Kategoriarkiv: Sjappesnakk

Sjappesnakk: Agenda

Foto: Ivar Vasstveit

Agenda er tilbake! Hardcore-stayerne fra Stavanger kliner til med sitt mest apokalyptiske og ambisiøse verk til nå. Mer aggende og surnet enn noen gang, og med nye høydepunkter i låtporteføljen. Vi tok en sjappesnakk med Hans-Olaf fra bandet i anledning skiva, som er ute i dag på Fysisk Format.

Det har gått en del år siden forrige tolver-framstøt fra Agenda, «Menneskehetens massegrav» fra 2014. Tida flyr! Hvordan har Agenda utviklet seg i løpet av årenes gang?
Nja. Det har nå vært litt liv i oss etter “Menneskehetens Massegrav”. Vi ga ut en splitt-7er med trønderske Mørkt Kapittel høsten 2014 og en splitt-7er med danske Afmagt i 2017. Men det har vært et par rolige år inni mellom der, og du har helt rett i at tida flyr. Når det kommer til det du egentlig spør om har Agenda blitt det man kan kalle litt mer voksent. Hvis det går an å si i denne sjangeren. Selv om mange kanskje ikke kommer til å høre det har vi vokst litt fra det “rett frem i 220 hele tiden”-kjøret vi var på tidligere, og vi har lært oss at vi kan roe litt ned mellom mellom d-beat-slaga. Samtidig har nok det lyriske forandra seg noe da vi var veldig politiske før, mens nå har de forskjellige politiske ståstedene innad i bandet endt opp med et fokus på det vi er rimelig enige om: At verden går til helvete. Så kan vi ta diskusjonen på øvingsrommet om det er sosialisme eller anarkisme som vil redde oss. Hah!

Tittelen på den nye plata er «Apocalyptic Wasteland Blues». Det tegner til at det er dystopisk stemning i Agenda-leiren. Hva handler egentlig plata om?
Plata skulle egentlig hete “Cognitive Dissonance” da det er min påstand at folks kognitive dissonans er hovedgrunnen til at verden går til helvete. Men etterhvert som vi tygde mer på den tittelen konkluderte vi med at vi ikke ville være så pretensiøse og heller gå for et litt mer pønka navn med et lite hint av humor, selv om jeg tror ingen andre enn oss selv ser noe humor i verken tittelen eller musikken. Plata handler om mye og ingenting. Noen av sangene er i grunn bare satt sammen av setninger som høres kule ut, da naturligvis med masse død og fordervelse som sjangeren dikterer. Mens andre sanger har et klart budskap om at vi mennesker behandler både hverandre og jorda særdeles dårlig. Plata presenterer ingen løsning til det hele. Derfor var “Apocalyptic Wasteland Blues” enda mer passende.

I harde tider som våre er dystopien ikke langt unna, men desto viktigere kan det være å holde motet oppe og jobbe for den verdenen man vil ha. Kommer det noen gang utopisk musikk fra Agenda? Hva er deres utopi?
Dette rører jeg litt med i svaret til det første spørsmålet. Vi deler nok ikke en felles utopi innad i bandet da vi er splitta mellom rød og kølsvart ideologi. Så her tar jeg egoismetoget helt til endestasjonen, som de fleste vokalister ville gjort, og skriver litt om min utopi. Og jeg mener at verken staten eller det “frie” markedet presenterer en løsning for de store problemene vi står ovenfor. Slik jeg ser det har staten vært et flittig brukt verktøy av kapitalen for å sikre et fokus på profitt fremfor jordas velvære samtidig som den individuelle friheten har vært fraværende i de sosialistiske prosjektene som har eksistert, mye på grunn av sosialismens legitimering av statlig voldsbruk mot de individer som ikke føyer seg. Verden må gå gjennom en desentraliseringsprosess hvor hovedfokus blir selvforsyning og reelt demokrati hvor folk har reell individuell frihet. Og ikke minst sannhet, som vi idag er veldig opptatt av å fornekte som art. Jeg sier det igjen: Kognitiv dissonans. Slå det opp. Sånn! Stopper der jeg før jeg forviller meg inn på en sti stappa med motstridende sitater fra Emma Goldman og Bill Hicks. Til ditt spørmål om det noen gang kommer utopisk musikk fra Agenda: Nei. Vi har nok innsett at verden går til helvete og at vi heller vil gjøre det vi kan best: Lage hard musikk om død og fordervelse. Med litt humor i form av de for lengst oppbrukte klisjeene som vi elsker så inderlig. Takk for meg!

