Stikkordarkiv: Diger Distro

Sjappesnakk: Boomerang Rapido

De raske rockerne i Boomerang Rapido dukket like raskt opp på blokka da ukas sjappesnakk-planer skulle legges. Førsteskiva, “Rises Again”, kommer tross alt på fredag og vil antageligvis slå ned som et før og etter i reinspikka, nåtidig err-o-se-kå her til lands. Ettersom gitarist Jørn også er å finne bak Tigerdisken, og intervjusituasjonen fort kunne blitt klam og litt halvflau, tok bandet saken i egne hender og stilte hverandre ett spørsmål hver.

Gaute spør: Hvilken låt på albumet synes du var vanskeligst å spille inn?
J: Paula Schultz. Fikk meg en real vekker da det ble påpekt at det jeg hadde sunget på konserter i over to år ikke var i nærheten av rent, og vi måtte gjøre om hele vokalmelodien i det siste partiet.
OF: Å endelig spille inn Ballin’ var en merkelig følelse etter den ble øvd inn på de aller første øvingene. Vanskelig å gi slipp.
K: Pass

Ole Frederik spør: Hvem lukter best i bandet?

J: Knut dukker ofte opp på øving (og i studio) og lukter nyvaska. Totalt unødvendig i et klamt øvingslokale.
Honorable mention: Til tross for at han svetter mer enn resten av oss til sammen, lukter Ole Frederik sjeldent vondt. Godt jobba!
G:Aner ikke, ikke meg ihvertfall. 
K: Pass

Jørn spør: Hva var det morsomste med å spille inn album?

G:  Drikke øl og baksnakke dem som spiller inn. + kicket av å høre låten komme sammen når alle tracksene er ferdig!
OF: Å være ferdig med trommetracket og å drikke øl såklart.
K: Pass

Knut spør: Hvem i bandet har best stagediving-teknikk?

J: Hittil har vel ingen av oss stagedivet, så jeg vil si det er total mangel på teknikk på hele gjengen. Med mindre noen har øvd hjemme. Det vet jeg jo ikke.
G: Jeg vil tro Knut, da jeg antar han øver jevnlig på soverommet i tilfellet han får muligheten. 
OF: Hadde det bare vært en åpning for stagedivende trommiser her i verden.

BOOMERANG RAPIDO PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Sverre Knudsen

Sverre Knudsen avslutter albumtrilogien med Lasse Marhaug denne uka i form av plata “Lit”. Den gamle ringreven hadde sjappa som arbeidsstasjon da han fôret både CDer og LPer med teksthefter. Viktige tilskudd, ettersom plata er full av underlige, underfundige og dyptpløyende betraktninger om samfunnet og samtiden. Vi tok en prat med Sverre om hva vi har i vente med “Lit”.

Sverre, ditt nyeste album heter “Lit”. Hva legger du i denne tittelen, og henger den sammen med dine to forrige album “Vi” og “Gud”?
“Lit” betyr jo håp, tillit, å stole på, og det synes jeg er et bra fokus å ha både her ute i en ganske alarmerende verden, og som avslutning på triolgien jeg har gjort med Lasse Marhaug. Selv om jeg føler at de to første albumene aldri ga opp håpet, så var de nok ganske mørke – både tekstmessig og musikalsk. Det første “Vi” er mitt første skritt inn i en stort sett digital verden av synther, samples og loops, og tekstmessig forsøker jeg å utforske hvilke “vi” som finnes i dag; hva bringer oss sammen, og hvordan ville fortiden og hvordan vil fremtiden vurdere dagens “vi”? Det er bilde av en masse glade og pene nazister fra Tyskland i 1934 på baksiden, og vi tenker i dag “Hvordan kunne det skje? Hvprdan var Holocaust mulig?” Hva tenker folk om 75 år når de ser bilder av oss fra i dag? Fikk Spellemann som Årets Tekstforfatter for forsøket. “Gud” handlet i veldig stor grad om rasismens destruktive kraft, selv om Gud er innom han også. Sammen med Anja Lauvdal, Myra, Lars Øyno og Mannskoret. “Lit” er mer personlig, mer poppete og groovy, og tekstmessig handler det mye om meg; nå og før og etterpå. En mulig rød tråd er at jeg flagrer som en godt voksen Askeladden og leter etter noe/noen å stole på, håp å vende meg mot, og styrke og kunnskap til å gjøre noe konstruktivt. Det er til og med blomster på baksiden av coveret. De kommer faktisk fra plansjene til en fæl norsk rasebiolog som prøvde å bevise den ariske rases overlegenhet – selvfølgelig uten å lykkes – og Kim Hiorthøy har gitt dem fine farger.

