Sjappesnakk: Espen T. Hangård
Skrevet 8. februar, 2019 av Kristian
x
Den nye plata heter «Elementær» og den forrige «Primær», og du kaller dem «companion releases». Finnes det en kontinuitet i albumene, musikalsk så vel som tematisk, og hva er den i så fall?
Da jeg starta soloprosjektet lagde jeg masse musikk uten tanke på at det skulle gis ut. Alt var lov, og det var veldig gøy å prøve ut nye måter å tenke og strukturere musikk på! Og ikke minst fikk jeg en bra boost av å bruke andre instrumenter. Synthene og sequencerne gir en helt annen estetikk enn jeg har jobba med før, og så har de ganske omstendelige grensesnitt sammenlikna med en gitar! Sjøl om jeg tenkte på prosessen som bare moro og full frihet underveis, bestemte jeg meg for å være disiplinert og gjøre alle låtene «ferdige». Med det mente jeg at jeg skulle kunne spille låtene for en kamerat uten å måtte ta forbehold som «her mangler det noen akkorder» eller «denne låta må mikses på nytt», osv. Take it or leave it, her har jeg gjort mitt beste, liksom. Hvis det suger, så er det bare min skyld, hehe!
Resultatet var i alle fall at jeg etter hvert hadde masse gjennomarbeida materiale i en skuff. Og da låtene hadde ligget sånn noen år og jeg fikk litt avstand til dem, skjønte jeg at en del var mer enn bare utprøvinger. Kjetil på Galleberg Forlag nevnte for meg at han var interessert i å gi ut musikken min, så jeg gikk igjennom arkivet og gjorde et utvalg. Ca 1/4 av låtene passerte nåløyet, og vi så at disse ville passe bra som to LP-er.
Sammenhengen mellom platene er at de blei til hulter til bulter over en fireårsperiode. Jeg endte opp med å sortere låtene etter stemning og stil. Halvparten av materialet var råere og mørkere og havna på «Primær», mens den andre halvparten var mer utbrodert og melodisk og kommer nå ut på «Elementær». Når det gjelder titlene, så henspiller «Primær» og «Elementær» på at dette er tidlige arbeider i prosjektet, uten at det innebærer noen nedvurdering av dem. Jeg synes det er en kul rekkefølge å slippe den forholdsvis «primitive» plata først, og så åpne opp litt på nummer to.
Espen, du har holdt på med en liten av ulike musikkuttrykk. Hva fikk deg til å gå videre fra for eksempel metal (Altaar) inn i electro-verdenen som «Elementær» og «Primær» beskjeftiger seg med?
Det var en overlapp i starten der, soloprosjektet oppsto mens jeg spilte i KILLL, Altaar, Diskord, NunFuckRitual og She Said Destroy. Kanskje electroen kom ut av en underbevisst trang til å lage noe som var veldig langt unna metall? Og så blei jeg kronisk sjuk for ti år siden. Jeg prøvde å holde det gående noen år med flere band, faste øvinger, masse konserter, innspillinger osv, men det blei tydelig at det var uforsvarlig å fortsette sånn, jeg sleit meg rett og slett ut. Det var mye lettere å tilpasse solo-jobbinga til helsa, så da blei det hovedprosjektet.
Og bortsett fra alt det der praktiske, så har jeg jo alltid digga elektronisk musikk. Fra breakdance-feberen på 80-tallet med Break Machine og Afrika Bambaataa, litt seinere New Order, Depeche Mode og Nitzer Ebb, og etter hvert WARP-greiene og Drum’n’Bass på 90-tallet.
Hvilke artister bør man sjekke ut om man digger «Elementær»?
Mens jeg lagde de to platene hørte jeg mye på DMX Krew, Ceephax, Dave Monolith, The Tuss, Cylob, Photodementia og Bochum Welt. Alle lager fet Acid/Braindance/Electro og har gitt ut plater på Rephlex-labelen. Og så gikk det mye i den über-funky electroen til Drexciya. Et absolutt must! Av mer kjente navn så gjelder jo alltid de fire store på Warp – Squarepusher, Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Og Kraftwerk, selvfølgelig. Ellers har vi noen skandinaviske guruer som holder på for tiden – sjekk ut EOD fra Trondheim og svenske Rolando Simmons!