AGENDA PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Brillejesus


Herrrlig Stavanger-skrangel melder sin ankomst på vinyl i dag, i form av Brillejesus. Underfundige betraktninger om samfunn og familieliv på et teppe av Dino’ og ‘Doh-inspirerte toner. Slikt liker vi på Tiger! Vi huket tak i den syngende seksstrengisten Ebbe for å grave litt i plata og hva ellers av plater bandet liker.

Hva kommer egentlig navnet Brillejesus fra? Har det noen sammenheng med deg, bibliotekar-Ebbe, bak mikrofonen?

Mulig! Hele bandet er jo ganske så brillefine!  Jeg tror alle som har vokst opp med briller på nesen har fått høre «Brillejesus» noen ganger, ikke alltid så hyggelig. Nå tar vi det tilbake, litt inspirert av navnevalget til Sløtface må vi si! 

Debutplata deres treffer et Norge midt i valgkampens hete, og med tekster om bompenger, kommentarfelt og UDI prøver dere ikke å styre unna politikkens verden heller. Hvis Brillejesus har et budskap, hva er det?

Må parafrasere et svar fra Bård Tuftes visesanger i Ut i vår hage 2: «Jeg synger det jeg ser».   Da jeg endelig fant ut at det var mulig å skrive sanger på norsk var det umulig å forbigå helt drøye ting her i vår verden.  Sånn sett er det bra hvis plata kan funke som et vekkesignal for flere av oss som har sovnet i timen. Mulig at det forsvinner litt i selvironi men vi gjør så godt vi kan.

Fortell om ei norsk plate dere digger fra de siste fem årene.

Her måtte vi grave dypt. Det finnes mange fine enkeltlåter her og der, men virkelige bra hele album er sjeldnere.  Vi digger veldig den selvtitulerte debutplata til Undergrünnen fra 2015! Det var en lykketreff for Pål Jackman å spille sammen med bassisten og trommisen fra the Low Frequency in stereo, de tre lager et sant svirr!  De gjør sin egen greie, plata rocker og er rent hypnotisk til tider. Dritfett live er det og! 

Bonus: er det ei Madball-tskjorte vi skimter på bandbildet deres, eller? Finnes det noen underliggende New York Hardcore-fakter i skranglevisene deres?

Trommisen er punker (ja, han med Madball-skjorta) og selv om trommingen ifølge ham selv ikke er direkte inspirert av hverken Mike Justian (Madball) eller David Sandström (Refused), så ligger det nok noe hardcore-inspirasjon her og der! Vi andre i bandet nyter også gjerne et bra punkeshow når det byr seg!   

BRILLEJESUS PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Boomerang Rapido

De raske rockerne i Boomerang Rapido dukket like raskt opp på blokka da ukas sjappesnakk-planer skulle legges. Førsteskiva, “Rises Again”, kommer tross alt på fredag og vil antageligvis slå ned som et før og etter i reinspikka, nåtidig err-o-se-kå her til lands. Ettersom gitarist Jørn også er å finne bak Tigerdisken, og intervjusituasjonen fort kunne blitt klam og litt halvflau, tok bandet saken i egne hender og stilte hverandre ett spørsmål hver.

Gaute spør: Hvilken låt på albumet synes du var vanskeligst å spille inn?
J: Paula Schultz. Fikk meg en real vekker da det ble påpekt at det jeg hadde sunget på konserter i over to år ikke var i nærheten av rent, og vi måtte gjøre om hele vokalmelodien i det siste partiet.
OF: Å endelig spille inn Ballin’ var en merkelig følelse etter den ble øvd inn på de aller første øvingene. Vanskelig å gi slipp.
K: Pass

Ole Frederik spør: Hvem lukter best i bandet?

J: Knut dukker ofte opp på øving (og i studio) og lukter nyvaska. Totalt unødvendig i et klamt øvingslokale.
Honorable mention: Til tross for at han svetter mer enn resten av oss til sammen, lukter Ole Frederik sjeldent vondt. Godt jobba!
G:Aner ikke, ikke meg ihvertfall. 
K: Pass

Jørn spør: Hva var det morsomste med å spille inn album?

G:  Drikke øl og baksnakke dem som spiller inn. + kicket av å høre låten komme sammen når alle tracksene er ferdig!
OF: Å være ferdig med trommetracket og å drikke øl såklart.
K: Pass

Knut spør: Hvem i bandet har best stagediving-teknikk?

J: Hittil har vel ingen av oss stagedivet, så jeg vil si det er total mangel på teknikk på hele gjengen. Med mindre noen har øvd hjemme. Det vet jeg jo ikke.
G: Jeg vil tro Knut, da jeg antar han øver jevnlig på soverommet i tilfellet han får muligheten. 
OF: Hadde det bare vært en åpning for stagedivende trommiser her i verden.

