Først må jeg takke for dispensasjonen jeg fikk fra å skrive om «Albumet» som forandret mitt liv, for jeg har veldig problemer med å ta sånne store valg! Så jeg skal heller fortelle om musikken som har formet meg gjennom oppveksten.

Da må vi først en tur innom foreldrene mine, mamma er britisk og pappa er en nordmann bosatt i Gøteborg. De møttes på trebåtfestivalen i Risør, han var 40 og kjekk med halvlangt blondt hår, jeans fra topp til tå og en veldig fin gammel trebåt; hun var 22 og tøff med kort svart hår og Doc Martens.

Kjæresteforholdet varte ikke lenge, men det resulterte i meg, og i at samtlige sommerferier i min barndom ble tilbragt sammen med pappa og hans venner på en 12 fots mahognybåt langs svenskekysten. I den båten gikk det mye i Odd Børretzen, Wreeswijk, Dylan og Donovan, og i land var vi gjerne på Havsbadet på kveldene, et stort utested med konsertscene som var drevet av en gjeng rockemusikere fra Gøteborg. Her hang vi med og ble underholdt av band som Nationalteatern, Totta Näslund og hans bluesband og Mats Ronander og særlig de to koristene (og også solartistene) Ebba Forsgren og Maria Blom var mine store idoler med sine blondblekte rockesveiser, svarte skinnbukser og rå holdning på scenen. Låtene og folka var så kule, politiske og upolerte. Ikoniske Nikke Ström som var bassisten i blant annet Nationalteatern og Tottas Bluesband hadde en datter på min alder som het Siri, og i tillegg til å se på alle konsertene løp vi to gjerne rundt backstage, spilte på myntautomatene i andre etasje og stakk innom kjøkkenet og fikk godbiter fra kokkene når vi var sultne. Vi fikk også være med på scenen under konsertene noen ganger og det kilte alltid godt i magen. Totta gikk dessverre bort altfor tidlig, og da det skulle markeres at han skulle ha fylt 70 år i 2015 ble jeg invitert til å komme og spille en av hans favorittlåter på minnekonserten på Pustervik i Gøteborg. Etter alle de åra var det kanskje noe av det største jeg har vært med på, spesielt fordi jeg bla backet på scenen av alle de samme musikerne som jeg hadde stått og beundra kveld etter kveld som liten.

I tillegg til progrocken og bluesen på Havsbadet ble det arrangert svære konserter med blant annet Thomas Ledin og fra partybåtene i havna strømmet det annen catchy svensk pop som det var mindre kult å digge (Drömhus, Gyllene Tider), og jeg ble etter hvert også veldig glad i Lisa Ekdahl, jeg hadde vel samtlige CD’er hun ga ut i en tiårsperiode. Kan en titalls låter utenat den dag i dag kan jeg innrømme.

Tilbake hos mamma som etter hvert befant seg i en leilighet på Grünerløkka i Oslo ble det spilt mye Fleetwood Mac, Kate Bush, Planxty, Carly Simon, Bee Gees, Carole King, Boney M og diverse reggae, mye Bob Marley. Nattasang-katalogen var også stor, med både engelske og norske viser. I tillegg ble det laget nye, egne sanger over en lav sko om alt mulig vi foretok oss. Alltid med en fleipete tone, for mamma hadde fått beskjed som barn om at hun ikke kunne synge. Hun møtte etter hvert min stefar, som gikk med cut-off sleeves, åttitalls tøybukser med hodeskaller på og som hadde en lang blond hestehale og et hjerte i flammer tatovert på brystet. Han hørte, som du kanskje allerede har gjetta, på det man vel kaller - og nå er jeg sikkert litt på tynn is her, men; åttitalls rock, puddelrock, metal og hard rock. For å nevne noe gikk det mye i Metallica, Slayer, Rush, Jethro Tull, Scorpions og Rammstein. I tillegg var han også rå på klassisk gitar, og kunne like gjerne sette på noen klassiske stykker for så å hoppe over til The Mamas and The Papas eller John Denver - alt på full guffe gjennom kjøkkenveggen og inn på soverommet mitt. Så lenge det var en god låt ble ingenting diskriminert. I bilen til fotballtrening hørte vi som regel på Slade, Beatles eller Beach Boys og vi kunne alle sangene utenat. Det ble hamra hardt på rattet og ingen utenfor bilen trengte å lure på hva vi hørte på når vi ankom fotballbanen med anlegget på fullt.

Mamma drev etter hvert en pastabutikk på Olaf Ryes plass som lå vegg i vegg med platesjappa Voices of Wonder, og jeg pleide å få alle mulige rare promotion CD’er fra Thomas Streletzki som drev butikken. Jeg tror dette mest var søppel de ikke ville ha selv, men jeg satte stor pris på hver eneste en og hørte masse på dem uansett om jeg likte dem eller ikke. Jeg husker blant annet jeg fikk en techno-samler og en plate av RnB-duoen duoen Nada Nuf, men det ramla også ned litt jazz og annen «voksenmusikk» som om ikke annet åpna øynene mine litt for en del sjangre jeg ikke hadde vært innom før.

Tanta mi ga meg Miseducation of Lauryn Hill og Janet Jackson - Velvet Rope som jeg hørte ganske i stykker men har i platesamlingen enda, og vennen min Omar som har blitt en fantastisk artist i dag introduserte meg for Brandy. Jeg sang med og gråt en del til plata Never Say Never, «Have You Ever» var en gjenganger når det skulle skapes romantisk stemning på klassefest i gymsalen på Grünerløkka skole.

Barneskolen gikk ellers med til de samtidige klassikerne Spice Girls og Backstreet Boys og en god del samleskiver med nittitalls partyhits.

Så ble ting enda mer interessante, for ungdomsskolen jeg sokna til var Hersleb skole, hvor 75% av elevene hadde innvandrerbakgrunn og min musikalske verden ble følgelig større. I kantina, på fester og juleball dansa vi til arabiske hits og øvde på breakdance. De libanesiske jentene lærte meg å knytte skjerf rundt midjen for å kunne bevege hoftene i et slags hakkete åttetall, og trommene og rytmene i musikken de satte på var helt fantastisk å danse til. Jeg husker særlig låta Shik Shak Shok av Egyptiske Hassan Abou Seoud, som var en selvfølge på enhver fest. Jeg må fortsatt sette den på med jevne mellomrom for å få tilfredsstilt et eller annet primært behov jeg har for å høre den grooven der. Den råeste somaliske jenta gikk med Fubu-bukser og bandana og viste oss hva som var verdt å høre på innen gangsterrap og hip hop. Andre gjengangere var «Always on time» med Ashanti og Jarule, «Murder She Wrote» med Chaka Demus & Pliers, Alicia Keys med «Fallin’»…Det var en spennende tid, det føltes som det kom nye fantastiske låter hele tida og vi fulgte tett med og forta oss å skaffe dem på ulovlig vis, dele med hverandre og brenne samle-cd’s eller laste dem inn på minidisc-spillerne våre.

Til tross for mye fin musikk, en god del nye venner (og et par breakdance-moves jeg fortsatt kan) på ungdomsskolen ble jeg etterhvert offer for en gjeng mobbere, og dagen jeg skulle begynne på videregående kunne ikke komme kjapt nok. Jeg husker jeg følte det som en stor frihet å endelig kunne begynne på nytt og slippe til den delen av meg som likte 70-tallsrock i smug. Foss videregående skole hadde egen musikklinje, men jeg gikk allmennfaglig linje og musikk var noe jeg hørte i gangene på skolen og sammen med vennene mine på fritida. Jeg hadde fått nok av skumle jenter på en stund, og fant fellesskap med to gutter som også likte gammelmannsrock, og sammen nerdet vi om musikk i friminuttene iført cordfløyelbukser og ullgensere. Rusbrus og rare spritblandinger på tomflasker ble bytta ut med whiskey og øl og dansinga på fest innebar mer roping i kor til «Blister in the sun» av Violent Femmes enn hoftevrikking.

Jeg klarte på andre nervøse forsøk å komme med som skuespiller i Fossrevyen i tredje klasse. På det tidspunktet hadde jeg vel aldri sunget foran folk før og valgte av en eller annen grunn å synge «Your Song» av Elton John på audition, en låt jeg ikke hadde noe forhold til men som jeg må ha tenkt at juryen ville sette pris på. Revyen var mye fjas, sketsjer og skuespill, men jeg elska å endelig få stå på scenen og «leke» med musikkelevene. Jeg kan fortsatt alle originalsangene vi lærte oss, som var skrevet av instruktørene og som vi øvde inn med pianist Andreas Slettholm (nå journalist i Aftenposten). Lars Andreas Aspesæter som nå jobber i Beat for Beat var kapellmester for det fantastiske husbandet som spilte helt utrolig bra. I retrospekt var det ganske luksus å debutere på scenen med den musikergjengen i ryggen, som seinere har blitt noen av Norges dyktigste.

Nå ble dette veldig langt her, så jeg runder av med å si at jeg til slutt fant en liten jentegjeng på Foss som jeg turde å slippe innpå meg, og sammen danna vi Norma Sass som ble begynnelsen på det man vel kan kalle en fin og ganske lang karriere innen musikk. De jentene vil jeg gjerne hilse! Jeg kan takke dem og alle de andre nevnt over her for at jeg skriver låter som ingen helt greier å definere sjangermessig eller selge til de store massene, men som en voksende gjeng fine fans heldigvis elsker og forstår og finner plass til i sine egne liv.

Foto øverst i sak: Magdalena Malinowska