Kategoriarkiv: Sjappesnakk

Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske “Mjusic”. Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke “Mjusic”-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Christer Lunnan-Reitan

Dersom du var innom Tiger i perioden 2004 til 2008, er sjansene veldig store for at du ble kjent med Christer Lunnan-Reitan. Kraftpluggen fra Hobøl rula bak disken i de gylne årene da CDer faktisk var dyrere enn det dengang billige undergrunnsformatet vinyl.

Med sin legendariske musikalske oversikt, kunne han kjapt redegjøre for et tjuetalls nye skiver hver uke. Folk kunne komme opp til disken og dra de drøyeste forespørseler:

-Kan du anbefale et band med
a) skrikevokal på versene
b) syngevokal i refrengene
c) tappegitar-riff
d) litt baklengs samples
e) snakkevokal i bridgen?

SEFF! Christer bladde alltid opp minst tre band som passet beskrivelsen, nøye presentert og kategorisert.

Nyss var Christer tilbake på gamle marker for å levere kassett-knask fra hans nye band Monochrome Nausea, og vi fikk han til å bla opp sine topp tre skiver fra tida da han jobba her i sjappa:

1. Envy – Dead Sinking Story
Denne åpna opp forelskelsen min for musikk fra Japan, og danna grunnlaget for labelet jeg driver – Kakusan – som fokuserer på nettopp japansk musikk.

2. Calla – Collisions
Tidenes høstplate. Du finner ikke noe mer dystert, men som samtidig er så oppløftende.

3. Funeral Diner – Underdark
Dagen etter jeg så dette bandet i 2004, starta jeg første bandet mitt. Det var dette som fikk meg til å begynne å skrike i mikrofoner.

Christer Lunnan-Reitan anno 2007:

Christer Reitan anno 2007

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!


Sjappesnakk: Harpefoss Hardcorefestival

 

Dette er andre året med Harpefoss Hardcorefestival. Fortell oss litt om Harpefoss, og hvorfor Harpefoss trenger en hardcorefestival.

Harpefoss er en perle av et sted som ligger langt oppe i Gudbrandsdalens dype skoger og fjell. Det er ikke flust med denne typen konserter i dalen så når vi arrangerte festivalen for første gang i fjor så vi fort at dette var et etterlengtet arrangement.

Vi ville lage en litt annerledes scene slik at vi kunne bidra til det rike kulturlivet som er i Gudbrandsdalen. Vi vil skape et miljø rundt festivalen slik at det med tiden kan inspirere andre til å starte sine musikalske prosjekter innenfor ulike subsjangere.

Med bare én festival bak oss har vi klart å skape oss et navn i punk- og hardcoremiljøet, dette er vi utrolig stolte over, og vi vil fortsette å prøve og forbedre oss som festival og fortsette og holde DIY-ånden i live.

Dere var innom Tiger med en særdeles smakfull fanzine. Fortell litt om hvorfor dere har lagd den og hva den inneholder.

Jompi: Tusen takk for hyggelige ord! Vi er veldig stolte av den. Etter festivalen i 2017 så satt vi igjen med så utrolig mye bra bildemateriale fra bla. Brennvidde Foto, Bødvar Hole og Gustav Brandbyge. Så vi tenkte at dette må vi bruke til noe kult.

Vi fikk raskt med oss Henrik Zwart fra Anger Management Fanzine på laget og så satte vi i gang. Zinen inneholder mange fotografier fra festivalen i fjor, pluss et eventyr/sagn fra området som er flott illustrert av Øystein Bakke og en tekst om hvordan vinne noen andre sin kjærlighet som er vakkert illustrert av Kristine Knapstad.

Zinen er printet i et begrenset opplag på 100stk og fås kjøpt under festivalen, på Kunstnernes Hus i Oslo og hos dere i Tiger.

Bødvar Hole: Jeg husker ikke helt når ideen begynte å luftes, men når den først var ute var det en no-brainer. Å samle de beste bildene fra alle fotografene som var tilstede under den aller første Harpefoss Hardcorefestival i fysisk format? Selvfølgelig!

Henrik Zwart: Å klippe og lime sammen en hardcore-bildefanzine med kunstneriske vibber er noe jeg har lyst til å lage helt siden jeg begynte å klippe og lime punk/kunst-fanziner. Jeg er alltid ute etter å utvide horisonten, så når Johnny spurte meg om jeg ville hjelpe til var det som en drøm kom i oppfyllelse.