BOOMERANG RAPIDO PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Sverre Knudsen

Sverre Knudsen avslutter albumtrilogien med Lasse Marhaug denne uka i form av plata “Lit”. Den gamle ringreven hadde sjappa som arbeidsstasjon da han fôret både CDer og LPer med teksthefter. Viktige tilskudd, ettersom plata er full av underlige, underfundige og dyptpløyende betraktninger om samfunnet og samtiden. Vi tok en prat med Sverre om hva vi har i vente med “Lit”.

Sverre, ditt nyeste album heter “Lit”. Hva legger du i denne tittelen, og henger den sammen med dine to forrige album “Vi” og “Gud”?
“Lit” betyr jo håp, tillit, å stole på, og det synes jeg er et bra fokus å ha både her ute i en ganske alarmerende verden, og som avslutning på triolgien jeg har gjort med Lasse Marhaug. Selv om jeg føler at de to første albumene aldri ga opp håpet, så var de nok ganske mørke – både tekstmessig og musikalsk. Det første “Vi” er mitt første skritt inn i en stort sett digital verden av synther, samples og loops, og tekstmessig forsøker jeg å utforske hvilke “vi” som finnes i dag; hva bringer oss sammen, og hvordan ville fortiden og hvordan vil fremtiden vurdere dagens “vi”? Det er bilde av en masse glade og pene nazister fra Tyskland i 1934 på baksiden, og vi tenker i dag “Hvordan kunne det skje? Hvprdan var Holocaust mulig?” Hva tenker folk om 75 år når de ser bilder av oss fra i dag? Fikk Spellemann som Årets Tekstforfatter for forsøket. “Gud” handlet i veldig stor grad om rasismens destruktive kraft, selv om Gud er innom han også. Sammen med Anja Lauvdal, Myra, Lars Øyno og Mannskoret. “Lit” er mer personlig, mer poppete og groovy, og tekstmessig handler det mye om meg; nå og før og etterpå. En mulig rød tråd er at jeg flagrer som en godt voksen Askeladden og leter etter noe/noen å stole på, håp å vende meg mot, og styrke og kunnskap til å gjøre noe konstruktivt. Det er til og med blomster på baksiden av coveret. De kommer faktisk fra plansjene til en fæl norsk rasebiolog som prøvde å bevise den ariske rases overlegenhet – selvfølgelig uten å lykkes – og Kim Hiorthøy har gitt dem fine farger.

Tekstene på plata veksler mellom eksistensielle og politiske temaer. Blant annet skriverdu i introduksjonen til låta “Overalt” at “patriarkatet er fascismens vugge”. Hva mener du med det?
Det er så lett å tenke på fascismen som en politisk pakkeløsning som gjerne kommer ved et kupp. Men fascisme er et sett holdninger, som plantes og dyrkes og vokser – først hver for seg, og etter hvert mer og mer sammen. Den mest sentrale holdningen er nok troen på en sterk og ærefull fortid, med slagord av typen “Make America Great Again”. Det trenger ikke være et snev av fakta inne i bildet – at propaganda er bygget på løgn er et annet grunntrekk ved fascismen (og mer og mer vår egen tid ogs¨) – bare en ide om at “før” var vi store og sterke og edle og flotte, men så kom “noen” å ødela det. Dermed peker man ut en fiende – jødene på 30-tallet og muslimene nå . Når tidene er vanskelige for vanlige folk fordi de rikeste stikker av gårde med hele potten, hele tiden, griper mange begjærlig etteren syndebukk for raseriet sitt. Men i denne fiktive drømmen om en gyllen fortid ligger også patriarkatet som en klippe i bånn. Alt var så enkelt den gangen far bestemte, og mor holdt seg på kjøkkenet. Fascister og høyrepopolister elsker drømmen om patriarkatet; en autoritær og kvinnefiendtlig far som holdt familien sammen med rå makt. Når man overfører disse verdiene på samfunnet, blir far til den sterke lederen for nasjonen, han som definerer fiendebildet og hamrer inn den løgnaktige propagandaen.

Ordet “Ungdomssløvsinn” fra åttende spor, NIKO, er særlig fint og originalt. Hva betyr det?
Det er en form for svært alvorlig schizofreni som rammer ungdom. Gjerne fra midten og slutten av tenårene, men ofte tar det mange vonde år før det er slått ut i full blomst. Slik som skjedde med mine beste ungdomsvenn Niko. Låta om han er en av tre låter uten beat, bare et lydlandskap med opplest tekt. Spoken word, som vi sier her oppe på Torshov.

