Det må nok bli Nevermind av Nirvana jeg må trekke fram hvis man snakker om et album som virkelig endra livet. Jeg drev ikke med album, men lasta ned enkeltlåter på BearShare, er fra den generasjonen. Jeg husker ikke helt når jeg ved en tilfeldighet fikk lasta ned «Smells like teen spirit», men det var nok i den perioden rundt 7. klasse da jeg hadde farga håret svart, hørte på Marduk og håpte at de andre folka i Flekkefjord tenkte jeg kanskje var satanist.

Det er nok en klassisk «da jeg oppdaga Nirvana»-historie jeg har, med det at man i musikken hørte et eller annet som bare rota borti et eller annet uforklarlig som jeg følte jeg hadde følt mye på, uten å ha et språk for det. Det fantes visst flere som følte seg annerledes, skjønte jeg, og lasta ned alt jeg kunne finne av Nirvana på BearShare. Etterhvert bytta jeg til LimeWire, og der fant jeg enda mer Nirvana.

Jeg ble litt oppslukt i at Kurt Cobain døde 22 dager før jeg ble født, og tenkte at vi via dette kanskje hadde en spesiell connection, kanskje kunne jeg være hans reinkarnasjon? Slike tanker lekte jeg med.

Jeg likte de absurde tekstene, som i «Breed», med linjene «We could plant a house, we could build a treeI don't even care, we could have all three». Likte det skumle og mørke, som i «In bloom», og kunne dykke nedi det mørke rommet i hodet til «Something in the way».

Kanskje var det spesielt viktig å kunne ha denne porten til det mørke og det skumle med teppet av bibel, Jesus og den sørlandske «feie under teppet»-mentaliteten som lå som tåke over Flekkefjord.

Jeg tror denne plata er et viktig bakteppe for at jeg har turt å gå litt for de tinga som jeg ville gjøre, men som ikke var den vanlige veien, og at jeg har klart å omfavne litt det å være litt freak.