Agenda er tilbake! Hardcore-stayerne fra Stavanger kliner til med sitt mest apokalyptiske og ambisiøse verk til nå. Mer aggende og surnet enn noen gang, og med nye høydepunkter i låtporteføljen. Vi tok en sjappesnakk med Hans-Olaf fra bandet i anledning skiva, som er ute i dag på Fysisk Format.
Det har gått en del år siden forrige tolver-framstøt fra Agenda, «Menneskehetens massegrav» fra 2014. Tida flyr! Hvordan har Agenda utviklet seg i løpet av årenes gang?
Nja. Det har nå vært litt liv i oss etter “Menneskehetens Massegrav”. Vi ga ut en splitt-7er med trønderske Mørkt Kapittel høsten 2014 og en splitt-7er med danske Afmagt i 2017. Men det har vært et par rolige år inni mellom der, og du har helt rett i at tida flyr. Når det kommer til det du egentlig spør om har Agenda blitt det man kan kalle litt mer voksent. Hvis det går an å si i denne sjangeren. Selv om mange kanskje ikke kommer til å høre det har vi vokst litt fra det “rett frem i 220 hele tiden”-kjøret vi var på tidligere, og vi har lært oss at vi kan roe litt ned mellom mellom d-beat-slaga. Samtidig har nok det lyriske forandra seg noe da vi var veldig politiske før, mens nå har de forskjellige politiske ståstedene innad i bandet endt opp med et fokus på det vi er rimelig enige om: At verden går til helvete. Så kan vi ta diskusjonen på øvingsrommet om det er sosialisme eller anarkisme som vil redde oss. Hah!
Tittelen på den nye plata er «Apocalyptic Wasteland Blues». Det tegner til at det er dystopisk stemning i Agenda-leiren. Hva handler egentlig plata om?
Plata skulle egentlig hete “Cognitive Dissonance” da det er min påstand at folks kognitive dissonans er hovedgrunnen til at verden går til helvete. Men etterhvert som vi tygde mer på den tittelen konkluderte vi med at vi ikke ville være så pretensiøse og heller gå for et litt mer pønka navn med et lite hint av humor, selv om jeg tror ingen andre enn oss selv ser noe humor i verken tittelen eller musikken. Plata handler om mye og ingenting. Noen av sangene er i grunn bare satt sammen av setninger som høres kule ut, da naturligvis med masse død og fordervelse som sjangeren dikterer. Mens andre sanger har et klart budskap om at vi mennesker behandler både hverandre og jorda særdeles dårlig. Plata presenterer ingen løsning til det hele. Derfor var “Apocalyptic Wasteland Blues” enda mer passende.
I harde tider som våre er dystopien ikke langt unna, men desto viktigere kan det være å holde motet oppe og jobbe for den verdenen man vil ha. Kommer det noen gang utopisk musikk fra Agenda? Hva er deres utopi?
Dette rører jeg litt med i svaret til det første spørsmålet. Vi deler nok ikke en felles utopi innad i bandet da vi er splitta mellom rød og kølsvart ideologi. Så her tar jeg egoismetoget helt til endestasjonen, som de fleste vokalister ville gjort, og skriver litt om min utopi. Og jeg mener at verken staten eller det “frie” markedet presenterer en løsning for de store problemene vi står ovenfor. Slik jeg ser det har staten vært et flittig brukt verktøy av kapitalen for å sikre et fokus på profitt fremfor jordas velvære samtidig som den individuelle friheten har vært fraværende i de sosialistiske prosjektene som har eksistert, mye på grunn av sosialismens legitimering av statlig voldsbruk mot de individer som ikke føyer seg. Verden må gå gjennom en desentraliseringsprosess hvor hovedfokus blir selvforsyning og reelt demokrati hvor folk har reell individuell frihet. Og ikke minst sannhet, som vi idag er veldig opptatt av å fornekte som art. Jeg sier det igjen: Kognitiv dissonans. Slå det opp. Sånn! Stopper der jeg før jeg forviller meg inn på en sti stappa med motstridende sitater fra Emma Goldman og Bill Hicks. Til ditt spørmål om det noen gang kommer utopisk musikk fra Agenda: Nei. Vi har nok innsett at verden går til helvete og at vi heller vil gjøre det vi kan best: Lage hard musikk om død og fordervelse. Med litt humor i form av de for lengst oppbrukte klisjeene som vi elsker så inderlig. Takk for meg!
