Background
Tigernet logo
Tilbake til bloggen

Delvoids topp 5 ting å gjøre opprør mot med en elgitar

av Maria Refsland, publisert 17.06.2022, 09:30.
Delvoid til Tigerbloggen foto

Rock handler om ulydighet og å stikke det til Mannen, men i nyere tid har vi kommersialisert det aller meste, og til og med opprør har fått sin prislapp. I postmoderniteten kan det altså være vanskelig å finne noe legitimt å sette seg opp mot. Foreldrene dine er sannsynligvis begeistret over at du tar tak i 60-tallets gamle kontrakultur og synes heavy gitarriffing er både supert og flott. Bandet vil gjerne gi fingeren til systemet, men burde likevel huske å takke Kulturrådet på baksiden av skiva som de fikk finansiert. Kirken pleide jo å være et godt bytte, men har i senere tid blitt så liberal at litt Slayer under tjenesten hadde bare bidratt til en inkluderende og åpen atmosfære. Hvordan skal man da klare å være en autentisk rocker? I hvilken retning skal man sparke? Dette er problemstillingen i låta Urras fra det nye albumet vårt Swarmlife. Her er Delvoids topp 5 ting å gjøre opprør mot med en elgitar!


5. Nostalgi

Oh reality, it's not for me
And it makes me laugh
Oh, fantasy world and Disney girls
I'm coming back

Beach Boys
Disney Girls (1957)
Surf’s Up (1971)

Husker du da fremtiden så lys ut? Kulturen summet med optimistiske visjoner av romferder, miljøbevegelsen hadde akkurat begynt å strekke på beina og Bob Geldof skulle redde verden med musikk. Med synthesizerens inntreden virket det som banebrytende rockutgivelser lå rundt hvert hjørne. Hva har Bowie funnet på da? Rocken var rett og slett inspirert på en måte som vi sjeldent ser i nåtiden. Man får kanskje lyst til å svare: «OK, boomer. Jeg vet om mange inspirerte unge rockeband!». Jada, men bandene som headliner festivaler i dag er for det meste band som har klart å overleve på sine dedikerte fanbaser siden før 2000-tallet. På toppen av programmet til Tons of Rock i år finner vi bl.a. Deep Purple, Iron Maiden, Korn og Europe. Ingenting uttrykker ungdommens rå opprørskhet som gamle Sum 41, som nå endelig lever opp til navnet sitt. Selvfølgelig finnes det utallige fantastiske nye rockeband som man kan grave fram i løpet av en intim kveld med algoritmen til ens favoritt strømmetjeneste, men deres evne til å kapre offentligheten og reflektere den unge allmenhetens berettigede frustrasjon er tapt. Poenget her er ikke å rakke ned på store, gamle band (som har inspirert oss siden vi selv var tenåringer), eller å belære små, unge band (som Delvoid), men heller å illustrere at det nå virker som den kjære sjangeren vår hjemsøkes av sin egen fortid. Vi hører på rock, ikke i protest, men for å huske den tiden da vi protesterte. Når en sjanger som er fundamentalt konfronterende har latt seg redusere til eskapistisk mimring er det kanskje et tegn på at litt aggressiv innovasjon skal til. Hvorfor ikke ta for seg nostalgien selv? Vi har havnet i en sentimental feedback-loop og blitt like konforme som kulturen vi en gang trosset!

4. Autentisitet

I don't want to be
Anything other than what I've been trying to be lately

[...]

I don't want to be anything other than me

Gavin DeGraw
I Don’t Want to Be
Chariot (2003)

Rocken har gjort en god jobb som sikkerhetsnett for de som ikke trives i sine tildelte sosiale roller. Det er fantastisk, og ofte livreddende, at det finnes miljøer som faktisk setter pris på det å ikke «passe inn», og dette har selvfølgelig mange kunnet kapitalisere på. En av de vanligste strategiene til markedsførere nå til dags er å spille på folks trang til å skille seg ut. «Think different!»... Takk, Apple. Det skal jo i utgangspunktet ikke være noe godt å få høre at man er basic. I tillegg vil firmaer gjerne gi inntrykk av at de selv er autentiske og ikke som de andre overfladiske varemerkene som er å få tak i. Moderne reklamer er ofte litt sånn meta og ironiske. Tabber og latterutbrudd under reklameinnspillingen blir vist eller til og med iscenesatt. «Herregud, så fjollete og relaterbare vi er! Kjøp livsforsikring!» Men hva så? Markedsføring har alltid vært utspekulert og kynisk. Poenget med nummer fire på lista her er at slike reklamer fungerer nettopp fordi vi har orientert identitetene våre rundt det å være autentisk og unik. Men jo hardere man prøver å være autentisk, desto mer opplagt blir det at man prøver hardt. At det kanskje kan være greit å ha flere «utgaver» av seg selv som man kan ta i bruk i forskjellige situasjoner slik det passer seg blir tilsidesatt til fordel for det ene, sanne, autentiske selvet. Spørsmålet «hvem er jeg egentlig» har kanskje like mange svar som jeg har relasjoner til folk og fe. Identity crisis evaded! Noe av det kule med rocken er jo å kunne ta på seg nagler og corpse paint, eller parykk og platåsko, og slippe ut beistet i noen høylytte, katartiske øyeblikk. Det er faktisk ingen krav om å være «seg selv». Tro det eller ei, men den slitte flanellskjorta til Kurt Cobain var også et kostyme. Så plukk opp elgitaren og gjør opprør mot autentisiteten! Eller i det minste lat som om det er det du gjør...