Hva er det beste norske hardcorealbumet gjennom tidene?

Jompi: Her måtte vi velge 2 band siden vi ikke ble helt enige. Johnny holder en knapp på Snöras – Plague Waters og jeg tok Kaospilot – Shadows.

FESTIVALPASS KJØPES HER — ZINE PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Center of the Universe

Hvor deilig er det ikke å gå inn i dunkle septemberdager med litt sløy, småkosmisk electronica? Svaret er at det føles digg. Metronomicon-stayeren Center of the Universe er en stødig leverandør av dette, både kvantitativt og kvalitativt. Da falt det seg naturlig å ta en prat med senteret sjøl, Jørgen Sissyfus Skjulstad, om denne plata og hva som skjer for tiden.

Fortell litt om tilblivelsen av den nye plata. Du har også fått med deg et stjernelag av Metronomicon-navn, som alle er avbildet på baksiden av plata?
Jeg har tenkt ganske lenge på lage en utgivelse som denne her, det vil si en plate hvor mange forskjellige folk synger på mine beats. Det er vokalistene som står for flere av tekstene og melodiene på plata, og det gjør den ganske variert samtidig som det instrumentale er ganske konsistent. Tanken om at beaten og vokalen kan være laget av forskjellige folk har jeg fra mer kommersiell popmusikk hvor det ofte er veldig mange som skriver og produserer på samme låt. Det kan få en del bisarre utslag, som at en helt grusom låt har en veldig bra beat (f.eks “Work” av Rihanna) Vi håper vi har laget noen slike tilfeldigheter her, selv om vi håper at ingen av låtene er grusomme!

Ideen om å ha et rutenett med de åtte vokalistene på baksiden av coveret var det Vivi (a.k.a. WHALESHARKATTACKS) som hadde. Sangerne er både folk som er gitt ut av Metronomicon, og noen som ikke er i noen band for tida men som jeg synes synger veldig kult, f.eks. Barry Kavanagh (ex. Dacianos). Etter at jeg la ut noen låter fra plata er det flere vokalister som har meldt seg, så det er mulig det her blir den første plata i en serie!


Du innbyder lytteren til sang på denne plata. Hva synes du om karaoke?
Det er vel egentlig først og fremst gjestevokalistene som inviteres til å synge her. Sangene er (heldigvis) ikke særlig allsangvennlige. Når det kommer til karaoke så liker jeg best videone, på den forrige plata mi, Limited Edition, laga jeg karaoke-versjoner av sangene med videoer til. De ble også brukt når jeg spilte konsert, og det var veldig praktisk siden jeg ofte sliter litt med å huske starten av vers.

Like etterpå hørte jeg at Jenny Hval hadde gjort noe lignende på en konsert samme helg! Enten var det helt tilfeldig, eller så var vi begge i takt med tidsånden. Vi finner snart ut om jeg fortsatt er det; det er bare å følge med på om noen andre artister bruker utropstegn-skilt som instrument fremover.

 

Hva er de beste tre platene du har hørt i det siste?

1. Satanicpornocultshop – AtoZ3 – Around The World In A Day

Vi reagerte med sjokk og vantro da vi fikk høre at vår venn DJ Ugh fra dette fabelaktige bandet gikk bort i år. En bauta i den eksperimentelle klubbmusikken er borte.

2. Prunk Möbel – Ambient Excursions Vol. I-IX

Min venn i Fredrikstad ga ut ni (!) plater i år! Derfor er de kanskje best gjengitt som en spilleliste. Fans av f.eks. tidlig Aphex Twin  har mye å kose seg med her!

3. Charlotte Bendiks – Hidden Tracks

Kjipt å komme for sent til festen og vinylen er solgt ut! Men det gleder meg veldig at flere har fått ørene opp for C.B. som også er en helt sinnsykt bra DJ.

Takk for praten, Jørgen! Vi anbefaler leserne å sjekke ut Metronomicons kommende labelfest på Blå her.

Kjøp Center of the Universes nye plate på Tigernet

Sjappesnakk: Mokri

Trioen tidligere kjent under navnet signal/// slapp i juni sitt debutalbum “Total Love” på Sheep Chase Records. Vi digger skiva og måtte ta en prat med bandet om den.

Mokri på tigernet

Hva ligger bak albumtittelen “Total Love”?

