Ikke sånn å forstå at The Business KUN dreier seg om drekka-pule-slåss; tekstene er også henta fra mørkere sider av livet gatelangs i de engelske byene, prega av arbeidsløshet, sosiale problemer og politibrutalitet. Dog er disse framført med oi!-bevgelsens fandivoldskhet, autensitet og tilsnitt av humor, som hverken tørrballer på venstresida - eller de jævla fascistene - på tross av iherdige forsøk klarte å kuppe.

Etter at bandet hadde en aldri så liten hit med manifestet "Smash The Discos" fulgte en periode med sedvanlig rot og krangel med plateselskaper, og med opptil flere nødskrik kom endelig Suburban Rebels i 1983, før bandet splitta opp. Etter kort tid kom de dog sammen igjen, og har med vokkis Mickey Fitz i front fram til denne dag både spilt konserter og gitt ut skiver med jevne mellomrom, til uartiklulerte jubelbrøl fra en hengiven tilhengerskare der folka liker punken sin gladsint. På denne skiva finnes udødelige og tribunevennlige anthems som "Harry May" og "Blind Justice" og raske røvere som "Sabotage The Hunt" og "Nobody Listened". Suburban Rebels er og blir den definitive fullengderen fra Lewisham-karene.

Ikke optimal bilde- eller lydkvalitet kanskje, men føl på stemninga når The Business spilte på Rebellion ifjor: