Metallica - Metallica(1991)

Dette er skiva de tøffe folka elsker å hate. Hvis du er "ekte" fan av gammel thrash og tungrock hører du ikke på Metallica i det hele tatt. Helst Slayer, Dark Angel, eller den første demoen til Slaughter (Nei, ikke dem, de fra Canada). Til nød kan du høre på de tre-fire første Metallicaplatene, men den selvtitulerte plata med det helsvarte omslaget fra 1991 holder du deg langt unna. Enter Sandman ble jo spilt ihjel på radio og «Nothing Else Matters» ble brukt til slowdance på skoleballet for pokker! Denne plata er allemannseie. Metallens Amigo på 3-liters kartong. Ikke noe for korksniffere.

The Black Album (Heretter omtalt som TBA) var min introduksjon til Metallica. Jeg var ti år da den plata kom, men tror ikke jeg fikk ferten av den før tidligst et år senere. Jeg hadde ikke battlevest med kredibel backpatch, for å si det sånn. Tidligere hadde jeg bare sett bandnavnet risset inn i noen pulter på skolen. Jeg hadde ikke en gang hørt om thrash eller annen metall før. Jeg forgudet Queen og Michael Jackson og var klar for en ny hangup i noen år. Denne fascinasjonen skulle vise seg å vare hele livet. Jeg kan ikke huske å ha sett noe promotering for plata eller hørt noe på radioen på den tiden. Men det var tydelig at plata fort ble et ustoppelig populærkulturelt fenomen. Folk i klassen begynte å snakke om den. «Enter Sandman, har du hørt den?» sa Kjetil. «SAD BUT TRUE!» proklamerte Jørgen i skolegården. Jeg synes det hørtes ut som han sa «sand patrol» og så for meg noen karer i veivesenet-kjeledresser med gitarer. «Jeg liker ikke Metallica, jeg liker Nirvana» sa Marie. Du finner ikke sikrere tegn på at en artist har truffet en nerve og reflekterer tidsånden enn når mennesker i barne/ungdomsskolealder finner tid til å utveksle betraktninger om kunstverket mellom klinkekulespill og husking i skolegården.

Når jeg nå ser tilbake finner jeg nye nyanser av svart i TBA som jeg ikke fikk med meg i tenårene. Først og fremst i tekstene. Ja, Sandman er fortsatt litt rar(RUFF to Nevah Nevah) og «The Unforgiven» og «Nothing Else Matters» er kanskje litt vel overtydelige confessionals. Men plata må leses i kontekst med tiden den ble gitt ut i. Muren har falt, Gorbatsjov er i ferd med å oppløse Sovjetunionen, trusselen om atomkrig og menneskehetens utslettelse føles ikke lenger like forestående. Gjennom 80-årene var det i rocken to måter å forholde seg til verdensbildet på. Enten gjorde du som puddelrockerne og lukket øynene for de grimme geopolitiske realiteter mens du døyvet angsten ved å synge om kokain og hedonisme, eller du sang om drager, demoner og utslettelse, som i heavy metalen. Metallica gikk alltid en fin linje her og hadde beina litt i begge leire. James Hetfield skrev riktignok tekster om H.P. Lovecrafts monstre(«The Thing That Should not Be») men også om hvor kult det er å være på en svett metalkonsert og headbænge(«Whiplash»). Samtidig begynte en sosial bevissthet etter hvert å snike seg inn med låter om dårlig drevne psykiatriske institusjoner(«Welcome Home(Sanitarium)») og konsekvensene av rusmisbruk og avhengighet(«Master of Puppets»). Samfunns-besserwisserheten kulminerte på nesten parodisk vis med plata «…And Justice for All» i 1988, av Lars Ulrich i ettertid omtalt som «…our CNN Record».

