Retten til byen og Småbyen lokke, to album fra hver sine kanter av landet som samtidig kan knyttes sammen gjennom tema som hva som skal til for å ha rett til å oppholde seg der. En hyllests til annerledeshet. Vi samlet bandene til gjensidig utveksling av skiver og litt kollegial prat på trygg avstand.

Maria: Jeg føler dere har holdt på i evigheter! Når starta dere opp egentlig? Og har dere de siste årene fulgt trendene i samfunnet og “profesjonalisert” dere litt mer? Tenker på at dere begynte å spille inn plater og fikk inn trommis.

Elida: Ja, jeg og! Vi starta på vinteren i 2013. Så det blir sju år. Første konserten vår var på 8. mars-feiring på Maksitaksi (RIP), og selv om jeg tror vi spilte ganske tidlig på kvelden, høres opptaket veldig nachpiel ut. Men da var det bare meg og Rudolf (som spiller gitar), kort tid seinere fikk vi inn Jenny på klarinett og så Martin på trommer. Så det ble vi mer et helt band. Vi har gått fra å spille inn ep på CD i en råkjeller eller i stua til mamma, til å spille inn i studio og lage vinyl, så det er jo mer profesjonalisert kan du si, men det er mest fordi vi fant noen som ville gi oss ut, eller de fant oss, nemlig plateselskapet nr. 13. 

Maria: Vil du si at dere er et Oslo-band? 

Elida: Ja, tre av oss er herfra, mens Jenny er fra Sandefjord. Også er det jo her vi har møttes og spilt absolutt mest. Vi ble dissa av en fyr en gang, han sa han ikke likte band som skulle spille Oslo-låter og Rudolf Nilsen uten å være herfra. Det er vi jo, men det har ingenting å si. Du må ikke ha blitt født på Gunerius for å lage Oslo-låter liksom. Det er jo en by folk flytter til. Og fra! Så da lurer jeg på, hva synes du er mest dritt med å bo i Oslo? 

Maria: At man ikke kjenner naboene, og at det på en måte er for mange mennesker til at man kan bry seg om alle. Og det er et hinder for gode historier og det å prate om hva slags ville og gale ting andre driver med, som er gøy!

Elida: Det er det med småbyen som gjør at den lokker?

Maria: Ja, er litt det der da, kjenne folk, folk kjenner deg, man er liksom mer et samfunn, en felles enhet. Man kan føle seg litt større kanskje, som at man betyr noe mer, og at handlingene man gjør kan få større konsekvenser. Også er det jo veldig fint i Flekkefjord da! Nær fin skog og havet. Roligere tempo, mer jordnært kanskje. 

Elida: Jeg er fra indre Oslo, og har misunt folk som bor her men som er fra andre steder i Norge det med at de kan dra «hjem», særlig når det er langt vekk. Er ikke det digg? Eller er det sånn gnagende valg?

Maria: Jeg synes absolutt det er digg! Blir jo et veldig avbrekk fra dagliglivet når man tar turen, og ellers når man er der man er så har man liksom et annet sted man vet man kan dra om at skulle gå helt skeis. Det er en slags trygghet i det. Men det er jo så klart også litt gnaging, når den lokker og lokker, og man kan bli usikker på om man velger rett ved å være borte.

Hvordan er det egentlig å være fra indre Oslo? Jeg synes det er helt sykt at det går an å vokse opp i Oslo. Blir det folk av dere?!

Elida: Haha, mer eller mindre! Jeg har vokst opp på Grünerløkka, dro mye rundt i byen, så den har føltes veldig min, og bydelen som et hjem, på et vis. Men det har jo vært en ganske heftig utvikling fra jeg var liten på nittitallet til hvordan Grünerløkka er nå. Rart hvordan boligprisene har skutt sånn opp i været, og hvordan folk har blitt skiftet ut. Det er også noe av det plata vår handler om, hvordan steder som føles nære etter hvert kan bli fjerne, og om det er mulig å ta dem tilbake på noe vis. 

Maria: Er det hovedsakelig bolig og hjem som er tema på den nye plata?

Elida: Ja, det har i hvert fall en stor plass. Overordna sett handler det om hvem som har rett til å leve i byen, utfolde seg i den og forandre den, og der er jo bolig sentralt. Når folk som ikke har god råd presses ut. Er det for dyrt å leie, for dyrt å kjøpe, må folk dra andre steder, og byen blir et sted for vel bemidla folk. Det prøver vi å si noe om. 

Maria: Dere sier i singelen “Leia stiger” (som er veldig bra) at en mulighet i stedet for å spille spillet og gå med på reglene er å velte brettet og gjøre som man vil! Hvordan gjør vi det?

Elida: Leiestreik! Nei altså, jeg tror det er mange måter å gjøre det på, men at en del av det handler om å slutte å se på bolig som en investeringsobjekt, og legge til rette for en tredje boligsektor. Vi har jo noen boligprosjekter der det allerede skjer, som det byøkologiske boligprosjektet Enebakkveien 37, der Rudolf bor. Men for å utvide må det jo skje fra politisk hold, og det later til å sitte langt inne, men det er kult å se initiativene som presser på, som Reduser husleia og Instagram-kontoen @mindrittleilighet. Der har vi henta mye inspirasjon til teksten i denne sangen. 

