Nettbutikken

Sjappekupp med Spielbergs

Skrevet 11. januar, 2019 av

Onsdag 30. januar mellom klokka 16:30 og 18:00 gir vi på Tiger fra oss styringa over sjappa og slipper til de plateaktuelle indiehodene i Spielbergs bak disken!

Facebook event

Det blir eksklusivt forhåndssalg av den nye skiva med tilhørende eksklusiv forhåndslytt, i tillegg til kaffi, garantert god stemning – og kanskje litt andre anbefalinger enn de vanlige vi bak kassa kommer med?

Spielbergs’ «This Is Not The End» ligger godt an til å bli en av årets plater selv om vi kun skriver februar måned da skiva kommer ut. Bandet er hypet langt, langt opp i skyene, med rette, og de som allerede har fått høre det kommende debutalbumet kan bekrefte at Spielbergs kommer til å beholde posisjonen der oppe blant stjernene. Her er det store refrenger og ditto digre vegger av frihetssøkende gitarlyd og emo-vokal, slik kun herda Oslo-indiehuer kan gjøre det.

Forhåndsbestill plata på CD eller vinyl her, og velg «pick it up», så er du sikret et eksemplar til Spielbergs kommer innom sjappa 30. januar.

Stikkord: , ,


Ukas Album: Primer Regimen – Ultimo Testamento

Skrevet 10. januar, 2019 av

Denne kom rett før jul, men fortjener en ekstra spinn eller ti i 2019 også! Litt krisp og catchy oi-hardcore fra Colombias bakgater slår aldri feil for å gi deg den siste pushen inn mot helga.

Skaff Primer Regimen hos oss, utgitt på Byllepest Distro!

Primer Regimen på Tigernet

Stikkord: , , ,


Ukas klassiker: Dischord-skred!

Skrevet 10. januar, 2019 av

Etter å ha gått tom litt for fort litt for mange ganger på rad, klina vi til med en solid bestilling fra statene på en serie titler fra et av forrige årtusens aller fremste plateselskap: Dischord!

Den tidlige katalogen deres glitrer såpass med punk-milepæler at det for uinnvidde kan være vanskelig å vite akkurat hvor i platebunka man skal begynne. Den blåserbacka, pamflettpolitiske galskapen til Nation of Ulysses på «13 Point Program to Destroy America» eller dens mer undervuderte etterfølger «Plays Pretty for Baby»? Blåser man gjennom 80-talls Ian MacKaye i Minor Threat eller dykker man først ned i 90-talls Ian i Fugazi? (Kanskje mellomstasjonen Embrace?)

Eller går man et hakk bak kulissene, og plukker ut MacKaye-lillebror Alecs band The Faith, enten på maktdemonstrasjonen «Subject to Change» eller den ikoniske splitten med metall-estetikerne og bråkebøttene i Void? Når alt er gjennomspilt og man aner en følelse av tomhet – er det da «Take it Back» eller «Food For Thought» som er mest sjelslindrende i Gray Matter-diskografien?

Mange spørsmål, mange svar. Mange skiver, men alle de nevnte er bra. Dette er noen av klassikertitlene det går mest av på Tiger, så vi anbefaler å slå til raskt!

DISCHORD RECORDS PÅ TIGERNET

Stikkord: , , , , , , , , ,


Bestselgerne på Tiger i 2018

Skrevet 21. desember, 2018 av

Sjekk ut låter fra bestselgerne her:

Tiger har lagt bak seg nok et bra år med masse musikkformidling. Det er en fryd å se så sterk representasjon av norske undergrunnstitler på årets bestselgerliste. Våre kunder har den beste musikksmaken i byen!

Vi har siste åpningsdag på lørdag 22. desember og tar fri i romjula. Tiger kommer sterkt tilbake fra og med den 2. januar og er klar til å ta fatt på nok et år med platepushing av kvalitetsmusikk fra den norske underskogen.

Se bestselgerne på Tigernet her

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,


Tigerprisen 2018

Skrevet 15. desember, 2018 av

I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!

Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.

Vi har i dag stemt fram vinneren av Tigerprisen, i tillegg til følgende kategorier:

Tigerprisen 2018

Harpefoss Hardcorefestival

Harpefoss Hardcorefestival begynte i september 2017 på samme måte som alle andre gode kulturtiltak: man savnet sin stemme i lokalmiljøet. Harpefoss-guttene Jompi og Johnny følte fossekallet, og tok steget for å gjøre noe med dette savnet. Plutselig stod en bråte dritbra undergrunnsband på en ensom scene utenfor allfarvei, midt i Gudbrandsdalen, på et sted med knapt 350 innbyggere.