Tekstene på plata veksler mellom eksistensielle og politiske temaer. Blant annet skriverdu i introduksjonen til låta “Overalt” at “patriarkatet er fascismens vugge”. Hva mener du med det?
Det er så lett å tenke på fascismen som en politisk pakkeløsning som gjerne kommer ved et kupp. Men fascisme er et sett holdninger, som plantes og dyrkes og vokser – først hver for seg, og etter hvert mer og mer sammen. Den mest sentrale holdningen er nok troen på en sterk og ærefull fortid, med slagord av typen “Make America Great Again”. Det trenger ikke være et snev av fakta inne i bildet – at propaganda er bygget på løgn er et annet grunntrekk ved fascismen (og mer og mer vår egen tid ogs¨) – bare en ide om at “før” var vi store og sterke og edle og flotte, men så kom “noen” å ødela det. Dermed peker man ut en fiende – jødene på 30-tallet og muslimene nå . Når tidene er vanskelige for vanlige folk fordi de rikeste stikker av gårde med hele potten, hele tiden, griper mange begjærlig etteren syndebukk for raseriet sitt. Men i denne fiktive drømmen om en gyllen fortid ligger også patriarkatet som en klippe i bånn. Alt var så enkelt den gangen far bestemte, og mor holdt seg på kjøkkenet. Fascister og høyrepopolister elsker drømmen om patriarkatet; en autoritær og kvinnefiendtlig far som holdt familien sammen med rå makt. Når man overfører disse verdiene på samfunnet, blir far til den sterke lederen for nasjonen, han som definerer fiendebildet og hamrer inn den løgnaktige propagandaen.

Ordet “Ungdomssløvsinn” fra åttende spor, NIKO, er særlig fint og originalt. Hva betyr det?
Det er en form for svært alvorlig schizofreni som rammer ungdom. Gjerne fra midten og slutten av tenårene, men ofte tar det mange vonde år før det er slått ut i full blomst. Slik som skjedde med mine beste ungdomsvenn Niko. Låta om han er en av tre låter uten beat, bare et lydlandskap med opplest tekt. Spoken word, som vi sier her oppe på Torshov.

SVERRE KNUDSEN PÅ TIGERNET

Sverre Knudsen holder slippkonsert på Blå fredag 16. august. Gratis inngang.

Tigertips fra Svart Records

Mye nyheter og påfyll inn fra Svart Records denne uka – sjekk ut våre anbefalinger fra bunka!

Vi fikk et fyldig mottak fra våre finske kompanjonger i Svart Records denne uka! Nytt og gammelt fra deres sjangermessig mangslungne diskografi. Masse bra musikk i all slags farger og fasonger, ofte manifestert på praktutgaver i fysisk format.

Gravetemple – Impassable Fears
Stjerneband med Stephen O’Malley fra Sunn O))) og Attila fra Mayhem i teten. Attilas teatralske tilstedeværelse skinner gjennom skiva her, der dommedagsprekner på liksom-ungarsk messes over et teppe av uhyggelig, manisk og støyete dronemetall. Gjennomsiktig vinyl.

