Christie Front Drive - S/T (1996)

Når man skal plukke ut en av sine største favoritt-plater, så føles det som et høytidelig valg som skal tas på bakgrunn av en lang og strabasiøs ferd gjennom mange brokete faser som har endt opp der man er i dag. Fra den gangen man bladde gjennom den forlatte LP-samlinga til fattern i kjelleren, hvor Meat Loaf gjorde et uslettelig inntrykk med Bat out of Hell. Et djevelsk cover skrek mot meg, med en slags demon på motorsykkel og estetikk som var langt fra det Vibeke Sæther, Portveien 2 og Labbetuss på Barne-TV klokka 18 kunne varte opp med. Det vekket noe annet, noe mer forbudt - kanskje en sped start for opportunisme og alternativ tankegang allerede da. Samtidig som pianoklimpringa til den glætte og friksjonsløse Richard Clayderman også traff hjerterota med melankoli og ettertenksomhet. Muligens var det allerede her fascinasjonen for kombinasjonen vakre, triste flytende melodier blandet med litt piggtråd, fuzz og motstand oppstod. En kombinasjon jeg fremdeles den dag i dag har problemer med å kommunisere og forklare når jeg snakker om musikk og hva jeg liker den dag idag. Hvem i huleste er det som liker en kombo av Meat Loaf og Richard Clayderman, liksom? Som den gangen jeg satte på Orchid - Chaos is me-plata på date nummer to med ei jente jeg var knusende forelsket i. Hun proklamerte at hun tålte hard musikk fordi broren hørte på Metallica. Ja, vel, tenkte jeg, da skal du få hard musikk. Da de brutale tonene fra Orchid traff høyttalerelementene med full guffe, og jeg sa dette var noe av det vakreste jeg hadde hørt, så var det vel vanskelig for henne å kunne noensinne stole på meg om jeg skulle finne på å kalle henne vakker. Innholdet i ordet var for alltid besudlet mellom oss to. Møtte henne naturlig nok aldri igjen etter den dagen. Derimot ble det flere møter med vakker bråk i vinylformat for min del. 

Fra pappas nevnte vinylkasse gikk veien videre til radio og søken etter mer musikk. Det var noe med det å finne nye ting og oppsøke låter som traff litt ekstra. Musikk var plutselig noe annet enn blokkfløyte-timene på skolen. Men i en era uten Internett og tilgang til annen inspirasjon, var det vanskelig for en tolv år gammel gutt fra drabanten utenfor Trondheim å finne seg selv med det første. I ettertid kan man sikkert diskutere hvorvidt radioprogrammet “Kjærlighet Uten Grenser” med Siv Stubsveen på P4 i noen som helst grad burde få forme unge mennesker, men jeg satt hver kveld klar med kassettspilleren, en opptakskassett og to fingre på REC+Play. Mariah Carey med Hero ble fort favoritten - storslått pathos med floskler som traff midt i mellomgulvet. Med på laget var også plutselig REM og etter hvert Connells og Oasis. Så da ungdomsskolen kom og alle de andre guttene hadde funnet og bondet over enten Guns’n Roses eller Metallica, havnet jeg litt i et musikalsk utenforskap - og misforstå meg rett, det var ikke et problem, det var noe jeg overraskende trivdes godt med. Musikk ble med ett noe man også bygde personlighet med - å lære seg å tørre å stå alene med det man liker selv om omgivelsene overhodet ikke er med på notene. Det skulle likevel vise seg at forbrødringen ikke var langt unna. Året var 1994 og skatepunken gjorde sitt inntog i flere norske ungdomsmiljø. Med energiske kjappe låter, kule riff, masse popmelodier var dette noe jeg ikke hadde hørt maken til tidligere. NOFX, Millencolin og Bad Religion fylte kjapt opp CD-hylla og noen år senere var gutterommet fylt til randen. Starta band med kompiser i kjellerstua, kjøpte et billig slagverk og da var det gjort. Punkrocken kom hånd i hånd med hardcoren, og etter noen år i skatepunkens tjeneste var det dags for å forene alle krefter og inntrykk fra min musikalske oppvekst. Det var endestasjonen som åpenbarte seg. 

Subsjangeren “emo” snek seg frem mellom de kjappe slagene. Skatepunk-gjengen steilet. Hva var dette for noe pysete drit? Og hvorfor gikk det så sakte? Selv følte jeg at alle brikker falt på plass. Her kunne hjertesorg, opportunisme, bråkete gitarer, sans for melodi og melankoli opphøyes i en felles enhet. At jeg i tillegg var helt alene i gjengen om å sokne til denne avarten av punkrock var ikke noe minus. Det var noe jeg kunne ha for meg selv. Kun meg og musikken - slik som det var når man lå alene i nattemørket med Siv Stubsveen på øret og jaktet nye hits.