Å bestemme titler eller å sette ord på musikk er på mange måter ganske håpløst, da kanskje spesielt instrumentalmusikk. Men vi førsøker likevel. Titlene på låtene på denne skiva omhandler i stor grad hvordan man forholder seg til verden, hverandre og seg selv, “Total Love” handler om å la seg rive med, i en forstand å gi seg hen til en slags umiddelbar måte å møte verden på. Ingen ting treffer så hardt, umiddelbart og direkte som kjærlighet, og sånn sett er jo musikken vår en ren inkarnasjon av kjærligheten i seg selv. Kjærligheten er total og fri, eller burde i hvert fall være det, uansett hvor skranglete, lite perfekt eller støyete den er.

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?
Vi vil trekke frem alle våre labelmates på Sheep Chase, men om vi må velge ett må det bli Outer Limit Lotus som vi har turnert med denne våren, og som vi splte med både på Fjellparkfestivalen og nå på Klubbdagen på Øyafestivalen. Det ryktes at mer iskald, monumental og messende rock slippes over eteren om ikke så alt for lang tid. Vi gleder oss ass!

Tre skiver som har inspirert albumet?
En hel haug med skiver har inspirert “Total Love”, men de alle viktigste skivene må være disse tre: Brian Enos “Here Comes the Warm Jets” fra 1973. Robert Fripp sin sykt lange gitarsolo på “Baby´s on fire” er en heksegryte av rock, og vi ble aldri de samme igjen etter å ha hørt gjennom denne skiva. Can sin “Tago Mago” fra 1971. Halleluwah er helt klart den låta i verden med den mest fantastiske grooven. Og sist men ikke minst Todd Rundgrens “A Wizard/A True Star” fra 1972, fordi den er så utrolig rå og vi blir aldri lei ❤

Sjappesnakk: Kjetil fra Akrasia

En av de mest trofaste leverandørene av undergrunnsgull til Tiger er punk-labelen Sjakk Matt. De har bl.a. sluppet godsaker som Kolokol, The Ødeleggers og Blood Suckers.
SJAKK MATT PÅ TIGERNET
Nå har de et debutferskt band i stallen: Akrasia. Vi tok en prat med Kjetil i bandet.

Hei Kjetil og grattis med utgivelsen av Akrasia skiva! Du har jo vært med i flere fine band oppigjennom – Knuste Ruter, Dishonorable Discharge, Summon the Crows for å nevne noen – hvordan skiller Akrasia seg fra de andre?

Takker! Det har vært en tidkrevende prosess, men digg å endelig få den ut på vinyl! Akrasia er definitivt et annet dyr enn de banda du lista opp der, vi fokuserer mer på stemning og atmosfære enn å komme først i mål. Med Dishonorable og Summon nådde de absolutt lengste låtene knapt forbi 3-minuttersmerket, i Akrasia er de korteste låtene like lange som det.. Veit ikke om det er jeg som har blitt treigere med åra, men det kjennes rett for musikken vår. Vi har ikke nødvendigvis flere riff og partier, vi bare tar oss bedre tid med dem. Hvis jeg skulle trekke en tråd fra de andre banda, så er Akrasia ganske nærme hvor jeg personlig ønska å gå med Summon the Crows før vi dro inn årene i 2013: Tyngre, mer psykedelisk og mer inspirert av kosmos.


Kan du fortelle litt om de andre medlemmene i bandet og hva som fikk dere til å starte band sammen?

Vi er en brokete internasjonal gjeng. Mirko (vokal) og Carlo (bass) er fra Italia, Niina (synth) er fra Gøteborg og jeg (gitar/samples) og Snorre (trommer) er fra Vestfold. Vi har mye forskjellige interesser, men deler en kjærlighet for mørk musikk. Crust, goth, hardcore, punk rock, heavy metal, synth, post-punk, you name it..

Bandet blei til da jeg og Carlo møttes på en fest våren 2014 og fant ut at vi begge var hypp på å starte skikkelige crust-band. Han hadde allerede Mirko med seg på ideen om å starte noe inspirert av Amebix og Hellhammer, og jeg hadde en idé om å samle folk til et band med utgangspunkt i Amebix og Misery. Mirko var ikke der, men jeg kjente han fra før blant annet som bartender fra Unholy, og fra forskjellige fester. Carlo hadde nettopp flytta hit fra Roma og snakka veldig lite norsk og engelsk, og jeg enda mindre italiensk, men etter noen timer ble vi enige om at det var en god idé å slå sammen prosjektene.

