegelsen – og no wave (burde hatt med No New York på denne lista). Gal Costa sitt første soloalbum blander alt som er fint med bossa, samba og vrengte gitarer spilt inn rett i bordet. Dette er psykedelisk rock-n-roll-nyskapenhet og studioteknisk kreativitet forent, eller populær-avantgarde om du vil. Tropicalia-bevegelsen var nok veldig inspirert av Revolver, og det høres, men de gjør det på sin egen måte, blander det med sin egen musikkultur og sine egne revolusjoner. Hele gjengen er involvert: Caetano Veloso, Jorge Ben og Gilberto Gil, men det er Costas mykhet og råskap som gjør denne plata ofte bedre enn de øvrige herrers egne soloplater. Noe av det jeg liker best er arrangementene til Gilberto Gil her, strykerne og blåserne som omkranser så lekkert rundt musikken, kontrasterer de vrengte gitarene.

2. Talk Talk – Laughing Stock
Laughing Stock er helt unik og det er utrolig hvor luftig og organisk musikken til Mark Hollis oppleves. Kjempetålmodig! Den intuitive approachen på denne plata er så sinnsykt inspirerende, her er det mye improvisasjon og musikere som sirkler rundt tekstene og melodiene til Hollis. Apropos tekstene, jeg skjønner ikke et eneste ord men det er noe av det sterkeste jeg vet om (litt som magien Cocteau Twins klarer å få frem med gibberish?). Kulmineringa av albumet finnes allerede på andrelåta Ascension: den ride-cymbalen og de gitarene der setter stemninga for et liv i musikk. Liker at Talk Talk bare ble bedre og bedre etterhvert, Laughing Stock er femte og siste plate (før den helt fantastiske soloplata til Mark Hollis). Oppdaga denne plata i Tsjekkia på turné med Monkey Plot, da flere i publikum i Brno mente at vi likna litt i soundet. Fint å oppdage egne favoritter gjennom at andre får assosiasjoner til det jeg driver med.

3. The Raincoats – Odyshape

Syns fortsatt dette høres ut som verdens friskeste band. Det høres ut som denne musikken har oppstått på en øde øy – med bare vage minner av fastlandets popkultur, men lydene fra tiden er der også, i en form for post-punk, en reaksjon på den maskuline versjonen kanskje. Tenker denne plata er et bra eksempel på den «bløte avantgarden» som skribent Susanne Christensen etterlyser i sin veldig fine musikk-essayistiske samling «Den Ulne Avantgarde». Med shrutiboks, litt bakgårdssalgs-aktig perkusjon eller spilt på noen velvalgte pinner fra den nevnte øya (England 1981?). The Raincoats kan for mange sikkert oppleves som primitivt men jeg opplever dette som høyst next level. Perkusjonen er så fin, på hver låt, får litt Moondog vibb på noen av de wood-blocksa. Fela og gitaren som bare gjør akkurat det som trengs, musikken som bare går fremover og aldri blir kjedelig. Tittelen er veldig mystisk og fin, orker ikke google om det betyr noe, men ordet Odyshape høres akkurat ut som dette soundet!

4. Neil Young – Prairie Wind

Hvor begynne med Neil Young, men jeg syns denne er veldig fin, og en plate ingen nevner noen gang. Kunne også valgt Silver And Gold (låta Razor Love!), begge i ca samme periode, rundt år 2000. Faktisk, hvis noen kunne satt sammen starten på denne og slutten på Silver & Gold så ville det vært mye bedre. Musikken til Neil Young er noe av det som har betydd mest for meg. Det starta med Massey Hall, over til de mer omtalte platene selvfølgelig, også har jeg falt for alle – spesielt de akustisk-orienterte platene – en etter en. Denne plata er voksen, country, men det er noe bra indie-aktig med soundet også. Hør denne på et godt anlegg! Neil Young-høyrehånda er den største innflytelsen jeg har når jeg gjelder gitar, måten han graver frem akkordene med tyngde og henslengthet. Men det er også et problem at ingen Neil Young plater er særlig fullkomne, det er alltid flere låter jeg syns er kjedelig. Men denne er plata betyr mye likevel, både fordi vi hadde denne i platesamlinga i oppveksten, og fordi jeg i senere tid har sett mye på konsertfilmen Heart Of Gold, som basically er live-versjonen av denne plata. Det er noe av det fineste av konsertfilm som finnes. Nydelige koringer av Emmylou Harris og co.

5. Blood Orange – Negro Swan

Kom opp en sånn Apple Music personlig topp-liste av hva jeg har hørt mest på siste åra, og rundt da jeg skrev låtene til The Clearing var den desidert største andelen Blood Orange, denne plata og også Angel Pulse. Jeg har alltid vært veldig opptatt av hip hop gjennom skateboard-kulturen og mange år på brett, men trenger ikke at det høres så veldig i min egen musikk. Liker at Dev Hynes tar det videre og forener så smakfullt sjangere og stiler, inspireres av samtidsmusikk og jazz, og en Arthur Russel link er jo åpenbar. Jeg inspireres av måten han tør å vise frem sine teiteste vokal-sider, inderligheten der. Ser for meg at han lager den musikken han elsker bare, det liker jeg, det oppleves veldig umiddelbart, som at han improviserer melodier i studio. På Moon prøvde jeg samme approach. Denne plata har så utrolig bra lyder, bra produksjoner, linjær låtskriving/produksjon. DIY på en veldig glamorøs måte.

Foto øverst i sak: Christian Strand