3. Innhold

We're trapped in the belly of this horrible machine
And the machine is bleeding to death

Godspeed you! Black Emperor
The Dead Flag Blues
F♯ A♯ ∞ (1997)

Akkurat nå leser du et stykke innhold. Om det er bra innhold eller dårlig innhold har lite å gjøre med hva du synes om det som står, men er betinget kun på innholdets evne til å kapre oppmerksomheten din. Innhold skiller seg fra andre kulturformer ved at dens hovedfunksjon er å trekke folk til en digital profil som igjen støtter opp under en digital plattform sånn som Instagram (smash that follow button!). Med andre ord, det skal skaffe clicks. Så det er kanskje ikke rart at kulturdietten vi blir tilbudt på nett består av en serie korte, søte/provoserende videosnutter. I tillegg til å gi ungdommer irreversibel hjerneskade har sosiale medier prestert å omdirigere hovedbeskjeftigelsen til kreative mennesker verden om. Mer og mer av arbeidet til nye artister går til såkalt innholdsproduksjon, heller enn (eller i tillegg til) musikkproduksjon. Hver uke er jeg nødt til å finne på noe litt artig som jeg kan poste på SoMe sånn at algoritmegudene skal belønne bandprofilen med mer synlighet. Okey, så for å få oppmerksomhet må man gi folk det de vil ha. Det er ikke noe å syte over. Men denne type kultur har en normativ effekt. Det er ikke gitt at vi vil ha brød og sirkus, men hvis det er det eneste vi blir servert så er det det vi begynner å forvente, og etter hvert også kreve. På denne måten kan det vi skaper bli mer og mer homogent, tilspisset det å blidgjøre algoritmene. Dette er synd, for det finnes masse kultur som vi ikke vet at vi vil ha. Jeg visste ikke at jeg trengte en time i strekk med støy-apokalypse før Godspeed you! Black Emperor fortalte meg at jeg trengte det. Svært dårlig innhold, men fullstendig religiøst. Skru på fuzzen og reverben og lag noe som aldri verden kommer til å gå viralt!

2. Nettguruer

Walking on the water I saw shadows you'd caressed
Filling me with urgency you promised me the best
But you lied, yes you lied
Now I can never trust that feeling ‘cause you lied to me

Motorpsycho
Walking on the Water
Angels and Daemons at Play (1997)

Det er ikke bare prester som pusher opium nå til dags. Vår høyteknologiske tidsalder har sluppet til flere enn bare soundcloud-artister som lager lo-fi beats, og dette nye presteskapet messer ikke dølle salmer og parabler. Er man ung og på leting etter sannhet står nettguruene så å si i kø for å levere en eller annen variant av frelse. Ofte pakkes idéene deres inn i gode råd og selvhjelp, men litt etter litt blir man bedt om å akseptere mer og mer spekulative eller ekstreme påstander. Plutselig befinner man seg i et antisemittisk rally for gamere, eller i dyp gjeld etter kjøp av anti-5G-krystaller. Regla er den samme: man lokkes inn i et hyggelig fellesskap og manipuleres til å betale noen andres regninger eller til å kjempe noen andres hellige kamp. Ikke særlig rock’n roll. Enten det har vært ved å feire seksuell frihet, hevde retten til å feste eller ved å direkte angripe monopoliseringen av spirituelle opplevelser, har rocken lenge vært en stemme mot psykologisk hegemoni. Vrikk på de hoftene og headbang det hodet, for det er ingen dypere mening noen kan tilby oss som vi ikke kan finne hos hverandre i musikken. For flere banet black metal en vei ut av religionen, men vi får passe på å ikke vandre rett inn i fanget til Varg i samme slengen.

1. Overintellektualisering

Der er mange så ikkje kan laga waldorfsalat
MEN SÅ LAGA DI LIGAVEL!

Tønes
Spleiselag/Waldorfsalat
Thilda Bøes Legat (2021)

Nummer én på lista vår oppfordrer til å gjøre opprør mot lister som denne. Det er mange som gjerne vil påstå hva rocken kan eller ikke kan være. Teori er vel og bra, men det er lyden som samler folk, og det å samle folk er som regel målet med god teori. I de øyeblikkene vi er tapt i lyd er vi ingens kunde, ingens undersått og ingens bytte. Maktforhold viskes ut. Opprøret ligger dermed i musikken selv. Det er skrevet svært utspekulerte formler og regler på hvordan å skrive hitlåter, og på denne måten er den mest kommersielle musikken også ofte den mest intellektualiserte. Homogeniseringen av moderne musikk er ikke tilfeldig. Den er rettet og kalkulert. Dette trenger ikke vi å ta stilling til. Ta elgitaren fatt. Spill noe, hva som helst, og nekt å forklare hvorfor.

Foto øverst i sak: Hallvard Granseth

Les mer på Tigerbloggen!

See more from the blog