Sjappesnakk: Agenda

Foto: Ivar Vasstveit

Agenda er tilbake! Hardcore-stayerne fra Stavanger kliner til med sitt mest apokalyptiske og ambisiøse verk til nå. Mer aggende og surnet enn noen gang, og med nye høydepunkter i låtporteføljen. Vi tok en sjappesnakk med Hans-Olaf fra bandet i anledning skiva, som er ute i dag på Fysisk Format.

Det har gått en del år siden forrige tolver-framstøt fra Agenda, «Menneskehetens massegrav» fra 2014. Tida flyr! Hvordan har Agenda utviklet seg i løpet av årenes gang?
Nja. Det har nå vært litt liv i oss etter “Menneskehetens Massegrav”. Vi ga ut en splitt-7er med trønderske Mørkt Kapittel høsten 2014 og en splitt-7er med danske Afmagt i 2017. Men det har vært et par rolige år inni mellom der, og du har helt rett i at tida flyr. Når det kommer til det du egentlig spør om har Agenda blitt det man kan kalle litt mer voksent. Hvis det går an å si i denne sjangeren. Selv om mange kanskje ikke kommer til å høre det har vi vokst litt fra det “rett frem i 220 hele tiden”-kjøret vi var på tidligere, og vi har lært oss at vi kan roe litt ned mellom mellom d-beat-slaga. Samtidig har nok det lyriske forandra seg noe da vi var veldig politiske før, mens nå har de forskjellige politiske ståstedene innad i bandet endt opp med et fokus på det vi er rimelig enige om: At verden går til helvete. Så kan vi ta diskusjonen på øvingsrommet om det er sosialisme eller anarkisme som vil redde oss. Hah!

Tittelen på den nye plata er «Apocalyptic Wasteland Blues». Det tegner til at det er dystopisk stemning i Agenda-leiren. Hva handler egentlig plata om?
Plata skulle egentlig hete “Cognitive Dissonance” da det er min påstand at folks kognitive dissonans er hovedgrunnen til at verden går til helvete. Men etterhvert som vi tygde mer på den tittelen konkluderte vi med at vi ikke ville være så pretensiøse og heller gå for et litt mer pønka navn med et lite hint av humor, selv om jeg tror ingen andre enn oss selv ser noe humor i verken tittelen eller musikken. Plata handler om mye og ingenting. Noen av sangene er i grunn bare satt sammen av setninger som høres kule ut, da naturligvis med masse død og fordervelse som sjangeren dikterer. Mens andre sanger har et klart budskap om at vi mennesker behandler både hverandre og jorda særdeles dårlig. Plata presenterer ingen løsning til det hele. Derfor var “Apocalyptic Wasteland Blues” enda mer passende.

I harde tider som våre er dystopien ikke langt unna, men desto viktigere kan det være å holde motet oppe og jobbe for den verdenen man vil ha. Kommer det noen gang utopisk musikk fra Agenda? Hva er deres utopi?
Dette rører jeg litt med i svaret til det første spørsmålet. Vi deler nok ikke en felles utopi innad i bandet da vi er splitta mellom rød og kølsvart ideologi. Så her tar jeg egoismetoget helt til endestasjonen, som de fleste vokalister ville gjort, og skriver litt om min utopi. Og jeg mener at verken staten eller det “frie” markedet presenterer en løsning for de store problemene vi står ovenfor. Slik jeg ser det har staten vært et flittig brukt verktøy av kapitalen for å sikre et fokus på profitt fremfor jordas velvære samtidig som den individuelle friheten har vært fraværende i de sosialistiske prosjektene som har eksistert, mye på grunn av sosialismens legitimering av statlig voldsbruk mot de individer som ikke føyer seg. Verden må gå gjennom en desentraliseringsprosess hvor hovedfokus blir selvforsyning og reelt demokrati hvor folk har reell individuell frihet. Og ikke minst sannhet, som vi idag er veldig opptatt av å fornekte som art. Jeg sier det igjen: Kognitiv dissonans. Slå det opp. Sånn! Stopper der jeg før jeg forviller meg inn på en sti stappa med motstridende sitater fra Emma Goldman og Bill Hicks. Til ditt spørmål om det noen gang kommer utopisk musikk fra Agenda: Nei. Vi har nok innsett at verden går til helvete og at vi heller vil gjøre det vi kan best: Lage hard musikk om død og fordervelse. Med litt humor i form av de for lengst oppbrukte klisjeene som vi elsker så inderlig. Takk for meg!

