S: Oppgaven var egentlig å snakke om fem plater som har inspirert oss. Du har jo sagt en gang at S.L.Y.C. antakelig høres ut som mye vi ikke er inspirert av, og at det vi er inspirert av neppe høres så godt i musikken. Det syns jeg var en god beskrivelse.

D: Ja det kan jeg fortsatt stå for! Stort sett hvis noen sier “dere minner meg om ….” Så tenker jeg “Hæ? Det tror jeg ingen av oss liker”.

D: En ting hver som folk ikke kunne gjettet at vi likte ut i fra å høre plata.

S: Sønnen min hører mye på musikken til dataspillet Geometry Dash. Jeg elsker det. Og kirkemusikk! Flerstemte salmer og sånn.

D: Kanskje for min del: at jeg hører på masse dissonant og teknisk death metal, det gjenspeiles ikke på plata.

S: Hvordan forholder du deg til begrepet inspirasjon? Er inspirasjon en viktig del av ditt musikalske virke?

D: Ja det er vel viktig, spørs litt hvordan man tolker det. Hvis man prater om å bli inspirert av andre: Jeg har jo daglig øyeblikk hvor jeg tenker fin melodi! fin akkord!, fint skarptrommemønster!, fin cymbal!, eller bare at stemningen treffer meg. Men jeg hører aldri noe og tenker “akkurat det der vil jeg også gjøre”. Jo flere ting jeg hører jo mer skjønner jeg at det finnes flere løsninger på et musikalsk problem, kanskje det er en form for inspirasjon? Å få et større mentalt bibliotek av løsninger? Så inspirasjon fra andre er nok mer abstrakt for meg.

S: Jeg tenker nok ganske ofte «Akkurat det vil jeg også gjøre!» - selv om sluttresultatet gjerne blir noe helt annet.

D: Hvis man prater om sånne “magiske” øyeblikk hvor noe bare detter ned i hodet: Jeg opplever de selv, men er skeptisk til å romantisere de. Noen av de mest inspirerte øyeblikkene jeg har hatt har endt opp med å bli liggende i skisseskuffen og noen av de tørreste “løse et problem” låtene har blitt fine, så det kan og gå begge veier. Jeg har tro på begge metoder i sameksistens. Men jeg hadde to sånne øyeblikk i løpet av denne plata uten at jeg trenger å nevne hvilke låter det gjelder. Uansett hvor mye jeg prøver å forstå de tingene her så er vel alltid de største kickene jeg får av musikk de tingene jeg bare føler og ikke forstår.

S: For meg er det å være inspirert ganske eksistensielt, nesten som en motsats til å være deprimert. Som du sier: Det kan være direkte inspirasjon gjennom noe jeg hører, eller som en ånd som bare kommer over meg uten et like konkret ytre opphav. Jeg må dog si at jeg tilbringer mye av livet nokså uinspirert, men kanskje er det derfor jeg også blir helt besatt av noen låter; de blir selve livseliksiret. Hvis de treffer meg – og det skjer ikke så innmari ofte – kan jeg høre på dem rundt og rundt til jeg på en måte har brukt dem opp. Jeg tror nok at jeg i den prosessen internaliserer deler av låta, og at noe av det tyter ut igjen i egne komposisjoner.

D: Liker du å jobbe med formatet «album»?

S: Jeg er ikke så konseptuell av meg, ikke så interessert i overordnede konsepter som kommer før enkeltlåtene. Så for meg er album mest en måte for å samle og strukturere den musikken vi har laget over en viss tid. Sånn sett liker jeg det, men det er også et veldig stort format. Denne gangen hadde vi ni forskjellige låter – det er mange «individer» å følge opp! Ikke alle passer like godt inn i det som til slutt blir helheten. Det føles litt sårbart. Men samtidig syns jeg det kan være noe klaustrofobisk over plater hvor alt går perfekt opp i denne høyere enheten.

D: Jeg liker å sette musikken i en sammenheng, føles fortsatt vanskelig å bare sende en ensom sang ut i eteren liksom. Men jeg er sikkert gammeldags. Men om den sammenhengen må være et album det vet jeg ikke.

D: Skiller prosessen på denne plata seg fra den forrige for deg?

S: Mye er vel ganske likt, men det er første gang en utenforstående har mikset: Kyrre Laastad, som har gjort en strålende jobb! Og designer Johann Kauth har laget et nydelig cover.

S: Du har opp gjennom jobbet med flere ulike sjangeruttrykk: Har du et bevisst forhold til hvilken stilart du jobber med når du lager musikk, f.eks. når du lager gitararrangement til en poplåt vs. et annet uttrykk; er du bevisst hvilke regler som gjelder?

D: Både ja og nei. Jeg har vel alltid hatt for bredt interessefelt til å kunne putte det inn i ett prosjekt. Så det føles naturlig å dele det opp litt, selv om det alltid er noe overlapp. For eksempel tenker jeg jo som regel at S.L.Y.C. ikke er stedet for støyete gitar, men det har likevel vært et par tilfeller hvor det har vært helt riktig. Så ja jeg er vel bevisst på “reglene”, men tenker aldri at det er noe jeg må holde meg innenfor. Hverken sjangerdyrking eller sånn "alt er lov" sjangerhopping er helt min greie. Det handler vel om å prøve å være åpen for hva musikken trenger og tørre å bli overrasket, samtidig som man er bestemt og vet hva man vil. En selvmotsigende kombinasjon som skaper en tilstand av konstant forvirring.

D: Selv har jeg merket at to ting jeg liker som går igjen er repetisjon og at noe vakkert blir satt opp mot noe stygt eller noe som gir det motstand. Har du noen sånne temaer du merker at går igjen i hva du liker og/eller lager?

S: Repetisjon er en gjenganger for meg også. Også er jeg veldig svak for «et godt refreng».

D: Vi har pratet om at vi liker veldig godt å lage selve musikken, men at alt som kommer etterpå er vanskelig. Det å putte seg selv ut der og be om oppmerksomhet. “Se hva vi har lagd” liksom. Og her sitter vi og intervjuer hverandre for oppmerksomhet, selv om vi samtidig ikke vil ha oppmerksomhet. Hva tenker du rundt det?

S: Ja, det er jo et paradoks. Vi vil vel ha oppmerksomhet? Men alt maset om oppmerksomhet er så slitsomt, både å drive med og bli utsatt for. Vi vil kanskje ha dyp oppmerksomhet heller enn bred? At folk som kan komme til å like musikken finner frem til den, heller enn at mange mennesker som uansett ikke kommer til å være interessert får fjesene våre dyttet på seg.

Takk!