Denne høsten relanseres (foruten tredjeplaten More Songs of Shame) også Happy Daggers andre album, Bittarheden, på Rural Rebel Rock, digitalt, men først og fremst er det gledelig at albumet for første gang utgis på vinyl (noe senere i høst; forhåndsbestilles her). Selv om platen, som alle Happy Daggers utgivelser, har sine åpenbare svakheter, har den unektelig gjort seg fortjent sin legendariske status i visse undergrunnsmiljøer i Oslo og Sør-Rogaland. Sangene her, på den vidunderlige Dalane-dialekten (og således foreløbig vår eneste utgivelse på norsk (forutenom julesingelen «Han der Jøden», utgitt advent 2010)), ble skrevet høsten 2009 og innspilt på Solgården i Koppom i januar året etter, da de värmlandske innlandstemperaturer gikk helt ned i -26 °C, og vi måtte både fyre i kaminen og drikkelig rikelig med folkeøl for å holde varmen. Men stemningen i gruppen var god (bortsett fra en kort episode, der M. Angstelsen utpå kvelden ønsket å omskjære Den Triste med en brødkniv). Erik Equinox betjente vår firespors kassettopptager (som vi tidligere hadde spilt inn vår debutplate med), og vi hadde med hovedsaklig akustiske, men også elektriske gitarer, en tromme, en tamburin og noen munnspill (kun enkelte pålegg, særlig Den Kristnes mandolin og trekkspill, samt en drøss av gjestesolister på sistesporet, ble innspilt i øvingslokalet i Oslo senere den vinteren). Brorparten av materialet var skrevet av Den Triste, med kun små innspill fra oss andre; hans klagende, selvmedlidende ballader, og hans historier om frafallenhet og storbyproblemer. På «Bedehuse» (med sin fabelaktige åpningslinje «Bedehuse ligge øde; / e' tru e' konvartere te jøde») ser vi jo også de første spor av den voldsomme jødefascinasjon som skulle rive med seg bandet som en flodbølge i de påfølgende årene. Hermann Broder bidro også med noen sanger; strengt tatt ikke fritatt for selvmedlidenhet de heller, og hvor jeg hadde en noe større medvirkning. Jeg husker med nostalgisk glede da vi skrev på «Min gamle kristne venn» i hans spartanske lille hytte på Snippen i Maridalen, eller da jeg, i fullt/skjelmsk alvor, sendte han tekstmeldingen som senere ble dalanefisert i refrenget på «Presten din»: «Gå inn i deg sjøl / å håll den stygge kjeften din. / Eg e ikkje presten din.» Det var en besynderlig tid. Foruten de obligatoriske referanser til Bibel og bedehusliv, finnes også på platen direkte referanser til musikalske forbilder som Cornelis Vreeswijk og Joachim Nielsen, men kanskje viktigst til Dalane-artister som I Was A King (hvis kaptein Frode Strømstad i disse dager er ansvarlig for å trykke nettopp Bittarheden i sitt nye vinyltrykkeri Coastal Town Records i Dalane-hovedstaden Egersund) og selvfølgelig Frank Tønnesen, kjent som Tønes. Personlig hadde jeg nyss oppdaget Tønes' plater på dette tidspunktet, gjennom mesterverket Tork av deg fliret, men han fortsetter å være en inspirasjon frem til idag. Bittarheden ble lansert på vårparten 2010, i 77 eksemplarer på hjemmebrent CD-R, men med et medfølgende teksthefte som nær sagt må kunne kalles et klenodium (og som en forvirret beundrer forleden forsøkte å by 10000 kroner for et originaleksemplar av). En slags slippkonsert ble holdt på Egersund Visefestival sommeren samme år, men foruten en konsert på M3 i Oslo noen måneder senere har ikke dette materialet blitt fremført «live» siden. Det fortjener derfor ett og annet hosiannarop at vi skal fremføre platen i sin helhet i romjulen på Hestens Bøn i Flekkefjord, som ikke ligger langt fra Dalane, og derfor (for tilreisende) kan kombineres med en pilgrimsferd dit. Hvem vil vel ikke se Den Tristes barndomshjem på Vikeså, NorDan-hallen på Moi (åsted for en av Happy Daggers aller første konserter), Helleren i Jøssingfjord, eller kaien der undertegnede nesten druknet etter nevnte opptreden på Egersund Visefestival, en episode som senere ble behandlet i nidvisen «Jeg har fått livet i gave»? Apropos denne nidvise var det jo dette som var tenkt som veien videre for Happy Dagger etter Bittarheden (og kanskje som en trøst for meg etter denne dialektutgivelsen): Et album på mitt elskede riksmål. Sanger som «El-Shaddai», «Paulus utspørres og svar kreves», «Mitt liv var en lovsang», «Darwin» og «Jeg har fått livet i gave» lå klare (og det var endog på tale å gjøre en hyllestplate til Aage Samuelsen), men da Den Triste og jeg dro til Jødeland i februar 2011 og kom hjem med tzit-tzit, Rebbe Nachman-bøker og menoraer i bagasjen, var igrunn løpet kjørt, og resultatet ble istedet More Songs of Shame. Et av mine kjæreste minner fra innspillingen av Bittarheden i det svenske sommerhuset, er da vi en aften etter innspillingene satt og diskuterte vår tro. På denne tiden definerte vel enkelte av medlemmene seg fremdeles som kristne, men i samtalen ved peisen denne kvelden ble vi alle (unntatt én) veiet og funnet for lett. Hermann Broder ble beskyldt for å kalle seg kristen kun for å ikke skuffe sin mor, M. Angstelsen for kun å dyrke sin helvetesangst, Den Triste for å bruke kristendom som et skalkeskjul for en gryende interesse for jødedommen, og jeg selv for kun å følge Bob Dylan. I grunn var vi alle skjønt enige om at Erik Equinox, gruppens eneste selverklærte ateist, var den mest kristelige av oss alle. Einar Stenseng, Happy Dagger

Forhåndsbestill Bittarheden her