AGENDA PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Brillejesus


Herrrlig Stavanger-skrangel melder sin ankomst på vinyl i dag, i form av Brillejesus. Underfundige betraktninger om samfunn og familieliv på et teppe av Dino’ og ‘Doh-inspirerte toner. Slikt liker vi på Tiger! Vi huket tak i den syngende seksstrengisten Ebbe for å grave litt i plata og hva ellers av plater bandet liker.

Hva kommer egentlig navnet Brillejesus fra? Har det noen sammenheng med deg, bibliotekar-Ebbe, bak mikrofonen?

Mulig! Hele bandet er jo ganske så brillefine!  Jeg tror alle som har vokst opp med briller på nesen har fått høre «Brillejesus» noen ganger, ikke alltid så hyggelig. Nå tar vi det tilbake, litt inspirert av navnevalget til Sløtface må vi si! 

Debutplata deres treffer et Norge midt i valgkampens hete, og med tekster om bompenger, kommentarfelt og UDI prøver dere ikke å styre unna politikkens verden heller. Hvis Brillejesus har et budskap, hva er det?

Må parafrasere et svar fra Bård Tuftes visesanger i Ut i vår hage 2: «Jeg synger det jeg ser».   Da jeg endelig fant ut at det var mulig å skrive sanger på norsk var det umulig å forbigå helt drøye ting her i vår verden.  Sånn sett er det bra hvis plata kan funke som et vekkesignal for flere av oss som har sovnet i timen. Mulig at det forsvinner litt i selvironi men vi gjør så godt vi kan.

Fortell om ei norsk plate dere digger fra de siste fem årene.

Her måtte vi grave dypt. Det finnes mange fine enkeltlåter her og der, men virkelige bra hele album er sjeldnere.  Vi digger veldig den selvtitulerte debutplata til Undergrünnen fra 2015! Det var en lykketreff for Pål Jackman å spille sammen med bassisten og trommisen fra the Low Frequency in stereo, de tre lager et sant svirr!  De gjør sin egen greie, plata rocker og er rent hypnotisk til tider. Dritfett live er det og! 

Bonus: er det ei Madball-tskjorte vi skimter på bandbildet deres, eller? Finnes det noen underliggende New York Hardcore-fakter i skranglevisene deres?

Trommisen er punker (ja, han med Madball-skjorta) og selv om trommingen ifølge ham selv ikke er direkte inspirert av hverken Mike Justian (Madball) eller David Sandström (Refused), så ligger det nok noe hardcore-inspirasjon her og der! Vi andre i bandet nyter også gjerne et bra punkeshow når det byr seg!   

BRILLEJESUS PÅ TIGERNET

Ukas Klassiker og Konkurranse: Sepultura – Arise

Ah, Sepultura på sitt apeks! Her klaffer alt for det brasilianske bandet, med sitt rundbrennerske forhold til vekselvis thrash og death, armert med en akkurat passe dose framsynte tillegg. Her og der dras tempoet ned, og riffinga får en sterk eim av tøff NYHC og crossover, før motoren trekkes ordentlig opp igjen og thrash-partiene uler ut i intetanende høyttalere. Akustiske mellomspill og tribal-tromming slenger inn det lille ekstra i hardpakken.

Det ljomer gatepoesi fra den hese halsen til Max Cavalera, sidestilt med tekster om det sedvanlige mørket du finner i death og thrash fra Sepulturas samtid. Samtidig som europeiske middelklasse-metallhuer raljerte mot alt som stinket av “society lyrics” hadde Sepultura for lengst tatt steget inn i disse temaene, som nok føltes enda mer nærliggende ettersom bandmedlemmene vokste opp i et juntastyrt og voldspreget Brasil, og ikke i trygge sosialdemokratiske rammer her hos oss.

“Orgasmatron” av Motörhead covres også. Teksten til låta ble angivelig åpenbart for Lemmy i en drøm, og senere skulle Sepultura oppsøke brasilianske urstammer i Mato Grosso-regionen som kun framførte musikk som hadde blitt kommet til dem i drømmer. Forbindelseslinjene er med andre ord mange og mangslungne.

Idet vi satt oss ned for å lovprise «Arise» kom nyheten om at brødrene Cavalera gjenforenes for å spille låter fra «Arise» og forgjengeren «Beneath the Remains» på Rockefeller den 14. november! Vi har et par konsertbilletter å dele ut til en herlig vinner som kommenterer deres favoritt blant de etter hvert mange Cavalera-komposisjonene i Facebook-innlegget her.