Så, det er 1991. Hvor går man nå? På et vis gikk Metallica til det samme stedet som Nirvana gjorde med Nevermind(Utgitt en måned senere), og ble foregangsfigurer for en tilnærming til tekstskriving som skulle vedvare i tiår framover. Det var bare én vei å gå, og det var innover i seg selv. «Sad But True» for eksempel, kan ved første ørelån høres ut som en låt om en grim demon eller noe, og på mange måter er den jo det. Denne låta er den originale «Styggen på Ryggen». Et kondensert mantra om selvdestruktive tendenser og manglende evne til å ha kontakt med sitt eget følelsesliv. I ettertid ser man at det på smertelig vis skildrer Hetfields destruktive forhold til Coors Light, vodka og den uforpliktende eskapistiske svingdøra av horeri på den lange, lange landeveien.

«The God That Failed» er Hetfield som går rett i strupen på et traume som skulle definere ham livet ut. Låta skildrer hans maktesløshet i en oppvekst med trosretningen Christian Science, og opplevelsen av å se sin mor over tid råtne vekk av kreft fordi ekte troende ikke hadde lit til medisinsk helbredelse, men tenkte at Han Der Oppe fiksa biffen hvis man bare var gudfryktig nok.

Som musiker og studiotekniker er nok i ettertid produksjonen mye av grunnen til at jeg alltid kommer tilbake til TBA. Jeg kunne sitte ukesvis og spole fram og tilbake VHS’en «A Year and a Half in The Life of Metallica - Part One», filmen som dokumenter hvordan de på ekstremt dedikert vis låste seg inne i studio med produsent Bob Rock og tekniker Randy Staub i nesten ett år for å få plata til å låte som den låter. Da den kom var nok dette den aller STØRSTE lyden som hadde vært festet til bånd. Det finnes ingen tilfeldigheter eller feil her. Absolutt alt er gjennomtenkt og arrangert ned til minste detalj. Det ble jobbet i ukesvis bare med å skru til gitarlyden og flytte mikrofoner før man i det hele tatt trykket REC. Mange vil sikkert si at dette er produksjonsverdier som fører til et sterilt og lite spontant kunstverk. Men denne plata er et lokomotiv, og du kan ikke sette et lokomotiv på skinnene uten å ha stramma alle bolter og dobbeltsveisa absolutt alle skjøtekanter.

Trommene låter som om de på samme tid er inni og utenfor verdens største trykkammer av metall. Er bøttene laget av aluminium, eller snakker vi tungmetaller? Høres ut som begge deler. Skarptromma er glass som knuser kontrollert på hver bidige to og fire. Luftig og knallhardt på samme tid(For spesielt interesserte: skarptromma er en Tama Bell Brass). Det finnes ikke en ting i verden som er kjedeligere å lese enn kommentarer på internett om hvor dårlig trommis Lars Ulrich er. Jeg har alltid sett på ham som metallens Ringo. På TBA spiller han enkelt, effektivt og så til de grader i låtas tjeneste. Det finnes ikke overflødig spekk på dette beinet. Alt er kutta ned til akkurat det som det MÅ være.

Og så de gitarene da!

Gitarene her snerrer som en gråsvart ulv på Finnskogen som har fått tennene i noe særs eksklusiv fløyel. TBA satte en ny standard for hvordan heavygitar skulle låte på plate. Borte var de litt for kjappe og kompliserte riffene. Også borte var den mellomtone-frarøvede lyden som på den foregående plata fikk de seks strenger til å høres ut som en skvetten speedfreak med innbilt snut på nakken en grytidlig morgen i Skippergata. Nei, her har registeret 200Hz-2.2kHz faktisk blitt krydret tilbake inn i gryta av den soniske soussjefen Bob Rock. Ja, jeg sa soussjef. For til tross for hvor ofte produsent Rock får skylda/æren for hvordan denne plata låter, var det Metallica selv som var kjøkkensjefer her. De hadde på forhånd visjonen om at dette skulle låte enklere, saktere, kortere, bedre og mer lettfordøyelig. En 180 graders helomvending fra den forrige plata, som var så fylt til rillene med kjapp og komplisert progressiv thrash at bade band og publikum ble helt utbrent på den tilhørende turnéen.  

Nei, da er det bedre å fyre av fire flate rett i fletta, for å så ta over verden.