Tanken på denne oppgaven har vært i bakhodet mitt i en hel uke, og jeg har endret mening hver dag om hva jeg skal skrive om. I skrivende stund er det kort tid til denne må inn til overhodene av Tiger, Diger og Fysisk Format. Denne oppgaven er en utfordring, både for sinnet og hjertet, hvordan skal det være mulig å trekke frem et album som har forandra livet mitt. Det er vanskelig å si om valget jeg har tatt er det mest innflytelsesrike eller livssyns endrende, men man må prøve så godt man kan å leve i nuet, så skal jeg prøve å ikke angre på at jeg ikke skrev om noe annet.

I dag føles det rett å skrive om min favoritt opioidmisbruker og emo, ut av angst-hatten vil jeg trekke XO av Elliott Smith. I grunn kunne det vært hvilket som helst av albumene, XO, Either Or eller den selvtitulerte skiva, men jeg lander på XO fordi den har låtene Waltz #2, Independence Day og Baby Britain.

Elliott dukker alltid opp når ting ikke er helt fett, han blir gjerne med ut i regnet og tar en sigg med deg når båten din er lastet med bly.

Det kan tenkes at det ikke er det lureste å høre på når man er nedfor, men det er feil, det går ikke å ha det kjipere enn Elliott Smith, vi snakker om mannen som tok sitt eget liv med å knivstikke seg selv i hjertet gjentatte ganger. Uansett mener jeg at man bør få stemplet utilregnelig om man setter på Bee Gees når man henger med leppa.

I mine ører er XO den deprimerte og 31 år yngre broren til Songs of Leonard Cohen, det er ekte, nakent og sykelig ærlig. Det er ingenting som er flashy på XO, denne skiva gir seg blank faen i lydsnobberi og er et hundrede prosent sitt skranglet selv. Elliott Smith er en av artistene som gang på gang har bevist at alt handler om låter, kanskje ikke det engang, det handler kanskje bare om å treffe en nerve. Hooket i alle låtene på XO er alltid vokal melodi og tekst. Dog skal det sies at det ikke på noen måte er feil når ei ellers akustisk låt plutselig eksploderer ut i en Harvest verdig rockelåt.

Få mer bra input fra Tiger!