I 2019 går Harpefoss Hardcorefestival inn i sitt tredje år, og befinner seg på et kritisk punkt: vil festivalen befeste seg som en varig scene? Det hersker i alle fall ingen tvil om at bookingen, organiseringen og ikke minst lidenskapen gløder.

Årets tekstlinje

«Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?»
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink

Årets bandbilde

Nag (tatt av Erik Furulund)

Årets produsent

Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)

 

De siste tre kategoriene ble stemt fram av publikum.


Tigerprisen 2018

Skrevet 12. desember, 2018 av

I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!

Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.

Vinneren av Tigerprisen 2018 blir annonsert 15. desember, samtidig som vi deler ut prisene med følgende kategorier:

Årets tekstlinje

«Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?»
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink

«Hold kjeft når du snakkar til meg!»
Drittmaskin – Hold kjeft når du snakkar til meg

«I det landet som er ingenmanns, vokser de vakreste blomster»
Ohnesorg – Ingenmannsland (gjendiktning av Vladimir Vysotskys «No Man’s Land»)

«Æ spikre kista / mens alle andre ser ut på det / stryk fra lista / nok et hode tredd på påle»
Ondt Blod – Giron

Årets bandbilde

Kuuk (tatt av Linn Heidi Stokkedal)

Nag (tatt av Erik Furulund)

Frøkedal (tatt av Julia Naglestad)

Intetskjønn (tatt av Stig Fostervold)

Årets produsent

Yngve Andersen (Bokassa, Death Throne, Ondt Blod)

Lasse Marhaug (Sverre Knudsen, Moe, Jenny Hval)

Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)

Pål Bredrup & Trond Mjøen (Outer Limit Lotus, Dark Times)

 

Takk til alle som har bidratt med innspill til kategoriene via våre sosiale medier!

Stikkord: ,


Min musikalske fødsel: Jon Olav

Skrevet 7. desember, 2018 av

I serien «Min musikalske fødsel» inviterer vi folk i miljøet rundt Tiger til å fortelle om øyeblikket, eller utgivelsen, som for alvor åpnet opp musikkens verden for dem. Den første ut i denne serien er Jon Olav, som i dag slipper debutalbumet «Ung poesi» på vinyl!


Kaptein Sabeltann + Jon Olav = Ung poesi

Året er 1998 og eg har fått min første CD. Kaptein Sabeltann. Ein dobbel CD med historiefortelling og musikk frå det fortryllande universet i Kjuttaviga. I ein gamal lærarbustad på Sunnmøre sit eg i ei stove med tømmerveggar og lyttar. Eg er oppslukt i musikken. Som med mykje andre av minna ein har frå treårsalderen er ikkje alt like klart. Eg hugsar for eksempel ikkje kva vær det var då eg høyrte den, og eigentleg ingenting anna heller. Det einaste eg hugsar er den CD’en og at eg digga det med heile det vesle hjartet mitt. Fortsatt kan eg sette på den skiva og oppriktig tenke at det er bra musikk.

Nitten år seinare bankar eg på døra til eit flunkande nytt studio i Kristiansand, der vi skulle lage vår første plate, Ung poesi. I hjørnet står eit gamalt kopparfarga trommesett av typen Slingerland som sto igjen frå førre studioeigar. Undervegs i prosessen kom det fram at det same studioet som vi var i blei brukt til innspelinga av den originale musikken til Kaptein Sabeltann. Trommesettet hadde stått der heilt sidan den tida.

Trommene som vi brukte på debutplata var altså dei som blei brukt på CD’en som sette i gang mi musikkinteresse. Eg trur eigentleg ikkje på skjebnen, men i nokre tilfelle kan ein begynne å lure.

Håper de vil like albumet mitt.

Jon Olav

Kjøp Jon Olavs debutalbum «Ung poesi» på Tigernet

Stikkord: , , ,


Vitnesbyrd fra Happy Daggers Einar Stenseng

Skrevet 5. desember, 2018 av

Kun to dager igjen før Bittarheden tres over adventstidens kvalmende klamhet. Takk og pris. I mellomtiden lader vi opp med et vitnesbyrd fra Happy Daggers riksmålstalende mangestrengør (kan man si det? Gitarorientert multiinstrumentalist?): Einar Stenseng.

Denne høsten relanseres (foruten tredjeplaten More Songs of Shame) også Happy Daggers andre album, Bittarheden, på Rural Rebel Rock, digitalt, men først og fremst er det gledelig at albumet for første gang utgis på vinyl (noe senere i høst; forhåndsbestilles her). Selv om platen, som alle Happy Daggers utgivelser, har sine åpenbare svakheter, har den unektelig gjort seg fortjent sin legendariske status i visse undergrunnsmiljøer i Oslo og Sør-Rogaland.

