Det har blitt skrevet mye om 1976 som et musikalsk år null, representert ved pønkens anmarsj inn i offentlighetens bevissthet. Men mens det fortsatt skrives flittig og iherdig om Sex Pistols og Clash, er det et ofte forbigått kjennetegn ved pønken som kanskje er det aller viktigste å ha i minne: det var plass til kvinnene i pønken. Og det var ikke en plass som kvinnene fikk – som marionetter og merkevarer, eller "slutfaces" om du vil – men en plass kvinnene tok, som aktive, selvstendige og banebrytende kunstnere. Kvinner som Patti Smith, Siouxsie Sioux, Poison Ivy – og Eve Libertine, vokalist i anarkopønk-originatorene Crass.

I ukene før og etter årsskiftet blei det ene rocke-dødsfallet avløst av det andre, og et som kom i skyggen av brumlebassisten fra Stoke-On-Trent (RIP Lemmy!) var det til The Specials´ eminente trommis John Bradbury, som vandra til de evige ganja-åkre 28 desember. I den anledning er det betimelig å løfte fram det engelske ska-bandet han var en sentral del av like til det siste.

For Pete´s Sake har vært en snakkis i et par år allerede, før det viste seg å være hold i ryktene ved noen spinnville konserter i løpet av fjoråret. Nå er skiva her, gitt ut på Maryland-selskapet React!, som de siste åra har stått bak utgivelser med knallband som Give og Mindset.

19. februar må vinylhyllene og platespilleren i Hammersborggata 18 vike for et auralt besøk av danske Yung. En særdeles sunn og nødvendig blomst i floraen av 90-tallsinspirert indie – tight, svett og rocka.

Det er tid for den andre teaseren fra det kommende Bransjevelter-musikkmagasinet, som Tiger utgir 10. februar. Denne gangen er det en visuell smakebit på tegneserien "Oslo Råkk Shitty", som vi skal få servert det første kapittelet av i Bransjevelter #9!

I saken "Du skal frykte min sang og gitar" følger vi Maria Refsland, tidligere brigadist for Latin-Amerikagruppene og bookingansvarlig i Fjellparkfestivalen og UKA i Ås, inn i verdenen av politisk visesang. Vi skal innom tider og steder i verden hvor kombinasjonen musikk og politikk er langt mer selvfølgelig – og kanskje langt mer nødvendig – enn her hjemme. Vi følger henne inn i delene av verden vi mener så mye om, men lytter så lite til.

Og vi følger hennes ferd hjem igjen til Norge, i samtale med det rødeste ansiktet til visemusikken her til lands: Ohnesorg.

Riktigok var sluppet et par frampeik de foregående årene i form av et par singler m.m., men da albumet The Sun Is Not Yellow, It´s Chicken kom i fjor blei folk på opptil flere halvkuler djupt imponert. Et band bestående av kun en gitarist og en trommis kom med ett ramlende og ravende ut av UFFA-huset og leverte heftig noiserock som var aggressiv, kjapp og bråkete, men med en serie twists som gjør Barren Womb til noe helt særeget.

Krim U - en fortsettelse av punkbandet Kriminell Ungdom - hadde noen små, men intense år på starten av åttitallet, da storpolitikken var på sitt mest ræva, mens musikken var disproposjonalt fet. Og den som har labba gjennom Narvik en høstkveld har erfart at det er ikke akkurat er trang til å lage fusionjazz som sniker seg på. Det blir post-pønk, vøtt! Med all heder og ære til bygde-oi! landet rundt, Krim U er something else, det er storslått og beikmørkt, og låter av en pussig grunn velprodusert, men aldri, aldri overprodusert.

”The Las Vegas Story” etterfølger ”Miami”-plata, og symbolikken i det er slående. Vi skriver 1984, og i stil med både årstallet og syndebyen sjøl, tar The Gun Club her en mørkere vending.