Kategoriarkiv: Sjappesnakk

Sjappesnakk: Karina Ljone fra Blood Command

Endelig ny vinyl fra Blood Command! En tolvtommer som følger opp Arsonist-fortellingen som går nesten hele veien tilbake til bandets spede begynnelse for over ti år siden. Det er selvfølgelig en merkedag på Tiger i dag, og vi feirer skiva med å spille den høyt og gjennom noen kjappe poeng med vokalist Karina Ljone.

Les videre

Sjappesnakk: Hærverk Industrier

To gode, gamle Tigertravere satt seg nylig fore å lage plateselskap, i tillegg til driften av et av de siste par årenes mest spennende steder i Oslo. Petter og Vegard fra konsertscenen Kafé Hærverk setter nå inn skytset også med innspilt musikk, nemlig gjennom det nye plateselskapet Hærverk Industrier. Etter en særdeles lovende start med gjenutgiving av 1993-plata “This is the Kung Fu Beat” av Kung Fu Girls, måtte vi ta et pust i bakken sammen med radarparet.

Les videre

Sjappesnakk: Sheep Chase Records

En gjennomgående anbefaling på Tiger, både i 2018 og tidligere år, har vært plater levert av den lille, men særs kvalitetsbevisste labelen Sheep Chase Records. Enmannsoperasjonen fra den lille bygda Hvitsten i Akershus har holdt på en stund, men tok virkelig fart i fjor med knallskiver på rekke og rad. Vi tok en prat med sjefssau Terje om fortid, nåtid og nær framtid.

Les videre

Sjappesnakk: Mono

Taka fra det japanske bandet med det fete navnet og de mon(o)mentale låtene slo på tråden for å ta en sjappesnakk her med oss på Tiger, i anledning den ferske skiva “Nowhere Now Here”!

The title of the new album is “Nowhere Now Here”. What do you mean by this title?

“Nowhere Now Here” became a musical trail of all the troubles we faced as we walked towards our new chapter.

In 2017, because of our troubles and termination with our Japanese management and label, as well as our drummer’s departure, we were in a state of not being able to take one step. We didn’t have any of our schedule locked and we were all in the mood of “if it was a regular band, this is when they’d disband”. We were really in the dark and couldn’t see anything ahead. We were in a crucial time of needing to decide whether the band should reborn or stop its activity.

In result, I left a story about regenerating from the pitch-black darkness which felt like “nowhere”, then through dawn, welcoming the new chapter “now here”. Because of this, this album is filled with completely different energy compared to our last albums.

If you cut the word “nowhere” in half, it becomes “now here”. I wanted to express that by pouring the feeling of love and positivity into that one single space, you will be able to change everything.

This album portrays a story about parting with the past. From wondering a pitch-black darkness filled with hatred, anger and a sense of incongruity in the deep pit of your heart, to facing yourself and fighting through struggles, hidden light and hope of what you wish to remain, then eventually in the last scene “Vanishing, Vanishing Maybe”, you part way with the past.

What records influenced “Nowhere Now Here”?

When I write songs, I don’t really listen to music so there are no albums that gave me a direct influence but always, I’m listening to Beethoven, My Bloody Valentine, Ennio Morricone, Arvo Part and Philip Grass and recently, I listen to a lot of Johan Johansson and Nils Frahm.

Years ago Mono played at the now closed Oslo club Mono, and this gig featured on your live DVD. Do you have any fond memories from this gig?

I don’t remember clearly but I still haven’t forgotten that the venue’s name was the same. It was when I was still young. Our live back then’s volume was extremely loud.

We’re still really loud now but I remember the amp was often smoking back then.

Any particular Norwegian artists you are into at the time?

A-ha.

MONO PÅ TIGERNET

Foto: Chigi Kanbe

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Sjappesnakk: Dangerface

Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.

Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ “V” og Die A Legends “Progression Through Retrospect”.

Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.

Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og “Get Loud”?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.

Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.

Dangerface på Tigernet

Sjappesnakk: Spielbergs

Foto: Tord Litleskare

I anledning den kommende Spielbergs-debuten “This is Not the End” – samt det faktum at de skal ta over sjappa et par timer førstkommende onsdag – passet det bra med en sjappesnakk med det fortryllende orkesteret av herda Oslo-indiehuer! Liste har de også laget …

Tittelen “This is Not the End” akkompagneres med et bilde av et forfallent forstadshus. En slagkraftig kombinasjon! Er det snakk om en slags påminnelse til dere selv om å ikke stagnere?