Sepultura på Tigernet


Nytt fjes på Tiger: Trygve Skretting Lid

Det siste innslaget på Tiger-båten har begynt sin seilas i dag! Hils på vår splitter nye sjappekeeper, Trygve. Framover vil Porsgrunn-gutten hviske saftige og farlige Tigertips i øret på mang en Tigerkunde, og allerede på sin første arbeidsdag kliner han til med et par knallharde skiver:

“Lokale og internasjonale punkpoler møtes i form av evige forbanna Problems med “No Solutions” og nostalgifremkallende The Men på “Devil Music”. Sammen river disse skivene anlegget i sjappa fra hverandre.”

Sjappesnakk: Boomerang Rapido

De raske rockerne i Boomerang Rapido dukket like raskt opp på blokka da ukas sjappesnakk-planer skulle legges. Førsteskiva, “Rises Again”, kommer tross alt på fredag og vil antageligvis slå ned som et før og etter i reinspikka, nåtidig err-o-se-kå her til lands. Ettersom gitarist Jørn også er å finne bak Tigerdisken, og intervjusituasjonen fort kunne blitt klam og litt halvflau, tok bandet saken i egne hender og stilte hverandre ett spørsmål hver.

Gaute spør: Hvilken låt på albumet synes du var vanskeligst å spille inn?
J: Paula Schultz. Fikk meg en real vekker da det ble påpekt at det jeg hadde sunget på konserter i over to år ikke var i nærheten av rent, og vi måtte gjøre om hele vokalmelodien i det siste partiet.
OF: Å endelig spille inn Ballin’ var en merkelig følelse etter den ble øvd inn på de aller første øvingene. Vanskelig å gi slipp.
K: Pass

Ole Frederik spør: Hvem lukter best i bandet?

J: Knut dukker ofte opp på øving (og i studio) og lukter nyvaska. Totalt unødvendig i et klamt øvingslokale.
Honorable mention: Til tross for at han svetter mer enn resten av oss til sammen, lukter Ole Frederik sjeldent vondt. Godt jobba!
G:Aner ikke, ikke meg ihvertfall. 
K: Pass

Jørn spør: Hva var det morsomste med å spille inn album?

G:  Drikke øl og baksnakke dem som spiller inn. + kicket av å høre låten komme sammen når alle tracksene er ferdig!
OF: Å være ferdig med trommetracket og å drikke øl såklart.
K: Pass

Knut spør: Hvem i bandet har best stagediving-teknikk?

J: Hittil har vel ingen av oss stagedivet, så jeg vil si det er total mangel på teknikk på hele gjengen. Med mindre noen har øvd hjemme. Det vet jeg jo ikke.
G: Jeg vil tro Knut, da jeg antar han øver jevnlig på soverommet i tilfellet han får muligheten. 
OF: Hadde det bare vært en åpning for stagedivende trommiser her i verden.

BOOMERANG RAPIDO PÅ TIGERNET

Sjappesnakk: Sverre Knudsen

Sverre Knudsen avslutter albumtrilogien med Lasse Marhaug denne uka i form av plata “Lit”. Den gamle ringreven hadde sjappa som arbeidsstasjon da han fôret både CDer og LPer med teksthefter. Viktige tilskudd, ettersom plata er full av underlige, underfundige og dyptpløyende betraktninger om samfunnet og samtiden. Vi tok en prat med Sverre om hva vi har i vente med “Lit”.

Sverre, ditt nyeste album heter “Lit”. Hva legger du i denne tittelen, og henger den sammen med dine to forrige album “Vi” og “Gud”?
“Lit” betyr jo håp, tillit, å stole på, og det synes jeg er et bra fokus å ha både her ute i en ganske alarmerende verden, og som avslutning på triolgien jeg har gjort med Lasse Marhaug. Selv om jeg føler at de to første albumene aldri ga opp håpet, så var de nok ganske mørke – både tekstmessig og musikalsk. Det første “Vi” er mitt første skritt inn i en stort sett digital verden av synther, samples og loops, og tekstmessig forsøker jeg å utforske hvilke “vi” som finnes i dag; hva bringer oss sammen, og hvordan ville fortiden og hvordan vil fremtiden vurdere dagens “vi”? Det er bilde av en masse glade og pene nazister fra Tyskland i 1934 på baksiden, og vi tenker i dag “Hvordan kunne det skje? Hvprdan var Holocaust mulig?” Hva tenker folk om 75 år når de ser bilder av oss fra i dag? Fikk Spellemann som Årets Tekstforfatter for forsøket. “Gud” handlet i veldig stor grad om rasismens destruktive kraft, selv om Gud er innom han også. Sammen med Anja Lauvdal, Myra, Lars Øyno og Mannskoret. “Lit” er mer personlig, mer poppete og groovy, og tekstmessig handler det mye om meg; nå og før og etterpå. En mulig rød tråd er at jeg flagrer som en godt voksen Askeladden og leter etter noe/noen å stole på, håp å vende meg mot, og styrke og kunnskap til å gjøre noe konstruktivt. Det er til og med blomster på baksiden av coveret. De kommer faktisk fra plansjene til en fæl norsk rasebiolog som prøvde å bevise den ariske rases overlegenhet – selvfølgelig uten å lykkes – og Kim Hiorthøy har gitt dem fine farger.