Åssen skriver dere tekstene i Føkkefjord? 

Maria: Vi har veldig ulik stil vi to når vi skriver hver for oss. Hos meg detter det idéer ned i hodet i tide og utide, og da må jeg bare skrive så fort jeg kan mens det enda er der. Jeg går som regel for førsteutkastet, og de er ofte skrevet på fem minutter. Erik setter seg mer ned og grubler og bruker lang tid. Når vi skriver sammen er det mest som en morsom lek. Vi sitter, ofte med ei øl hver, og slenger ut linjer til hverandre og konkurrerer om å være mest vittig. Mens “Kåna å ikkje ein mann” ble faktisk til på Facebook-chat fordi Erik skulle erte meg.

Elida: Jeg er sjukt glad i den låta, som er med på den nye plata deres. Hvordan funker det med kontaktannonse i låt? Var det for mange krav eller er det akkurat så spesifikk man må være? 

Maria: Jeg har ikke fått noen friere enda på grunn av den låta, så det kan godt være at det ble litt for overveldende med så mange krav! Den sier vel fint lite om hva jeg kan gi også, så det er kanskje det den neste kontaktannonselåta bør handle om. 

Elida: Den gleder jeg meg til. Hvordan var det du og Erik begynte å spille sammen egentlig? 

Maria: Jeg var i Brasil på solidaritetsbrigader med Latin-Amerikagruppene og ble ganske besatt av alle de nye rytmene jeg fikk høre der, så jeg sendte melding hjem til Erik og sa at når jeg kommer hjem så må vi lage band fordi jeg vil lære å spille trommer. Så gjorde vi det! Føkkefjord var altså først en tromme og gitar-duo, og vi spilte skikkelig ROCK, bare improviserte egentlig og jamma. Da vi begynte å lage tekster så innså vi at det måtte tones ned litt, og vi spilte kun en konsert med trommer før vi ditcha dem helt. 

Elida: Jeg er også veldig fan av «Julie sitt hår», som handler om Julie som flytter til Oslo og får lilla hår, og så får slengt til seg at hun ser ut som en vegetarianer når hun tar en øl på bar i hjembyen. Bør den være pensum for alle småbyer som vil lokke de unge kvinnene sine tilbake? 

Maria: Det ville nok i hvert fall ikke være dumt! Veldig god idé egentlig, skal pitche det.

Elida: I år er det valg, og Trygve kan bli statsminister, som er bra for desentralisering men dritt for mye annet. Hvordan kan by og land stå sammen mot kapitalismen? Er det gjennom visesang???

Ja, det er jo det store spørsmålet. Ohnesorg og Føkkefjord er jo en bra duo sånn sett. Vi må kanskje tenke mer på hvem de er de folka som bor i både by og bygd, og hvilke drømmer og håp de har for livet sitt, for det er jo ofte ganske likt, i kjernen. Samtidig hadde det vært en fordel å digge annerledeshet. Det er fort gjort å tenke at alle “burde” det samme, vi kan ta oss i å tenke at alle egentlig hadde hatt et bedre liv om de bodde i Flekkefjord, men noen vil kanskje bo i Oslo livet ut, om enn det virker utrolig for oss. Ellers er det nok mye å hente i en god maktanalyse, og å se opp på dem som har makta, i stedet for å fokusere på hverandres livsstil. Men det er klart, når man bygger ned distriktene så kommer det et opprør. Så man trenger en politikk som bevarer distriktene før bygdefolk vil kunne stå sammen med byfolk tror jeg.

Synes dere det er vanskelig å skrive politiske tekster? Jeg kan selv av og til bli redd for å lage sutremusikk, selv om det vel absolutt ikke er det jeg tenker verken vi eller dere lager… 

Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er lett å begynne med alt som er dritt. Og det er jo en fin måte å få ut frustrasjon på, men kan bli litt traurig å lytte til for folk. For oss kan det ofte bli ganske alvorlig, så vi prøver å få inn litt lys. Det går sånn halvveis. Men vi prøver å skrive om håp, hva som går an å få til, det har vi i hvert fall forsøkt på denne plata. Men dere er jo dødsgode på det, da! Tekstene deres klarer jo det med å være veldig morsomme og stikke samtidig. Det er rått. 

Maria: Jeg liker utsagnet “Vi er alt for bra for det her”, fra singelen deres, kan du utdype litt hva man er for bra for? 

Elida: For smålighet, kanskje? For å sitte hver for seg og være misfornøyde når det går an å finne sammen. For å se på at en 18-åring sendes ut av Norge, og at det tar så lang tid å hente disse barna fra flyktningleiren. Under koronasituasjonen har vi sett hvordan store bedrifter og oljenæringen får den livreddende krisehjelpen mens mindre foretak blir overlatt til seg selv. Det er provoserende at de store utleierne er dem som har vært vanskeligst å få med til å gå med på leiereduksjoner når folk er arbeidsløse og permitterte. For alle de ville mengdene penger som finnes, men som er så sjukt ujevnt fordelt. Det er mye vi er for bra for, og som går an å gjøre noe med.