Det kan tolkes som en intern beskjed til oss selv ja, både om å ikke stagnere og at det går an å fortsette å lage relevant musikk selv om livssituasjonen gjør at vi ikke henger på Revolver hver helg lenger. Forstadshuset kan vi ikke ta æren for selv, det var Christina Disington og Stig Andersen som fikk frie tøyler til å lage et cover de følte passet til skiva. Vi kicket veldig på ideen deres, som åpnet for flere tolkninger av skivetittelen. Forstaden er ikke døden, men bare begynnelsen av den!

Tekstene varierer fra eksistensielle temaer til kalde føtter knyttet til fastfood-bestillinger. Hva er den røde tråden i låtene på plata, om noen?

Om det er en rød tråd, så er det vel ærlige utleveringer av våre dårlige sider (som å spise burger på Mac’ern og ikke tørre å si fra når de føkker opp bestillinga), ispedd en liten tanke om at det kanskje går greit likevel. Men egentlig så er det vel mest klassisk emo-syting.

Neste onsdag (30. januar) kommer dere og tar over sjappa vår for å selge både egne skiver og hva annet folk måtte finne på å ta med seg. Har noen av dere egentlig erfaring som butikkmedarbeider, profesjonell musikkpusher eller begge deler?

Jeg, Stian, jobba noen år på den lokale nærbutikken på Vestli mens jeg gikk på videregående. Der lærte jeg gode, merkantile triks som:

– Står det ikke pris på varen? Gå for 29,90, det passer til det meste.
– Er sjefen blitt for klåfingra på julebordet? Si at mannen hennes er utro på dassen, og løp det du makter derfra mens hun sjekker.
– Er du på fylla hele fredag kveld, og kommer plutselig på at du skal jobbe lørdag? Spander et par øl på en kompis og få han til å ta de første timene av vakta for deg mens du sover bort den verste rusen. Ingen merker noe forskjell uansett.

Alt dette regner jeg med kommer godt med, så dette skal nok gå fint!

Hvis dere skal trekke fram ett norsk band som fortjener mer oppmerksomhet, hvilket er det?

Mens vi holdt på å spille inn skiva viste Marius Drogsås Hagen oss en låt av et band han spilte litt med, som låt jævlig farlig og fett. En stund etter stakk vi og så de live på Soria Moria etter en øving, og ble blåst av banen av riffinga og kulheten i låtene. The Basement Shake heter de, og har fire låter ute nå. De er produsert av Emil Nikolaisen og låter skikkelig bra, men har ikke fått noe særlig ståhei rundt seg, så her burde folket komme på banen nå som vi er blåst av den.

Tre skiver som har inspirert albumet?

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead – Source, Tags And Codes

Motorpsycho – Angels And Daemons At Play

The Get Up Kids – Something To Write Home About

Til slutt: Spielbergs’ topp 25 Osloindie-låter, som du kan sjekke ut på Spotify-lista under:

Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske “Mjusic”. Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke “Mjusic”-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Christer Lunnan-Reitan

Dersom du var innom Tiger i perioden 2004 til 2008, er sjansene veldig store for at du ble kjent med Christer Lunnan-Reitan. Kraftpluggen fra Hobøl rula bak disken i de gylne årene da CDer faktisk var dyrere enn det dengang billige undergrunnsformatet vinyl.

Med sin legendariske musikalske oversikt, kunne han kjapt redegjøre for et tjuetalls nye skiver hver uke. Folk kunne komme opp til disken og dra de drøyeste forespørseler:

-Kan du anbefale et band med
a) skrikevokal på versene
b) syngevokal i refrengene
c) tappegitar-riff
d) litt baklengs samples
e) snakkevokal i bridgen?

SEFF! Christer bladde alltid opp minst tre band som passet beskrivelsen, nøye presentert og kategorisert.

Nyss var Christer tilbake på gamle marker for å levere kassett-knask fra hans nye band Monochrome Nausea, og vi fikk han til å bla opp sine topp tre skiver fra tida da han jobba her i sjappa:

1. Envy – Dead Sinking Story
Denne åpna opp forelskelsen min for musikk fra Japan, og danna grunnlaget for labelet jeg driver – Kakusan – som fokuserer på nettopp japansk musikk.

2. Calla – Collisions
Tidenes høstplate. Du finner ikke noe mer dystert, men som samtidig er så oppløftende.

3. Funeral Diner – Underdark
Dagen etter jeg så dette bandet i 2004, starta jeg første bandet mitt. Det var dette som fikk meg til å begynne å skrike i mikrofoner.

Christer Lunnan-Reitan anno 2007:

Christer Reitan anno 2007

FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!