Tekstene på plata veksler mellom eksistensielle og politiske temaer. Blant annet skriverdu i introduksjonen til låta “Overalt” at “patriarkatet er fascismens vugge”. Hva mener du med det?
Det er så lett å tenke på fascismen som en politisk pakkeløsning som gjerne kommer ved et kupp. Men fascisme er et sett holdninger, som plantes og dyrkes og vokser – først hver for seg, og etter hvert mer og mer sammen. Den mest sentrale holdningen er nok troen på en sterk og ærefull fortid, med slagord av typen “Make America Great Again”. Det trenger ikke være et snev av fakta inne i bildet – at propaganda er bygget på løgn er et annet grunntrekk ved fascismen (og mer og mer vår egen tid ogs¨) – bare en ide om at “før” var vi store og sterke og edle og flotte, men så kom “noen” å ødela det. Dermed peker man ut en fiende – jødene på 30-tallet og muslimene nå . Når tidene er vanskelige for vanlige folk fordi de rikeste stikker av gårde med hele potten, hele tiden, griper mange begjærlig etteren syndebukk for raseriet sitt. Men i denne fiktive drømmen om en gyllen fortid ligger også patriarkatet som en klippe i bånn. Alt var så enkelt den gangen far bestemte, og mor holdt seg på kjøkkenet. Fascister og høyrepopolister elsker drømmen om patriarkatet; en autoritær og kvinnefiendtlig far som holdt familien sammen med rå makt. Når man overfører disse verdiene på samfunnet, blir far til den sterke lederen for nasjonen, han som definerer fiendebildet og hamrer inn den løgnaktige propagandaen.

Ordet “Ungdomssløvsinn” fra åttende spor, NIKO, er særlig fint og originalt. Hva betyr det?
Det er en form for svært alvorlig schizofreni som rammer ungdom. Gjerne fra midten og slutten av tenårene, men ofte tar det mange vonde år før det er slått ut i full blomst. Slik som skjedde med mine beste ungdomsvenn Niko. Låta om han er en av tre låter uten beat, bare et lydlandskap med opplest tekt. Spoken word, som vi sier her oppe på Torshov.

SVERRE KNUDSEN PÅ TIGERNET

Sverre Knudsen holder slippkonsert på Blå fredag 16. august. Gratis inngang.

Ukas Album: Anti Social Rejects – Procrastination LP


De oppviglerske oslopunkerne i Anti Social Rejects er tilbake! Fengende og folkelig hardcore på vei ut på den sommerlige allfarveien.

Bøyen Beng-vokalist Harald Lange har følgende gode ting å si om plata:

ASR tilsvarer Oslo-bandet Disårder, med Hælgar på vokal i stedet for Disårders Rudy Hoeykens.

Disårder var og er utelukkende dedikert til å framføre låter av Philip Loverings Disorder, har ASR dedikert seg til egne låter og et eget uttrykk, tydelig inspirert av Disorder-skolen men med en markant egen vri og lyrikk på klingende nordlending. Den nordlandske språkdrakten har ikke betydd noen begrensning for bandets turnevirksomhet, som har brakt dem rundt store deler av den kjente verden, med hovedtrykk på det europeiske.

Navnet har de hentet fra Disorder-låta «Anti social reject», en kampsang for de utstøtte og tilsidesatte som nekter å gi opp sin kamp for en bedre framtid. På dette grunnlaget har ASR gjennom snart 16 år vaiet frikerfana fra det høye nord (LoVeSe) til det tempererte sør (Peloponnes), turnerende sitt show av egenartet hc-punk med en folkelig appell som fenger også utenfor «menigheten» og den subkulturelle konteksten.