Den første tida var det mest jeg og Carlo som møttes, drakk og skrev låter, og Mirko var med i blant. Det var selvfølgelig enklere å kommunisere med en italiener med 10 år i norge til stede, men selv når Mirko ikke var der fant vi ut at vi kommuniserte bra med nok “smøring” innabords haha..

Helt siden første gang jeg så Terrorstat live nyttårsaften 2013 hadde jeg vært hypp på å få med Snorre i et band, og utpå høsten greide vi å overtale han til å bli med. Det tok litt tid å få han til å sakke ned til tempoet vi var hypp på, men til slutt hadde vi et velfungerende band. Høsten året etter ble Niina med da vi skjønte at vi trengte en egen person til å spille synth, og Akrasia var komplett.

Jeg har hørt skiva bli omtalt som “Space Crust”, jeg blir litt sulten av den tittelen. Det sier kanskje mest om mine matvaner, eller? Kan du fortelle litt om stil og soundet og hvordan dere kom frem til det? Er det noen band eller “tradisjon” dere ser dere selv som en forlengelse av?

Er det stjernepizza du forestiller deg da eller? Prefikset har vi lagt til selv siden vi henter mye inspirasjon fra science fiction, kvantefysikk og kosmologi så vel som det okkulte og mystiske. Vi mennesker er så jævlig små og ubetydelige. I den store sammenhengen betyr ingenting vi foretar oss noe som helst. Samtidig er vi universer i oss selv. Det er derfor coveret på skiva vår er et landskap av spermier på en eggcelle mot en en close-up av stjernene i Andromeda-galaksen som bakgrunn. Det mikroskopiske livet mot den makroskopiske tomheten og ilden.

Det er en tradisjon som gjelder: gammel, tung, møkkete crust og band som Amebix, Antisect, Misery og Hellhammer/Celtic Frost. Vi spiller skitten, metallisk punk. Vi forsøker å holde det primitivt og suggererende. Isteden for å plagiere gamle band henter vi inspirasjon fra alt fra Chrome og Hawkwind via Killing Joke og masse gammel goth, punk, rock’n’roll og metal til mer ekstreme band som for eksempel GISM, Discharge, Crow og Dystopia og skaper en mørk og brutal atmosfære. Det er mørkt og tungt, men ikke doom, sludge eller stonerrock. Vi er først og fremst et punkband. Et jævlig tungt og høylytt punkband.

Hvilken effekt ønsker du at albumet skal ha på folk?

Hvilken effekt musikken har på oss er viktigere, men jeg håper den effekten smitter over på lytterne. Vi går all in. Jeg håper det får folk til å kjenne på og verdsette sitt indre mørke, men også at folk lar seg rive med.

Hvis du skal trekke frem ett norsk band eller artist som du synes fortjener mer oppmerksomhet, hvem er det?

Oss! Hahaha! Jævlig vanskelig spørsmål egentlig, siden jeg sjelden tar meg råd til å dra på annet enn DIY pønk-konserter i Oslo.. Fra den scena kan jeg nevne gode gamle Dødsdømt fra Horten som er i gang igjen og er bedre enn noensinne. Negativ og Purple X har vel de fleste som er i scena hørt om, men syns de fortjener all oppmerksomheten de får. Ellers finnes det garantert noe skikkelig bra weirdness der ute som jeg ikke har fått med meg fordi de ikke får mer oppmerksomhet!

Du har jo jobba på Tiger i hine hårde dager (årstall??) kan du gi oss 3 skiver fra den perioden som låter like godt idag?

Det var vel ca. 1997-99 tror jeg. Ikke den beste perioden for musikk ever, så jeg trengte litt betenkningstid for å komme fram til svara her. Jeg syns fortsatt alt His Hero Is Gone gjorde holder seg bra, og husker godt gåsehuden jeg fikk da vi pakka opp deres andre album Monuments to Thieves LP og jeg løp opp i sjappa og satte den på grisehøyt! Jeg har jo til og med tatovert en linje fra den skiva. En litt bortglemt perle fra samme tida som jeg har dratt fram igjen i det siste er engelske Ebola sin Imprecation 7″. Superkjapp, superpolitisk og ekstremt aggressiv britisk hardcoregalskap på Flat Earth. Folk som liker fastcore og power violence burde søke opp denne. Særlig den siste låta, en hyllest til EZLN-geriljaen med piano-breakdown og episk synth er fantastisk!  Mer relevant i forhold til Akrasia er Misery sin Next Time 7″ som kom rundt samme tida. For meg noen av de beste låtene deres og den ultimate crust-lyden i all sin underproduserte skitne prakt.

