Første gangen jeg så Refused var våren -93. Jeg var 15 år, spillte Red Hot Chili Peppers og Nirvana låter på kassegitaren, sultet etter å høre ny musikk og drømte om å spille bass i ett band. Ett par måneder tidligere hadde jeg blitt venn med noen hardcorejenter på vinterferie i fjellene. Vi åkte snowboard på dagene og snakket om musikk på kveldene. De var alle Refused fans og jeg skjønte kjapt att Dennis var en stor influencer i det nordsvenske musikscenen. Husker jeg riktig fra disse historiene som ble fortalt, var det han som var først i Norrland med sæggebukser - tett fulgt av «alle andre» helgen etterpå selvsagt.

De første konsertene jeg så med Refused var sammen med indierock-, punk- og metallband, men for hver gang de spilte startet nye hardcoreband, så det blev flere og flere band for hver konsert og andre musikksjangrer blev faset ut. Heldigvis var det ikke bare kids som pumpede på E, gjorde de riktige hardcorehoppen og malte kryss på hendene som fikk spille, men band som Randy og Fireside fra andre deler av Norrland fikk også spille nokså ofte. Snowboard kjører som jeg var, likte jeg skatepunk og indierock aller best, så band med litt melodi var jeg takksam før. Men Refused leverte også alltid meget gode konserter, fulle av energi og passe catchy låter, så det var alltid stor stas når de spilte.

>> LES MER OM INGRIDS TRYKKETJENESTER HER

På kort tid vokste hardcoren kraftig i Umeås ungdomsmiljø takk vare Dennis og David i Refused som med umettelig energi og overbevisning inspirerte til en gigantisk rørelse i Norra Sverige. Hvordan var det egentlig mulig att få ungdommer å synes det er kult att ikke drikke alkohol men isteden spiser gulrøtter og brokkoli? Det høres ikke særlig attraktivt ut, men er du stor nok influenser så kan du tydeligvis lykkes med hva som helst, og det gjorde dem.

Med hjelp av ett par foreldre og noen ansatte på ungdomsklubbene arrangerte Refused mange konserter. Det var enormt stort for oss alle når de fikk ett Amerikansk band til å komme helt opp til Umeå. Det var Shelter som fylte Galaxen med ca 700 ungdommer og en helt uforglemmelig opplevelse oktober 1993. De fleste var på min alder, men en god del var 5 år yngre og 5 år eldre også. Ingen snakket og sølte øl på hverandre og ingen stod lengst bak med hendene i kors (det var først ett par år seinere når undercover politi var på jakt etter militante veganere som den posituren dukket opp). Nei alle var sprudlende av en ubeskrivelig energi med stagediving, rop og Krishna chants. Dagen etter stod jeg i en replokal med en bass før første gang og Umeå fikk etter denne konserten ett rykte på seg for å ha en av Europas beste publikum, som alle hardcoreband ville besøke.

På Sveriges P3 fantes det ett program som hette «Slammer» der jeg fant alt av ny kool musikk. Hver søndagskveld satt jeg klar for att trykke på record på kassettspilleren når det hørtes ut som en bra låt var på gang. Jeg hadde ikke råd til mer enn høyst en CD i måneden, men jeg spilte av alt jeg kom over fra venner og bekjente på kassett. Når Refused slapp sin fullengder This Just Might Be the Truth var det intervju i Slammer og 3 sanger blev spilt. Tenk att de spilte musikk fra Umeå på Slammer! De snakket om å starte plateselskap og vegan kafé og jeg skjønte att Umeå var på vei att bli ett hardcoremekka. Jeg tok opp det hele på kassett. Jeg hadde sett Refused spille 5-6 ganger (på under ett år) og jeg og min venninne som kjøpte CDen lærte oss umiddelbart tekstene så vi skulle kunne skrika med på neste konsert.

Tanken på hva jeg spiste kom gang på gang opp og jeg begynte å synes att det var ekkelt å spise dyr. Vegetarianisme ble sett på som en døgnflue på denne tiden, og jeg ville ikke bli sett på som noen som hopper på seneste trenden så lett, så jeg nølte. Det var først året etterpå som jeg ga etter. Trendfølger eller ikke, jeg klarte ikke spise kjøtt mer når jeg tenkte etter på hva det faktisk var som lå på tallerken min. Det var ikke de såkalte «militante veganene» som brente lastebiler og pølseboder som fikk meg til å tenke etter og ikke var det for å passe inn med venner, men det var noe i settet Dennis og David snakket om kjøtt på som overbeviste meg om hva som var riktig og galt.

Refused har forandret livet til mange mennesker rundt om i verden, musikalsk og politisk. I Umeå fikk de mange hundre ungdommer til å ha ett sted å samles og ha gøy nesten hver fredag da de arrangerte konserter. Jeg trur mange har beholdt verdiene vi delte den gang i sine livsvalg i dag. Refused har fremfor alt forandret meg politisk, ikke bare livsvalg som å ikke spise kjøtt på 25 år, men også viktigheten av å skape sin egen scene og definere sine egne verdier. Dessuten er «5th Freedom» en av de beste hardcoresangene som jeg fortsatt blir full av energi og glede av å høre.