ESPEN T. HANGÅRD PÅ TIGERNET
Foto: Carsten Aniksdal
Tigertips: Pelicat – Pelicat
Skrevet 1. februar, 2019 av Kristian
Indiepop med tåkete blikk, breiglisa vokal og sjanglete gange. Akkurat slik man kan like det, nå som det er sesong for ullgenser og varm pizza på stuebordet. Ute på SellOut! Records.
Pelicat på Tigernet
Sjappesnakk: Dangerface
Skrevet 1. februar, 2019 av Kristian
Det er nok fort gjort å kjede seg i det trauste Rogalandsregnet gjennom den lange høsten som området gjennomgår mellom hver sommer, men heldigvis gjør Stavanger-gjengen i Dangerface hele venteperioden til en fest med sin Bronx- og midperiode-Refused-anerkjennende rock. Nå kommer debutplata ut gjennom Big Day og vi bestemte oss for å ta en prat med crewet.
Hva var den siste plata dere kjøpte på Tiger?
De siste platene vi (Mike) kjøpte på Tiger var The Bronx’ «V» og Die A Legends «Progression Through Retrospect».
Hva er verdens farligste fjes?
Verdens farligste fjes må være Pelle fra Mayhem. Anno 1991. Eventuelt Aune Sand om det blir for gale.
Hvilke band bør man sjekke ut om man digger Dangerface og «Get Loud»?
Band som fans av Get Loud burde sjekke ut Lüdo, The Ghost of a Thousand, The Bronx, Spielbergs, Vicereine, Kåte Klør, Die A Legend og Exploding Head Syndrome.
Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Oslo?
Det beste med musikkscenen i Oslo er samholdet. Støtten fra band til andre band. Til og med fra Oslo til Stavanger, og motsatt. Nettverket har vokst noe til de grader de siste årene. Og stemningen har blitt så utrolig god. Vi elsker Oslo! Det verste med Oslo generelt er reisen til og fra.
Hva er det beste og det verste med musikkscenen i Stavanger?
Det beste med musikkscenen i Stavanger er at den vokser. Den er ikke så veldig stor, men de bandene som jobber hardt gjør seg bemerket. For noen år tilbake var det litt mer gang i scenen, men vi har troen på de yngre banda som holder på om dagen. Det er en liten gnist som har fyrt opp i det siste. Og vi liker det.
Det verste med Stavanger er Stavangerkameratene. Det andre som er kjipt med Stavanger er at det varierer så utrolig om folk kommer på konsertene til de mindre banda. Ikke nok støtte. Men som sagt, det begynner å komme seg.
Dangerface på Tigernet
Sjappekupp med Spielbergs
Skrevet 11. januar, 2019 av Kristian
Onsdag 30. januar mellom klokka 16:30 og 18:00 gir vi på Tiger fra oss styringa over sjappa og slipper til de plateaktuelle indiehodene i Spielbergs bak disken!
Det blir eksklusivt forhåndssalg av den nye skiva med tilhørende eksklusiv forhåndslytt, i tillegg til kaffi, garantert god stemning – og kanskje litt andre anbefalinger enn de vanlige vi bak kassa kommer med?
Spielbergs’ «This Is Not The End» ligger godt an til å bli en av årets plater selv om vi kun skriver februar måned da skiva kommer ut. Bandet er hypet langt, langt opp i skyene, med rette, og de som allerede har fått høre det kommende debutalbumet kan bekrefte at Spielbergs kommer til å beholde posisjonen der oppe blant stjernene. Her er det store refrenger og ditto digre vegger av frihetssøkende gitarlyd og emo-vokal, slik kun herda Oslo-indiehuer kan gjøre det.
Forhåndsbestill plata på CD eller vinyl her, og velg «pick it up», så er du sikret et eksemplar til Spielbergs kommer innom sjappa 30. januar.
Eriks topp tre album fra 2018
Skrevet 17. desember, 2018 av Kristian
Erik sjonglerer tjenestegjøring som arbeidskar på Tiger med å være forkjemper for distriktsmusikk gjennom plateselskapet Rural Rebel Rock, rockefestivalen Fjellparkfestivalen og sitt eget band Føkkefjord.
Oslos helt egne hardcorehelter har hatt sitt beste år hittil med USA-turné, flere Europa-konserter og ikke minst: denne mini-LPen. Middels tempo punk, men med en makset følelse av uhygge og mistilpasning. Årets låttittel har de også: «Manarchy». Drar i studio på nyåret med Jonah fra Career Suicide og Fucked Up, så da er nok en av tre favoritter i 2019-kåringen klar allerede.
Pää Kii – Jos huonoo onnee ei ois mul ei ois onnee ollenkaan
Etter en veldig undervurdert debutplate i 2012, har det vært stille ganske lenge fra Pää Kii. Plutselig kom det ny plate i høst, og det er mer av det samme gamle: mesterlig utført powerpop, garasjerock og 77-punk med betraktninger om litt av hvert på finsk.
Amyl & the Sniffers – Big Attraction & Giddy Up
Direkte og pubbrun punkrock, med strek under rock. Amyl & the Sniffers råkjører gjennom snaue tjue minutter med såpass selvtillit at man sitter igjen med en følelse av at de skitne Melbourne-sidegatene deres bør være hovedstaden i hele verden. Arrogant og stilig, eller bare som vokalisten synger i åpningslåta – kanskje årets beste strofe: «People look at me like I’m a hooker / but I just wanna be a venue booker».
Tigerprisen 2018
Skrevet 15. desember, 2018 av Kristian
I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!
Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.
Vi har i dag stemt fram vinneren av Tigerprisen, i tillegg til følgende kategorier:
Tigerprisen 2018
Harpefoss Hardcorefestival
Harpefoss Hardcorefestival begynte i september 2017 på samme måte som alle andre gode kulturtiltak: man savnet sin stemme i lokalmiljøet. Harpefoss-guttene Jompi og Johnny følte fossekallet, og tok steget for å gjøre noe med dette savnet. Plutselig stod en bråte dritbra undergrunnsband på en ensom scene utenfor allfarvei, midt i Gudbrandsdalen, på et sted med knapt 350 innbyggere.
I 2019 går Harpefoss Hardcorefestival inn i sitt tredje år, og befinner seg på et kritisk punkt: vil festivalen befeste seg som en varig scene? Det hersker i alle fall ingen tvil om at bookingen, organiseringen og ikke minst lidenskapen gløder.
Årets tekstlinje
«Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?»
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink
Årets bandbilde
Nag (tatt av Erik Furulund)
Årets produsent
Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)
De siste tre kategoriene ble stemt fram av publikum.
Tigerprisen 2018
Skrevet 12. desember, 2018 av Kristian
I 2018 lanserer vi på Tiger vår egen æresbemerkning: Tigerprisen!
Tigerprisen skal deles ut hvert år til en person eller tiltak som skaper livskraft og muligheter i den norske musikkundergrunnen.
Vinneren av Tigerprisen 2018 blir annonsert 15. desember, samtidig som vi deler ut prisene med følgende kategorier:
Årets tekstlinje
«Knowledge is power says my girl / How come the quiz masters don’t rule the world?»
The Good, The Bad & The Zugly – I Need A Place To Drink
«Hold kjeft når du snakkar til meg!»