Sjappesnakk: Sex Judas

Foto: Anthony P. Huus

Ost&Kjex-halvdelen Tore Gjedrem har ikledd seg mer skamløse og vulgære farger enn noensinne gjennom aliaset Sex Judas. Nå er den skummende, svulstige debuten her: “Go Down Judas” er klar for å dra deg med ned i kjelleren. Vi tok en kjapp kikk ned i avgrunnen gjennom en sjappesnakk med Tore.

Sex Judas høres ut som litt av en livsnyter, men er det en svikefull livsnytelse? Er det hanegal og blodpenger involvert?

For 30 sølvpenger er jeg klar for på gjøre det meste. Fordelen med å være en tegneseriefigur er at jeg kan skrape innvollene opp fra den blodrøde marken i Hakeldama, pakke ned galgen og begynne på nytt dagen etterpå. Nesten som Jesus, men bare nesten.

Hvilken effekt ønsker du at albumet skal ha på folk?

Glede og forvirring samt en lett heving av libidoen.

Hvis du skal trekke frem ett norsk band eller artist som du synes fortjener mer oppmerksomhet, hvem er det?

Det kommer så mye bra norsk musikk om dagen at dette blir vanskelig, må nesten nevne et par.

Flammer Dance Band slipper sitt debut album førstkommende lørdag på No. 53 på Grønland. Herlig afrobeat-inspirert dansemusikk som låter totalt unorsk, men samtidig kunne det bare vært laget på Grønland, Oslo.

When – En skjult perle i det norske musikklandskapet er diskografien til Lars Pedersen aka When. Den perfekte miks av psykedelisk, pop og lydkunst.

Charlotte Bendiks – Charlotte er virkelig i ferd med å gjøre seg bemerket verden over med sine magiske og kunstneriske klubb-låter. Anbefales på det sterkeste. Sjekk mini-lpen “Hidden Tracks”.

Virus – Mine tidligere bandkollegaer Einar & Calle har laget et lite beist av et prosjekt med avant metal-bandet Virus. Elsker dette, får tankene til å vandre til Canadas undervurderte Voivod.

Øyvind Morken – En drøyt bra dj med øre for musikkhistorien og det uvanlige. Følg nøye med på dj-mikser og kommende utgivelser. Rå fyr.

Hva er Sex Judas’ topp 3 platetips for syndige sommernetter?

R. Kelly – Chocolate Factory – Jævlig fyr, drøyt bra plate.

Kid Commando – Holy Kid Commando – En personlig favoritt med Joakim Nordwall (Skull Defects / Ideal Rec.) i spissen. Tankene går tilbake til en uforglemmelig konsert på den nedlagte Osloklubben Killyrego. Sigg på fortauet i Storgata etter konserten. Gjennomsvett og glad. Sommer i Oslo.

Cluster – Sowiesoso: En kraut-favoritt proppfull av de romantiske strømningene en ofte finner i tysk elektronisk musikk. Og som vi alle vet kan jo romantikken være full av synd. Bare å legge seg ned på piknik-teppet og la fantasien vandre.

SEX JUDAS – GO DOWN JUDAS PÅ TIGERNET 

Sjappesnakk: Haraball

Femmerbanden Haraball fra Kongsberg slår tilbake med album nummer tre på Fysisk Format: HYPNO!

De to første skivene ble hyllet av punkpresse verden over for sin nådeløst presise og kjappe hardcore, men denne gang blir lytterne utsatt for en litt annerledes musikalsk reise. Vi tok en prat med bandet om blant annet det.

Nå er “Hypno”-plata ute, og etter sigende har dere skrelt bort “alt som låter hardcore”. Hvorfor ble dere lei hardcore?

Hmm.. Vi er vel ikke “lei hardcore”, men lei av å lage hardcore. 2 LP’er og to 7-tommere er jo mer enn de fleste bra hardcore-band lager, og det er vel en grunn til det. Vi begynte å kjede oss og da kan det skje bra ting.