SVERRE KNUDSEN PÅ TIGERNET

Sverre Knudsen holder slippkonsert på Blå fredag 16. august. Gratis inngang.

The Album That Changed My Life: Emil Amos (Om, Grails)

Tiger-friend and drum-wonder Emil handles the sticks for the master practicians of meditative metal, Om, who visited Oslo this week for two packed gigs at the Jakob Church, courtesy of Høstsabbat. Emil dropped by the store to talk about Norwegian jazz guitarist Terje Rypdal’s evolution from 1967 and 1968, discuss the wind harp release on record label O. Gudmundsen Minde and last but not least, the album that changed his life: Youth of Today’s legendary “Break Down the Walls” record straight out of New York, 1986. Here follows Emil’s story with the album:

Les videre

Sjappesnakk: Permafrost

Permafrost var en del av den særdeles aktive punkscenen i Molde på åttitallet, og deltok blant annet på den beryktede Moldepunx-kassetten. Vi må likevel ikke så langt tilbake for å finne musikk fra moldenserne: senest i forrige uke gav Permafrost ut en ny 12″ med treffsikker postpunk, som du får eksklusivt her på Tiger. For å feire et liv i punkens tjeneste bød vi gjengen med på en liten sjappesnakk.

Permafrost så dagens lys i Molde tidlig på åttitallet. Hvordan var scenen som for alle oss andre er dokumentert på kassetten (og den kommende LPen) Then Molde Punx Go Marching Out?
Det første punkbandet i Molde, The Pigs (som senere ble til Anfall) startet opp i 1979, inspirert av en konsert med Crisis. Etter de første konsertene vokste det raskt fram et stort miljø av 14-16-åringer som etterhvert startet 10-15 punkband. Når Permafrost startet opp noen år etterpå bestod de av en ny generasjon unge som ikke bare var inspirert av den tidlige pønken, men som også var dypt inspirert av post-punk-band som f.eks. Magazine, Joy Division, Public Image Ltd og The Aller Værste. 

Det hadde gått rykter om et fantastisk band bestående av kids som het Permafrost, men det var ikke før under innspillingen av kassetten «Godt ment» at det gikk opp for oss eldre som hjalp til i kjellerstue-studioet at disse gutta blåste resten av oss av banen, både musikalsk og tekstlig. En ny generasjon unge startet en rekke nye band på begynnelsen av 90 tallet som f.eks. Lash Out, Palfinger og Last Straw for å nevne noen.

Hvordan var det punkscenen i Molde endret seg?
Punkscenen på tidlig åttitall var i høyeste grad en DIY-scene. Det ble startet band og spilt konserter nesten uten at medlemmene kunne traktere instrumentene sine. Det var et rent opprør mot foreldregenerasjonen. Den yngre generasjonen som Permafrost var en del av var langt mer kyndige instrumentalister og hadde et helt annet tekstunivers enn de gamle opprørsbanda.


Hvilke artister og/eller skiver har påvirket lydbildet på Permafrosts nye tolver?
Det er mange band som har påvirket lydbildet vi opererer med. Joy Division, Interpol, DIIV og LCD Soundsystem er noen av dem. Vi lyttet mye til DIIV under produksjonen av EPen.

Fortell litt om «håpløshetsfilosofien» som etter sigende har vært med på å danne Permafrost.
Permafrost hadde en ganske tragisk start på karrieren, der bandmedlem gikk bort under tragiske omstendigheter. Det personlige savnet og det musikalske vakuumet som oppstod påvirket naturlig nok bandet for all senere tid både tekstlig og musikalsk. Kombinasjonen av denne hendelsen samt det å finne mening i å lytte til Joy Division, studere Magazines litterære referanser pluss en god porsjon generell ungdomsangst, var med på å skape det som skulle bli Permafrost videre.

PERMAFROST PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Karina Ljone fra Blood Command

Endelig ny vinyl fra Blood Command! En tolvtommer som følger opp Arsonist-fortellingen som går nesten hele veien tilbake til bandets spede begynnelse for over ti år siden. Det er selvfølgelig en merkedag på Tiger i dag, og vi feirer skiva med å spille den høyt og gjennom noen kjappe poeng med vokalist Karina Ljone.

Hva er favorittlåta di fra den nye Blood Command-tolveren «Return of the Arsonist»? 
Favorittlåten min på den nye EPen må være «No Thank You». Den er gøy å spille, har mye variasjon, og masse fin koring. Jeg liker så godt når gutta må jobbe litt med syngingen og, hehe.