Drittmaskin – Hold kjeft når du snakkar til meg
«I det landet som er ingenmanns, vokser de vakreste blomster»
Ohnesorg – Ingenmannsland (gjendiktning av Vladimir Vysotskys «No Man’s Land»)
«Æ spikre kista / mens alle andre ser ut på det / stryk fra lista / nok et hode tredd på påle»
Ondt Blod – Giron
Årets bandbilde
Kuuk (tatt av Linn Heidi Stokkedal)
Nag (tatt av Erik Furulund)
Frøkedal (tatt av Julia Naglestad)
Intetskjønn (tatt av Stig Fostervold)
Årets produsent
Yngve Andersen (Bokassa, Death Throne, Ondt Blod)
Lasse Marhaug (Sverre Knudsen, Moe, Jenny Hval)
Morten Øby (Leonov, Syndrom, Tusmørke, Erick Ellectrick)
Pål Bredrup & Trond Mjøen (Outer Limit Lotus, Dark Times)
Takk til alle som har bidratt med innspill til kategoriene via våre sosiale medier!
Vi arrangerer hvit fredag
Skrevet 23. november, 2018 av Kristian
Tiger ønsker å være en motvekt til mørket som senker seg over de menneskelige sinn i vår tid og markerer derfor i dag HVIT FREDAG.
I dag vil vi hedre de gode kreftene i musikken og tilbyr omvendt rabatt på oppbyggelige skiver: +10%
Tilbudet (eller avlaten om du vil) gjelder kun i sjappa og kun i dag.
Med HVIT FREDAG gir vi våre kunder en gyllen mulighet til godhetsposering. Ved å delta på dette vil det være åpenbart for dine venner med Sorte Tilbøyligheter at du er moralsk overlegen. Husk å dele på sosiale medier når du stikker innom!
KRITERIER FOR OPPBYGGELIG MUSIKK:
-Styrkende effekt åndelig, mentalt og fysisk
-Tekstlig innhold som inspirerer til positiv tenkning, trening og avhold fra rusmidler og utenomekteskaplig seksualitet.
-Rik på crescendoer og oppadgående tonerekker. Gjelder 90% av all postrock, men unntaket er meditativ eller – gud forby – suggerende postrock aka kraut.
-Man blir i godt humør!
Tigertips: Dammit I’m Mad
Skrevet 9. november, 2018 av Kristian
Dammit I’m mads infantile jazzrock har blitt til gjennom sakte modning som sideprosjekt og lekegrind i 10 år mens bandets to medlemmer syslet med band som Cult of Luna, Next Life, Invader Ace og Totalt Jävla Mörker. Debutskiva deres er en fokusert, frisk og groovy miks av pop, punk, noise, avant garde og elektronisk.
Anbefales for fans av Deerhoof, Battles, Torg og Pom Poko.
Dammit I’m Mad på Tigernet
FÅ TIGERTIPS PÅ MAIL!
Torjus fra Hjerteslag: Topp fem norskspråklige punkplater
Skrevet 8. november, 2018 av Kristian
Hjerteslag har vekselvis kalt seg punkere som spiller pop og poppere som spiller punk. Siden det forhåpentligvis finnes andre blogger som tar seg av poppere, fokuserer vi på punkere. Så vi hukket opp med Torjus Raknes, gitarist i albumaktuelle Hjerteslag og tidvis DIY-konsertarrangør, for å rangere de beste norskspråklige punkskivene:
KAFKA PROSESS – Ingen Fattige Ingen Rike
Fra (verdens første?) vikingmetalriff i ʼTro Håp & Kjærlighetʼ til hytte med neven og grine av ‘Ingen Fattige Ingen Rikeʼ. Perfekt musikk.
For meg har alltid det viktigste med punk vært at man skal kjenne på en slags inderlighet og desperasjon både i musikken og i tekstene. Den inderligheten er det veldig få band som innehar så gjennomtrengende som Livstid. Hør på ‘Dei du ikkje serʼ, og kjenn på den.
BLA GJENNOM PUNK/HARDCORE-UTVALGET PÅ TIGERNET
FINANSKRISEN – Alt går til grunne
«Ingen grandios finale
Ingen storslått dommedag
Ingen pretensiøs finale
Kun hverdagens nederlag»
DYKK NED I NORSK UNDERGRUNN PÅ TIGERNET
Ikke punkmusikk, men allikevel mer punk enn de fleste kan drømme om å bli.
DI KJIPE – Kor e du no?
En moderne klassiker som passer like godt til kjedelige hverdager som en gøyal fest på puben.