Blir ikke lei av «Pick Your King» sjueren til Poison Idea, for å si det sånn. Men jeg må innrømme at jeg har kuttet ned på doseringene. Det ville egentlig vært fjernere om denne plata ikke var et brudd med det gamle. Da hadde det vært noe alvorlig feil med oss, og anmelderne ville spurt seg om dette er et rop om hjelp.

Den plata her føles litt som når du har holdt deg til øl et par års tid, og så blir du blasta på rødvin. Du blir enda fullere, og det er “stylish” i tillegg!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Plumbo? Men da oppmerksomhet fra myndighetene. Det finnes noen låste, lydtette kjellere fulle av hemmeligheter til det bandet der. Da kunne vi overtatt bandbussen deres. Eller, nei, æsj, glem det.

Det er litt pussig at Plumbo har tatt tilbake ordet Haraball. Vi tok det fra bygda, ironisk, også kommer bygda og tar det tilbake. Og en annen ting, han Plumbo-fyren fikk jo besøk av et spøkelse når han satt på dass. En gammel dame med langt hår som han spurte om han burde satse på musikken, og hun svarte ja. Det er jo sånne ting Hypno-lp’n handler om.

Ikke at vi bøyer oss i støvet akkurat, men likevel.

Hvilke skiver har inspirert den nye vendinga i Haraball-soundet?

Masse proto-punk og rar punkrock. Killed by Death, Rikk Agnew – All By Myself, Crisis, Wipers, Screamers – live at mabuhay gardens ’78, The Fall – Hex Enduction Hour, Rocket From The Tombs.

Haraball – “Hypno” på Tigernet

 

Sjappesnakk: Ann Kristin Traaen fra Dark Times

Det er ikke hver dag Dark Times kommer med noe nytt, men når de først kryper ut av sitt Black Hole Crew, bør alle med sans for melodiøs og mørk punk spisse ørene. Plata “Tell Me What I Need” er ute i disse dager, og makta er herved demonstrert, nok en gang. Gitarist og vokalist Ann Kristin Traaen stakk innom sjappa og vi tok en kjapp prat med bandet.

Gratulerer med ny plate! Den heter “Tell Me What I Need”. Hva ligger bak tittelen?

«Tell Me What I Need» har en slags tredobbel betydning. For det første viser tittelen til en generell usikkerhet som preger mange i den typen samfunn vi lever i, for det andre viser den til at veldig mange nettopp prøver å fortelle oss hva vi trenger, uten at vi ber om dette. Dette kan kanskje særlig gjelde unge kvinner. Men for det tredje, kan spørsmålet leses som en slags utfordring, i lys av de to første tolkningene – fortell meg hva jeg trenger en gang til, og se hva som skjer.

Hvis du skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Våre labelmates Outer Limit Lotus, som har et debutalbum på trappene. De er Norges beste liveband! Urbanoia, Mokri og Bag Boy fortjener også alt de kan få av oppmerksomhet.

Tre skiver som har inspirert albumet?

Det finnes ingen spesifikke album som har inspirert denne plata. Vi har bare aldri hatt noen mål om å høres sånn eller sånn ut – ikke at det fører til en eller annen ekstremt original sound. Vi er bare tre forskjellige mennesker som hører på en del forskjellig musikk, og så lager vi musikk sammen.

Skaff deg “Tell Me What I Need” på Tigernet her

Hør “Tell Me What I Need” på Bandcamp her:

SJAPPESNAKK: BEN SAND – Revolver

BEN SAND har vært mangeårig turnemanager for Serena Maneesh back in the days, han booket masse bra band til Garage i Oslo de to siste årene før det ble lagt ned, og han er inne i sitt fjerde år som bookingansvarling på Revolver. Han er dessuten en regelmessig bidragsyter til det underholdene surmaga, engelskspråklige, norsk-orienterte musikkstedet Bad Sounds, pluss han er en av tre som fikler med et av de siste årenes virkelige kule tilskudd til byens festivalflora: Oslo Psych Fest. Hvert år rømmer han landet for vinterhalvåret til fordel før sydligere, eksotiske strøk. Likevel får han det til å rulle og gå her hjemme på konsertscenen i Møllergata. Revolver har et knallsterkt program framover så vi tenkte det var tid for en liten prat.

sjappesnakk2

Hey Ben!! Fortell oss litt om alle fete, kommende shows på Revolver nå. Noen personlige favoritter?