Hva ville være ditt første vedtak dersom du ble kulturminister?
Gi mer støttepenger til musikere og artister.

Hvilken musikk går det mest av i bandvanen?
I bandbilen går det mye i egne propper, men når vi hører sammen, er det mest gamle klassikere. Mye Abba, Cher, Boney M, Belinda Carlisle, med mer.

BLOOD COMMAND PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Hærverk Industrier

To gode, gamle Tigertravere satt seg nylig fore å lage plateselskap, i tillegg til driften av et av de siste par årenes mest spennende steder i Oslo. Petter og Vegard fra konsertscenen Kafé Hærverk setter nå inn skytset også med innspilt musikk, nemlig gjennom det nye plateselskapet Hærverk Industrier. Etter en særdeles lovende start med gjenutgiving av 1993-plata “This is the Kung Fu Beat” av Kung Fu Girls, måtte vi ta et pust i bakken sammen med radarparet.

Etter et par år med konsertscenen Kafé Hærverk har dere altså bestemt dere for å utvide driften til å inkludere plateselskap. Hvorfor det? Er det ikke litt anakronistisk?

Nei, vi synes ikke det. Plateselskapet drives på samme måte som bookingen vi gjør på kafeen. Vi ønsker å formidle god og spennende musikk, og det kan vi da gjøre på flere måter.

Hvordan blir forholdet mellom konsertscenen og plateselskapet?

Det er to helt separate selskaper. Det er vi to, Petter Flaten Eilertsen og Vegard Heskestad, som driver plateselskapet. Og vi har investert våre egne penger i det, ikke Kafé Hærverk sine. Men vi ønsker selvsagt at plateselskapet også skal kunne fungere som «reklame» for kafeen – og omvendt. Noen av utgivelsene vil være liveopptak fra kafeen, mens andre vil være studioinnspillinger med artister som har spilt hos oss. Og platene og kassettene vi gir ut vil selvsagt være til salgs i kafeen. Så det er flere slags forhold og sammenhenger, selv om det finansielle er helt adskilt.

Selskapets første skive var en reutgivelse av Kung Fu Girls-debutalbumet fra 1993. Hvorfor ville dere gi ut denne?

Vi hadde snakket om den ved flere ganger fordi vi begge liker skiva. Vegard kjente jo bandet personlig fra «gamle dager». Og Petter prøvde sammen med noen kolleger å få den gjenutgitt via Popsenteret da han jobbet der for 10-12 år siden, men siden det er kommunalt, så ble det for juridisk komplisert å drive med kommersielle plateutgivelser derfra. Så gikk årene… Da vi kontaktet Andreas Grøtterud om å gjenutgi skiva, så hadde han akkurat fått en ferdig remaster og et nesten ferdig omslag, så da var det jo greit. Men på grunn av at kafeen tok det meste av (fri)tiden vår, så brukte vi likevel et år fra da til vi fikk skrapet sammen penger, startet selskapet og faktisk gitt ut skiva.

I tillegg til klassikere som Kung Fu, skal det også gis ut nåværende artister dere liker. Hva vil det bli det lagt mest vekt på?

I utgangspunktet fokuserer vi mest på nåværende/nye artister, og de 4-5 neste utgivelsene vil være med slike. De to neste LP-utgivelsene blir et minialbum med den kontemporære progressive sekstetten Tip The Scales, med musikk på den ene siden og silketrykk på den andre, og et album med frijazz av Uuskyla Øgrim & Berg with Harri Sjöström, tatt opp live på Kafé Hærverk i fjor. Det kommer også kassetter med improvduoen Skævv, som er Harald Fetveit på elektronikk og Thomas Oxem på trommer, og med Heavenly Bloodbath fra Stavanger, som spiller doom/sludge metal og består av folk fra Hellfire, Noxagt, Burning Axis, No Balls, Black Lodge, Purified In Blood og Helldiver.

Men vi har også en ganske lang liste med klassikere og glemte perler vi ønsker å gjøre noe med. Og den er hemmelig, hehe!

HÆRVERK INDUSTRIER PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Sheep Chase Records

En gjennomgående anbefaling på Tiger, både i 2018 og tidligere år, har vært plater levert av den lille, men særs kvalitetsbevisste labelen Sheep Chase Records. Enmannsoperasjonen fra den lille bygda Hvitsten i Akershus har holdt på en stund, men tok virkelig fart i fjor med knallskiver på rekke og rad. Vi tok en prat med sjefssau Terje om fortid, nåtid og nær framtid.

Les videre