Forfatterarkiv: Kristian

Skiva som endret mitt liv med Maria Due

Første gang jeg hørte Pink Moon var i bilen på vei hjem fra Dyreparkens sommeransattfest i 1997. Jeg ble kjørt hjem av en ung musikkentusiast, som jeg siden begynte å spille i band med. Musikken gikk rett hjem hos den 17-årige Maria på en måte jeg ikke hadde opplevd før. Nick Drake sin stemme og gitarspill på Pink Moon vekket ingen forbehold i meg. Musikken hoppet rett over noen lag med tenåringskul skepsis og andre godsaker,  og gikk direkte til et mykt sted i sjela. Jeg vokste opp på et lite sted på Sørlandet, og erfaringen jeg hadde så langt i verden var å kjenne meg feil og annerledes. Denne musikken åpnet døra til en annen mulighet. Kunne det være et hjem i verden for meg også? 

Når jeg setter på plata nå er det fortsatt med en følelse av å være hjemme. Jeg er veldig glad i de andre platene til Nick Drake også, men Pink Moon oppleves mest destillert fordi den er så enkelt produsert og blir veldig nær. Han prøver ikke et snev å være noe han ikke er. Forsøk på den holdningen, og måten å legge vokalen på i forhold til akkordene kan jeg kjenne igjen i sangene jeg skriver selv.  

MARIA DUE PÅ TIGERNET

Skiva som forandret mitt liv Patrick fra Evig Lyttar

Siden alle musikkhjerters favorittsogning Patrick Fardal startet opp musikkbloggen Evig Lyttar i 2015 har musikkjournalistikken fått harde slag. Desto viktigere og mer imponerende at en undergrunnsorientert musikkblogg som Evig Lyttar har klart å holde skuta på vannet, attpåtil med full fart forover.

Les videre

Tips fra Digertrykk: Glossy look!

I det siste har vi gjort noen veldig stilige trykk med omslag som skinner litt ekstra:

Vinylomslaget til den kommende Insomniac Bears EPen har spotgloss som fremhever formen foran ansiktet på artisten. Design av Fredrik Melbye.

Digipacken til debutskiva til FOAMMM har såkalt “glossy lamination” for at den skal skinne ekstra mye. Design av Terje Ekrene Vik.

Ta kontakt med Ingrid for gode råd og gode tilbud om CD, vinyl og merch

Sjappesnakk: Karina Ljone fra Blood Command

Endelig ny vinyl fra Blood Command! En tolvtommer som følger opp Arsonist-fortellingen som går nesten hele veien tilbake til bandets spede begynnelse for over ti år siden. Det er selvfølgelig en merkedag på Tiger i dag, og vi feirer skiva med å spille den høyt og gjennom noen kjappe poeng med vokalist Karina Ljone.

Hva er favorittlåta di fra den nye Blood Command-tolveren «Return of the Arsonist»? 
Favorittlåten min på den nye EPen må være «No Thank You». Den er gøy å spille, har mye variasjon, og masse fin koring. Jeg liker så godt når gutta må jobbe litt med syngingen og, hehe.

Hva ville være ditt første vedtak dersom du ble kulturminister?
Gi mer støttepenger til musikere og artister.

Hvilken musikk går det mest av i bandvanen?
I bandbilen går det mye i egne propper, men når vi hører sammen, er det mest gamle klassikere. Mye Abba, Cher, Boney M, Belinda Carlisle, med mer.

BLOOD COMMAND PÅ TIGERNET

Forsmak: 8. mars anthem fra Folkehelsa

Plateselskapet no. 13 er kanskje nye i gamet, men de har vist en imponerende treffsikkerhet når det gjelder å finne nye politisk skarpladde norske artister. Først Ohnesorg og Frosk, nå Folkehelsa som slipper første smakebit fra den kommende debutskiva på selveste kvinnedagen!

Sjekk ut den nye låten i denne kruttsterke 8. mars spillelista fra Plateselskapet No. 13:

– Låta handler om hvorfor kvinnedagen fortsatt trengs og hvordan det er å være kvinne i dag – om alt fra seksuell trakassering, til kjønnsforventninger og gamle stereotypier som kvinner fortsatt møter hver dag, sier låtskriver Sunniva Molvær Ihlhaug.

Folkehelsa er et oslobasert band, som befinner seg i krysningspunktet mellom rock, pop, punk og vise, ispedd elementer av folkemusikk. Bandet består av Anna Holm Abrahamsen på vokal og synth, Sunniva Molvær Ihlhaug på fele, Hanna Sannes Aanonsen på bass og Alexander Engedal Gewelt på trommer. De fleste av bandets låter kretser rundt samfunnsaktuelle tema som kvinnekamp, klimakrisa, individualisme og høyreekstremisme.

Folkehelsas debutalbum Evig OK slippes 31. mai og kan forhåndsbestilles nå

 

Forsmak: Monograf – Nadir

Monograf slipper sitt debutalbum ‘Nadir’ 22. mars ; en inngående meditasjon over lengsler og begrensninger i vår materialistiske verden.

Monograf kombinerer på unikt vis post-rock med den mørkere delen av norsk folkemusikk og har satt seg fore å skape et norsk rockesound uten oppbrukte klisjeer. De har eksistert i undergrunnen i Oslo i mange år, og har brukt lang tid på å smi frem sitt debutalbum.

Plata er innspilt og produsert av låtskriver Erik over en fireårig periode i bl.a. en kirke, et samfunnshus, en kunstskole, to studio og en rekke forskjellige leiligheter i Oslo. 

Nadir betyr bunnpunkt. Plata er en lengre meditasjon over pengenes makt over oss. Nyter vi det? Tilber vi pengenes makt? Hva er konsekvensene? Jorda vår er liten, og den koker, og alt vi gjør har konsekvenser langt utover det vi selv ser. Alt skal gå fort og effektivt, men kan vi finne tilbake tålmodigheten? Finnes det verdier man ikke kan sette en pris på? 

Felens forvrengte ljom over et desperat og øde musikalsk landskap maler disse bildene, men forteller oss også at det finnes håp. Det er stor variasjon i lydbildet; tyngre låter med mektige crescendoer og forløsninger, men også nære og nedstrippede låter der teksten havner i fokus. 

Bandet er inspirert av obskure storheter som Godspeed You Black Emperor, Grails og felespilleren Nils Økland. 

Monograf på tigernet

MER FRA TIGERBLOGGEN HER:

Datarock: Fem ting norske band gjør feil

Glem alt du trodde du visste om Datarock. Liker du Devo og Talking Heads MÅ du sjekke ut deres siste tolvtommer, “A Fool at Forty is a Fool Indeed”. Kall det new rave, kall det kitsj og filtrert synthpop, kall det jovial post-punk – svaret er alt sammen. Bandet er også kjent som linedansere mellom en ekstremt utviklet DIY-etikk og markedsretta tankegang, så vi måtte spørre dem hvilke fem ting de mener norske band gjør feil.
Les videre

Sjappesnakk: Espen T. Hangård

x

Den nye plata heter “Elementær” og den forrige “Primær”, og du kaller dem “companion releases”. Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?

Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene “ferdige”. Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som “her mangler det noen akkorder” eller “denne låta må mikses på nytt”, osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!

Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.

Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på “Primær”, mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på “Elementær”. Når det gjelder titlene, så henspiller “Primær” og “Elementær” på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis “primitive” plata først, og så åpne opp litt på nummer to.

Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som “Elementær” og “Primær” beskjeftiger seg med?

Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.

Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.

Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger “Elementær”?

Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!

ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET

Foto: Carsten Aniksdal