Kompduoen Alvarez/Degerstrøm utgjør kjernen i ASRs maskineri, flankert av Gunnar og Rikards viltert samspilte gitarvirtuositet og toppet av Hælgars ladede, rytmiske spytting med tendenser til melodiøsitet og sangbarhet, over en rekke aktuelle temaer fra tilværelsen i subkulturelt utenforskap og autonome parallellsamfunn. Kulturøvelsen «karskfylla», folkelidelsen «Sosial angst», klassestandpunkt «Reis kapitalskit!», alt dette og mer til får en stemme og et ansikt gjennom ASRs øvelser.

Bandet har hatt en merkbar utvikling både som live-band og låtskriverkollegium gjennom sine år, men hele tiden grundig forankret i hc-punkens kjerneidé: Den brutale dekonstruksjonen og redigeringen av rocken tilbake til et primært uttrykk blottet for blues-jam, passiv-aggresjon og annen form for masturbering.

ASR har gjennom sine år vært et forbilledlig foretak innen sjangeren og i det ledende sjiktet nasjonalt, en posisjon de fortsatt besitter og forsvarer gjennom stadig å reaktualisere seg selv ved å produsere låter som responderer på samfunns- og miljøutvikling og holder fast ved sitt frihetlige verdigrunnlag. ASR er et sjeldent band som fortjener oppmerksomhet utover den frelste menighet av diy-punx. En god kveld med ASR er en berikende opplevelse for alle tilstedeværende og oppegående folk med en følelse for sin samtid. ASR kjenner dine lengsler og behov og er klare til å levere på kort varsel!

-Harald Lange, januar 2019

ANTI SOCIAL REJECTS PÅ TIGERNET

Årets skiver så langt: Christer

Christer er den hjemkomne Tigersønnen. Han jobba først her i sjappa mellom 2004 og 2009, men nå, ti år senere, er han tilbake for fullt bak disken og i pakkekjelleren!

Som alltid har Christer et godt øye for det som rører seg i ymse undergrunnsavkroker, og hans topp tre skiver så langt i år stammer fra både veldig nære og ømme så vel som fjerne og skitne strøk.

Beezewax – Peace Jazz LP

Glitrende vår-emo fra Norges fremste emosjonelle rockere. Poppa på den gode måten, drar i hjertestrengene akkurat nok til å få følelsene til å løpe løpsk og gi deg den vårfølelsen du fortjener.

Amyl and the Sniffers – Amyl and the Sniffers LP

Stygg og ufiltrert garagepunk fra Melbourne, Australia. Catchy som tusan, men også nok nagler og tøffere-enn-deg vibber til å tilfredsstille selv den mest kyniske krøsteren.

Insomniac Bears – Daydream Hibernation EP

Knallsterk skive fra et av de desidert beste orkesterene på denne siden av Mjøsa. Eksperimentell indiepop ikledd drømmefløyel på ypperste klasse.

Årets skiver så langt: Imingen

Sâver – They Came With The Sunlight
Stødig og massivt med et deilig driv som drar deg gjennom en skive som aldri blir kjedelig. Dette er perfekt sludge og kan ikke gjøres særlig bedre en det Sâver leverer på They Came With The Sunlight.

Listen to Girl – Long-term world
Mer omfattende produksjon en på debuten “Sea and dirt” og helt klart riktig utvikling for deres bassaindie med fantastiske vokalharmonier. Norges beste vokalduo?

Better Oblivion Community Centre – Better Oblivion Community Centre
Første møte med duoen var på sporet “Would You Rather” fra Phoebe Bridgers fantastiske debut og ble sjukt gira når jeg så at dette tok veien videre til nytt band. Connor Oberst og Bridgers stemmer passer helt perfekt sammen på et album som leverer. Ingen store hits, bare en jevnt over skikkelig bra skive.

+ ti sjukt bra låter fra denne siden av 2019

Ukas Album: Bokassa – Crimson Riders

Bokassa har etter hvert blitt skrytt av i hytt og vær fra høyere hold enn oss, men vi så dem først! Siden singelen på det første Bransjevelter-magasinet i starten av 2016 har Bokassa riffet seg gjennom hodene til folk og svimlet dem til med stonerpunken sin.

“Crimson Riders” er ikke noe unntak, snarere tvert imot. Det er muligens bandets beste utgivelse til nå. Mer av alt du likte fra før, enda bedre. Kul blå vinyl, og dessuten til snill punkepris.

BOKASSA PÅ TIGERNET