Get Up Kids, Promise Ring, Braid, Knapsack, Sunny Day Real Estate, Jimmy Eat World, Mineral, Texas is The Reason, Appleseed Cast. Listen over band som kom fra punkrock og hardcore, men som tok den i nye og mer modne retninger ble stadig større. I stedet for brutale moshpiter jeg ikke følte meg helt hjemme i, gikk stien inn til mer vuggende og nedtonet samhold over brutte løfter og knuste hjerter. Og det er i denne bølgen av andre generasjons emo man finner min utvalgte musikalske følgesvenn:

Christie Front Drive - S/T ble utgitt i 1996 og oppdaget av meg først et par år senere. Jeg husker ikke en gang hvilken katalog eller bestilling det var blant de mange på den tiden, men mest sannsynlig var det i hylla på Tiger! Det hopet seg opp med plater fra flere år med emo-historie jeg hadde gått glipp av. Og for en gullkiste det var å hive seg over. Christie Front Drive var ikke blant de mest kjente - et band som lå mer og vaket som en litt uslepen diamant, som flere av de større banda stadig nevnte som inspirasjon, men som aldri klarte å ta steget opp.

Men når de første enkle, men vakre gitartonene blandet seg med et minst like enkelt piano på starten av førstelåta Saturday, sneik seg ut av høytalerne mine for første gang, var det aldri noen vei tilbake. Det var en iboende kraft og hjerteskjærende autensitet over melodiene og sounden, som var både mystisk og direkte på samme tid. Når trommene kryper inn med snikende markeringer i et litt pussig, men inviterende mønster som minner om hjerteslag. Dette var både flinkt og intrikat, samtidig som det føltes nesten banalt simpelt og saktegående. Det er som om gitaristen legger hele sjela inn i hver eneste tøtsj på de to strengene, før det plutselig smeller i et helt vanvittig øs. I bakgrunnen mumler vokalist Eric Richter noen ufullstendige ord og setninger, som ikke forteller noen som helst historie. I ettertid fikk jeg vite at tekstene kun er basert på noen skriblerier før innspilling, men at han tok det meste på improvisasjon først da stod foran mikrofonen og spilte inn. Den dag i dag strever vel folk med å tyde hva som egentlig synges. Noe som bare er med på å bygge opp myten rundt albumet og bandet. For meg som lytter putter jeg inn det som passer dagsform og livssituasjon - på denne måten har tekstene evig liv da de til enhver tid ligger åpen for tolkning. I etterkant et av albumets absolutt styrker, som gir det et episk og litterært tilsnitt. Ofte er det mer slagkraft i det uforløste, usagte og flytende enn det eksplisitte og direkte. Christie Front Drive er et band som klarer å lage musikk som smelter sammen med ens egne tanker og filosoferinger uten å være påtrengende eller insisterende - rett og slett bare en god lyttende venn.

Musikalsk hentet bandet fra ifølge seg selv fra band som Superchunk, Buffalo Tom, Jawbreaker og Drive Like Jehu. Selv om man kan høre på Christie Front Drive som en kombinasjon av disse, så yter det likevel ikke bandet rettferdighet. S/T har seks låter som alle i dag fremstår som det ypperste som er laget innen sjangeren, et stykke musikk som nesten bare kunne ha oppstått på de to ukene de ble innspilt på i 1996. Med lengre instrumentale partier, massive crescendoer og skinnende gitar-triller er det både aner til post-hardcore og postrock her, men Christie Front Drive vil for meg alltid være kjernen av det som utgjør det perfekte emo-band: Null staffasje - kun låter som er laget for sin egen del og som lever totalt uavhengig av ting som foregår rundt - rett og slett bare vanlige folk som lager ekstraordinær musikk, uten at de skjønner det selv. Jeg var så heldig å møte vokalist og gitarist Eric Richter da mitt tidligere band spilte med hans Golden City i Brooklyn. En vanlig, dempet og trivelig fyr som jobber i barnehage. Ikke den typen storsamfunnet ville sett på som fyren som har laget et sjangerdefinerende album som vil stå som en bauta ut musikkhistorien, akkurat!

Ja, mange ville kanskje tro at jeg prater om Mariah Careys Hero når jeg skal beskrive Christie Front Drives første og eneste album: Inderlig, ærlig, følsomt, nedstrippet og storslått. Med det kan man kanskje si min musikalske reise er en sluttet ring! Så bør du nå hive deg over Christie Front Drives eneste album og håpe på en revolusjonær musikkopplevelse? Neppe. For musikk handler ofte om tid og sted. Selv er jeg bare glad for at min søken endte opp med smale og ukjente Christie Front Drive som min store kjærlighet. Det hadde vært litt kjipt å skulle våkne til en svær Meat Loaf-plakat på rommet i en alder av 42.