Sangene her, på den vidunderlige Dalane-dialekten (og således foreløbig vår eneste utgivelse på norsk (forutenom julesingelen «Han der Jøden», utgitt advent 2010)), ble skrevet høsten 2009 og innspilt på Solgården i Koppom i januar året etter, da de värmlandske innlandstemperaturer gikk helt ned i -26 °C, og vi måtte både fyre i kaminen og drikkelig rikelig med folkeøl for å holde varmen.

Men stemningen i gruppen var god (bortsett fra en kort episode, der M. Angstelsen utpå kvelden ønsket å omskjære Den Triste med en brødkniv). Erik Equinox betjente vår firespors kassettopptager (som vi tidligere hadde spilt inn vår debutplate med), og vi hadde med hovedsaklig akustiske, men også elektriske gitarer, en tromme, en tamburin og noen munnspill (kun enkelte pålegg, særlig Den Kristnes mandolin og trekkspill, samt en drøss av gjestesolister på sistesporet, ble innspilt i øvingslokalet i Oslo senere den vinteren).

Brorparten av materialet var skrevet av Den Triste, med kun små innspill fra oss andre; hans klagende, selvmedlidende ballader, og hans historier om frafallenhet og storbyproblemer. På «Bedehuse» (med sin fabelaktige åpningslinje «Bedehuse ligge øde; / e’ tru e’ konvartere te jøde») ser vi jo også de første spor av den voldsomme jødefascinasjon som skulle rive med seg bandet som en flodbølge i de påfølgende årene.

Hermann Broder bidro også med noen sanger; strengt tatt ikke fritatt for selvmedlidenhet de heller, og hvor jeg hadde en noe større medvirkning. Jeg husker med nostalgisk glede da vi skrev på «Min gamle kristne venn» i hans spartanske lille hytte på Snippen i Maridalen, eller da jeg, i fullt/skjelmsk alvor, sendte han tekstmeldingen som senere ble dalanefisert i refrenget på «Presten din»: «Gå inn i deg sjøl / å håll den stygge kjeften din. / Eg e ikkje presten din.» Det var en besynderlig tid.

Foruten de obligatoriske referanser til Bibel og bedehusliv, finnes også på platen direkte referanser til musikalske forbilder som Cornelis Vreeswijk og Joachim Nielsen, men kanskje viktigst til Dalane-artister som I Was A King (hvis kaptein Frode Strømstad i disse dager er ansvarlig for å trykke nettopp Bittarheden i sitt nye vinyltrykkeri Coastal Town Records i Dalane-hovedstaden Egersund) og selvfølgelig Frank Tønnesen, kjent som Tønes. Personlig hadde jeg nyss oppdaget Tønes’ plater på dette tidspunktet, gjennom mesterverket Tork av deg fliret, men han fortsetter å være en inspirasjon frem til idag.

Bittarheden ble lansert på vårparten 2010, i 77 eksemplarer på hjemmebrent CD-R, men med et medfølgende teksthefte som nær sagt må kunne kalles et klenodium (og som en forvirret beundrer forleden forsøkte å by 10000 kroner for et originaleksemplar av). En slags slippkonsert ble holdt på Egersund Visefestival sommeren samme år, men foruten en konsert på M3 i Oslo noen måneder senere har ikke dette materialet blitt fremført «live» siden.

Det fortjener derfor ett og annet hosiannarop at vi skal fremføre platen i sin helhet i romjulen på Hestens Bøn i Flekkefjord, som ikke ligger langt fra Dalane, og derfor (for tilreisende) kan kombineres med en pilgrimsferd dit. Hvem vil vel ikke se Den Tristes barndomshjem på Vikeså, NorDan-hallen på Moi (åsted for en av Happy Daggers aller første konserter), Helleren i Jøssingfjord, eller kaien der undertegnede nesten druknet etter nevnte opptreden på Egersund Visefestival, en episode som senere ble behandlet i nidvisen «Jeg har fått livet i gave»?

Apropos denne nidvise var det jo dette som var tenkt som veien videre for Happy Dagger etter Bittarheden (og kanskje som en trøst for meg etter denne dialektutgivelsen): Et album på mitt elskede riksmål. Sanger som «El-Shaddai», «Paulus utspørres og svar kreves», «Mitt liv var en lovsang», «Darwin» og «Jeg har fått livet i gave» lå klare (og det var endog på tale å gjøre en hyllestplate til Aage Samuelsen), men da Den Triste og jeg dro til Jødeland i februar 2011 og kom hjem med tzit-tzit, Rebbe Nachman-bøker og menoraer i bagasjen, var igrunn løpet kjørt, og resultatet ble istedet More Songs of Shame.