Reverend Bizarre – Death is Glory… Now!
Tittelen er omtrent det eneste som skriker “nå” på denne særdeles seige bomba av monumental doom. Den drar deg like greit med ned i gjørma fra spor én, søtten minutter lange “Demons Annoying Me”, og slipper ikke tak før snaue sju kvarter seinere. Kommer like tjukkpakka som musikken, i et nydelig bokssett, med filtmatte og et innholdsrikt hefte attåt. (Bonusinfo: Jehovas vitner besøkte Tiger mens vi spilte denne, og forlot åstedet like raskt som de kom.)

Kynnet – Vähät Välittää
Kynnet klinte først til med den spretne sjueren “Alaovi / Maa” på Oslos egne Black Pop, og debutalbumet fra i høst plukker opp tråden derfra. Skitten og klissete garasjepunk sukret med powerpop og enormt fengende muntlige melodier på finsk. Partyhit!

Demon Head – Hellfire Ocean Void
Du kommer ikke utenom en serie okkulte søttitallsreferanser og den selvsikre, temmelig danzigske vokalen her – men det er like fullt noe spesielt ved soundet til Demon Head, og særlig på deres siste plate, Hellfire Ocean Void fra februar i år. Lydbildet til danskene ligger i et mørkt juv mellom rock og heavy. Lumsk nok til å frammane demoner, men breibeint nok til å rive hoftepartiet ditt med i prosessen. Kommer også i nydelig utgave: pappinnpakning med gullpreg rundt gatefold-omslaget, med ildrød vinyl oppi.

K-X-P – IV
Fjerde mikstur fra K-X-P, noen av Nordens fremste lydalkymister. Fra et laboratorium bygger disse finnene fundamentet med house-beats, før grunnlaget tåkelegges av flytende partier med rot i ambient og post-rock. Alle platene har vært bra og IV holder absolutt ikke tilbake. Inne på både vanlig og limitert blå vinyl!

HELE KATALOGEN TIL SVART PÅ TIGERNET

Hvilket trykk er best til DIN t-skjorte?

Hvis du skal trykke T-skjorter eller annen merchandise, er silketrykk den mest brukte metoden. Silketrykk har fantes i over 1000 år, er rimelig og holder godt i vask. Farge blir overført til tekstil gjennom en stramt oppspent duk. Hver farge som skal trykkes har en egen ramme med en slik duk, og trykkes hver for seg.

For et tofarget trykk på sort T-skjorte, som denne fra Blood Command, trykkes det først en hvit base, deretter den røde fargen og til sist den gule fargen.
Les videre

Forsmak: Monograf – Nadir

Monograf slipper sitt debutalbum ‘Nadir’ 22. mars ; en inngående meditasjon over lengsler og begrensninger i vår materialistiske verden.

Monograf kombinerer på unikt vis post-rock med den mørkere delen av norsk folkemusikk og har satt seg fore å skape et norsk rockesound uten oppbrukte klisjeer. De har eksistert i undergrunnen i Oslo i mange år, og har brukt lang tid på å smi frem sitt debutalbum.

Plata er innspilt og produsert av låtskriver Erik over en fireårig periode i bl.a. en kirke, et samfunnshus, en kunstskole, to studio og en rekke forskjellige leiligheter i Oslo. 

Nadir betyr bunnpunkt. Plata er en lengre meditasjon over pengenes makt over oss. Nyter vi det? Tilber vi pengenes makt? Hva er konsekvensene? Jorda vår er liten, og den koker, og alt vi gjør har konsekvenser langt utover det vi selv ser. Alt skal gå fort og effektivt, men kan vi finne tilbake tålmodigheten? Finnes det verdier man ikke kan sette en pris på? 

Felens forvrengte ljom over et desperat og øde musikalsk landskap maler disse bildene, men forteller oss også at det finnes håp. Det er stor variasjon i lydbildet; tyngre låter med mektige crescendoer og forløsninger, men også nære og nedstrippede låter der teksten havner i fokus. 

Bandet er inspirert av obskure storheter som Godspeed You Black Emperor, Grails og felespilleren Nils Økland. 

Monograf på tigernet

MER FRA TIGERBLOGGEN HER: