Forfatterarkiv: Kristian

Sjappesnakk: Karina Ljone fra Blood Command

Endelig ny vinyl fra Blood Command! En tolvtommer som følger opp Arsonist-fortellingen som går nesten hele veien tilbake til bandets spede begynnelse for over ti år siden. Det er selvfølgelig en merkedag på Tiger i dag, og vi feirer skiva med å spille den høyt og gjennom noen kjappe poeng med vokalist Karina Ljone.

Hva er favorittlåta di fra den nye Blood Command-tolveren «Return of the Arsonist»? 
Favorittlåten min på den nye EPen må være «No Thank You». Den er gøy å spille, har mye variasjon, og masse fin koring. Jeg liker så godt når gutta må jobbe litt med syngingen og, hehe.

Hva ville være ditt første vedtak dersom du ble kulturminister?
Gi mer støttepenger til musikere og artister.

Hvilken musikk går det mest av i bandvanen?
I bandbilen går det mye i egne propper, men når vi hører sammen, er det mest gamle klassikere. Mye Abba, Cher, Boney M, Belinda Carlisle, med mer.

BLOOD COMMAND PÅ TIGERNET

Forsmak: 8. mars anthem fra Folkehelsa

Plateselskapet no. 13 er kanskje nye i gamet, men de har vist en imponerende treffsikkerhet når det gjelder å finne nye politisk skarpladde norske artister. Først Ohnesorg og Frosk, nå Folkehelsa som slipper første smakebit fra den kommende debutskiva på selveste kvinnedagen!

Sjekk ut den nye låten i denne kruttsterke 8. mars spillelista fra Plateselskapet No. 13:

– Låta handler om hvorfor kvinnedagen fortsatt trengs og hvordan det er å være kvinne i dag – om alt fra seksuell trakassering, til kjønnsforventninger og gamle stereotypier som kvinner fortsatt møter hver dag, sier låtskriver Sunniva Molvær Ihlhaug.

Folkehelsa er et oslobasert band, som befinner seg i krysningspunktet mellom rock, pop, punk og vise, ispedd elementer av folkemusikk. Bandet består av Anna Holm Abrahamsen på vokal og synth, Sunniva Molvær Ihlhaug på fele, Hanna Sannes Aanonsen på bass og Alexander Engedal Gewelt på trommer. De fleste av bandets låter kretser rundt samfunnsaktuelle tema som kvinnekamp, klimakrisa, individualisme og høyreekstremisme.

Folkehelsas debutalbum Evig OK slippes 31. mai og kan forhåndsbestilles nå

 

Forsmak: Monograf – Nadir

Monograf slipper sitt debutalbum ‘Nadir’ 22. mars ; en inngående meditasjon over lengsler og begrensninger i vår materialistiske verden.

Monograf kombinerer på unikt vis post-rock med den mørkere delen av norsk folkemusikk og har satt seg fore å skape et norsk rockesound uten oppbrukte klisjeer. De har eksistert i undergrunnen i Oslo i mange år, og har brukt lang tid på å smi frem sitt debutalbum.

Plata er innspilt og produsert av låtskriver Erik over en fireårig periode i bl.a. en kirke, et samfunnshus, en kunstskole, to studio og en rekke forskjellige leiligheter i Oslo. 

Nadir betyr bunnpunkt. Plata er en lengre meditasjon over pengenes makt over oss. Nyter vi det? Tilber vi pengenes makt? Hva er konsekvensene? Jorda vår er liten, og den koker, og alt vi gjør har konsekvenser langt utover det vi selv ser. Alt skal gå fort og effektivt, men kan vi finne tilbake tålmodigheten? Finnes det verdier man ikke kan sette en pris på? 

Felens forvrengte ljom over et desperat og øde musikalsk landskap maler disse bildene, men forteller oss også at det finnes håp. Det er stor variasjon i lydbildet; tyngre låter med mektige crescendoer og forløsninger, men også nære og nedstrippede låter der teksten havner i fokus. 

Bandet er inspirert av obskure storheter som Godspeed You Black Emperor, Grails og felespilleren Nils Økland. 

Monograf på tigernet

MER FRA TIGERBLOGGEN HER:

Datarock: Fem ting norske band gjør feil

Glem alt du trodde du visste om Datarock. Liker du Devo og Talking Heads MÅ du sjekke ut deres siste tolvtommer, “A Fool at Forty is a Fool Indeed”. Kall det new rave, kall det kitsj og filtrert synthpop, kall det jovial post-punk – svaret er alt sammen. Bandet er også kjent som linedansere mellom en ekstremt utviklet DIY-etikk og markedsretta tankegang, så vi måtte spørre dem hvilke fem ting de mener norske band gjør feil.
Les videre

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal

Sjappesnakk: Dangerface

Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.

Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ “V” og Die A Legends “Progression Through Retrospect”.

Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.

Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og “Get Loud”?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.

Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.

Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.

Dangerface på Tigernet

Sjappekupp med Spielbergs

Onsdag 30. januar mellom klokka 16:30 og 18:00 gir vi på Tiger fra oss styringa over sjappa og slipper til de plateaktuelle indiehodene i Spielbergs bak disken!

Facebook event

Det blir eksklusivt forhåndssalg av den nye skiva med tilhørende eksklusiv forhåndslytt, i tillegg til kaffi, garantert god stemning – og kanskje litt andre anbefalinger enn de vanlige vi bak kassa kommer med?

Spielbergs’ “This Is Not The End” ligger godt an til å bli en av årets plater selv om vi kun skriver februar måned da skiva kommer ut. Bandet er hypet langt, langt opp i skyene, med rette, og de som allerede har fått høre det kommende debutalbumet kan bekrefte at Spielbergs kommer til å beholde posisjonen der oppe blant stjernene. Her er det store refrenger og ditto digre vegger av frihetssøkende gitarlyd og emo-vokal, slik kun herda Oslo-indiehuer kan gjøre det.

Forhåndsbestill plata på CD eller vinyl her, og velg “pick it up”, så er du sikret et eksemplar til Spielbergs kommer innom sjappa 30. januar.

Eriks topp tre album fra 2018

Erik sjonglerer tjenestegjøring som arbeidskar på Tiger med å være forkjemper for distriktsmusikk gjennom plateselskapet Rural Rebel Rock, rockefestivalen Fjellparkfestivalen og sitt eget band Føkkefjord.

Negativ – Projections 

Oslos helt egne hardcorehelter har hatt sitt beste år hittil med USA-turné, flere Europa-konserter og ikke minst: denne mini-LPen. Middels tempo punk, men med en makset følelse av uhygge og mistilpasning. Årets låttittel har de også: “Manarchy”. Drar i studio på nyåret med Jonah fra Career Suicide og Fucked Up, så da er nok en av tre favoritter i 2019-kåringen klar allerede.

Pää Kii – Jos huonoo onnee ei ois mul ei ois onnee ollenkaan

Etter en veldig undervurdert debutplate i 2012, har det vært stille ganske lenge fra Pää Kii. Plutselig kom det ny plate i høst, og det er mer av det samme gamle: mesterlig utført powerpop, garasjerock og 77-punk med betraktninger om litt av hvert på finsk.

Amyl & the Sniffers – Big Attraction & Giddy Up

Direkte og pubbrun punkrock, med strek under rock. Amyl & the Sniffers råkjører gjennom snaue tjue minutter med såpass selvtillit at man sitter igjen med en følelse av at de skitne Melbourne-sidegatene deres bør være hovedstaden i hele verden. Arrogant og stilig, eller bare som vokalisten synger i åpningslåta – kanskje årets beste strofe: “People look at me like I’m a hooker / but I just wanna be a venue booker”.