Et av mine kjæreste minner fra innspillingen av Bittarheden i det svenske sommerhuset, er da vi en aften etter innspillingene satt og diskuterte vår tro. På denne tiden definerte vel enkelte av medlemmene seg fremdeles som kristne, men i samtalen ved peisen denne kvelden ble vi alle (unntatt én) veiet og funnet for lett. Hermann Broder ble beskyldt for å kalle seg kristen kun for å ikke skuffe sin mor, M. Angstelsen for kun å dyrke sin helvetesangst, Den Triste for å bruke kristendom som et skalkeskjul for en gryende interesse for jødedommen, og jeg selv for kun å følge Bob Dylan. I grunn var vi alle skjønt enige om at Erik Equinox, gruppens eneste selverklærte ateist, var den mest kristelige av oss alle.

Einar Stenseng, Happy Dagger

Forhåndsbestill Bittarheden her

Stikkord: , , ,


Sjappesnakk: Hilma Nikolaisen

Skrevet 30. november, 2018 av

Hilma Nikolaisen er ute med plate nummer to i dag, den magiske «Mjusic». Med en slik tittel var det en god anledning til å invitere Hilma til sjappa for å snakke litt om nettopp musikk, med særlig vekt på den som har vært med å påvirke «Mjusic»-plata.

Tiger var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var det eneste stedet der vi fikk tak i en viss type musikk: skulle vi for eksempel ha tak i band som Starmarket og andre internasjonale skatepunk og hardcoreband, dro vi på Tiger med stor forventning. Sånn var det pre-Internett. (Først i fjor kom Starmarket ut på Spotify!) Det er fint å se min egen plate i de samme hyllene nå, side om side med flere andre plater som har gjort inntrykk på meg:

Slowdive

Jeg oppdaga Slowdive ganske sent. Det var noe jeg så på som et indieband, så jeg styrte bevisst unna. Men i og med at jeg spilte med Serena-Maneesh (som på mange måter også ble sett på som et indieband) ble det til slutt uunngåelig å høre det. Det var Souvlaki-plata jeg oppdaga Slowdive gjennom. Jeg ble veldig glad og litt spent da de skulle komme med reunionplate. Det viste seg at det går an å bli voksen og streit med stil. Jeg har sett dem mange ganger live etter den nye plata kom, og det føles fremdeles inderlig.

Pirate Love

Jeg husker David Dajani fra den kristne punkfestivalen DP på midten av nittitallet. Han sto i baris på flere konserter og hadde malt seg på kroppen. Det gjorde inntrykk – han var definitivt ikke kristenrocker. I ettertid ble Pirate Love dannet og jeg merket fort at det var den samme duden som på scenen på DP. Det finnes definitivt bare én Dajani, og med det så finnes det bare ett Pirate Love. Kanskje fikk de aldri den plassen de burde hatt, men det har vel aldri punken fått i nyere tid i Norge. Den nådeløse attituden til David inspirerer. Det er bare å fortsette å høre på skivene!

Happy Dagger

David Dajani fra Pirate Love er palestiner. Da føles det riktig å trekke fram noe av jødisk art. Happy Dagger er ikke undervurdert. Plassen de har i norsk musikkliv er helt på sin plass. Uansett finnes det drøssevis av skjulte talenter i platene til Happy Dagger, godt skjult, og godt bevart. For spesielt interesserte jøder og kristne.

/ Hilma Nikolaisen 

KJØP HILMAS PLATER PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,


Ukas klassiker: Unwound – Leaves Turn Inside You

Skrevet 23. november, 2018 av

Som platepusher på Tiger er det selvfølgelig mye musikk man mener er fryktelig underkommunisert. Dritbra skiver faller i fanget ditt rett som det er og blåser deg av banen, mens du samtidig river deg i håret og akker deg over hvorfor ikke hele befolkningen bare kan fatte greia.

Unwound er – dessverre – blant de absolutte kongene av denne kategorien. Fra oppstarten som et bra, men noe anonymt band i Olympias alternative musikkmiljø vokste dette bandet seg sakte men sikkert til noe stort utover tiåret. Vel å merke «stort» i musikalsk forstand.

Det er vanskelig å forklare hvordan dette låter uten å bli helt koko, men deres desidert beste plate heter «Leaves Turn Inside You» fra 2001, dessverre også deres siste. Her fôrer de lytteren en slags proto-postrock preget av deres spede begynnelser som et støyende post-hardcore-band. Bandet holder forsiktig tilbake på de i utgangspunktet mektige riffene og melodiene – litt som å se en storm rase fra vinduet i stua.

Vi setter punktum nå før denne teksten går over stokk og stein i panegyrisk hyllest til dette mesterverket, så vi beordrer leseren til å sette seg i vinduskarmen og selv bivåne genialiteten til «Leaves Turn Inside You».

UNWOUND PÅ TIGERNET

Stikkord: , , ,