Jeg er supergira på vårprogrammet. Bookinga har gått strålende så langt i år. Desverre går jeg glipp av en del av dem sjøl siden jeg er opptatt med å bøtte ned på med 5-kroners øl her borte i østen (red. anm. Ben er for tiden i Thailand). Men vi har altså noen som utmerker seg, sånn som Nisennenmondai, Shonen Knife, Windhand som spiller sin første konsert på norsk jord, The Warlocks spilte akkurat, pluss – mektige Melt Banana kommer til å knuse kjelleren om et par ukers tid. Glemte nesten at Toxic Holocaust spiller med Exhumed. Og Girls Against Boys blir et skikkelig “blast from the past”.

Noe som du er spesielt stolt over å ha fikset nå?

Jeg må si å booke Nisennenmondai til lille Revolver føltes bra.

Selve Oslo Psych Fest flytter til Vulkan/ Pokalen i høst, men kommer de individuelle konsertene som leder opp til festivalen fortsatt til å være på Revolver?

Vårt hjerte kommer alltid til å være ved Revolver selvfølgelig! Selve 3-dagersfestivalen blir på Vulkan + Pokalen, men helgen før blir det kick-off-party på Revolver med et dødsbra norsk band, og søndagen etter festivalen kommer det til å skje noe “underlig” i kjelleren på Revolver.

I tillegg så kommer vi til å gjøre OSLO PSYCH NIGHTS som vanlig en gang i måneden på Revolver. Neste konserten ut der er Dead Ghosts, med support fra våre venner Sofi Lofi!

Finnes det et band som ikke har spilt på Revolver allerede som du gjerne skulle sett komme?

Jeg booket neeesten Flipper for to år siden. Det hadde vært flott. Og Pierced Arrows for et par år siden også. Bli frisk Fred!

Er det band som du har forsøkt å få fatt i som bare fortsetter å være helt umulige å booke?

THESPITSTHESPITSTHESPITSTHESPITS !!!! De kommer til å bli min bane. Forsøkte tre ganger, bekreftet dem til å spille to ganger og de kansellerte begge gangene. Aaaargh. Særlig når man vet hvor utrolig bra konserten hadde blitt.

ben

Beskriv ingrediensene til den perfekte Revolver-kvelden. Hva trengs?

Folk som dukker opp tidlig for å se supportbandet, oppfører seg respektfullt ovenfor bartenderne og dørvaktene, at folk kjemper seg fram forerst foran scenen og ikke bare står ti meter unna, og at folk danser vilt som om ingen så på dem. Band elsker et publikum som virkelig viser at de trives og har det gøy.

Hvilke band er de verste å ha med å gjøre? Hvem har vært mest plagsomme?

Hmmm. De verste bandene har faktisk vært de sporadiske leie-avtale-bandene som vi takker ja til for å fylle opp kjelleren på på en helg. De banda som vi ikke velger ut selv. De dukker alltid opp med de mest oppblåste egoene på tross av at de sjelden har utgitt så mye som en demo ennå eller vet hvordan man skal stemme gitarene sine. De behandler arbeidsstaben som dritt og klager alltid på ting.

Med unntak av psych, er det en musikksjanger som du mener er undervurdert og underskattet her i Oslo, som du skulle ha sett fler folk bli mer oppmerksomme på?

Vel, jeg syns det er nok av singer-songwriters and metal/hX-band i Oslo akkurat nå, men jeg hadde elsket om fler folk hadde dukket opp for å få med seg støykonserter ala KK Null, Oren Ambarchi, The Haxan Cloak etc. Det eksisterer en liten hengiven klan, men den burde vært større med tanke på størrelsen på byen.

Nevn tre band som burde oppløses.

Sivert Høyem, Dunderbeist, Black Debbath.

Nevn tre band som burde vært mer populære enn det de allerede er.

Tremoro Tarantura, Biosphere, Simen Tangen.

Noen råd til folka som kommer på Revolver framover?

Vær hyggelig. Hils på vaktene. Ikke bli altfor snydens på vorspielet. Tips bartenderne og please vær så snill å ha litt overblikk over omgivelsene dine. Hvis du er den høyeste jævelen i lokalet, prøv å stå et lurt sted. Bortsett fra det – bare drikk og hygg deg!
revolver2

Se hele programmet og kjøp billetter for kommende konserter på Revolver HER